Adventstidens lyseste tradisjon har en mørk ­forhistorie. Lucia er martyren som rev ut sine egne øyne

LUCIA: Feiringen er påvirket av folketroens Lussi, den svenske handelstanden og barne-TV.

Reportasje

Hvert år, når vinteren er på sitt mørkeste, åpenbarer de små, syngende opptogene seg, kledd i glitter og hvite skjorter. Landets barnehager fylles med høytidelig og åndfull forventning (og sikkert litt kaos). Aller fremst går hovedpersonen selv. Lucia med lyskransen.

Inn i vårt mørke hus stiger med tente lys, Santa Lucia, Santa Lucia

Jomfrumartyren

Luciatoget 13. desember er en årviss tradisjon her nord. Men hvem var egentlig denne stoiske jenta som lyser opp i førjulsstria?

Sporene fører oss tilbake til Sicilia og byen Syrakus tidlig på 300-tallet. Ifølge legenden ble Lucia forfulgt for sin kristne tro og døde som martyr og jomfru. Slik sett ligner hun andre jomfruhelgener fra tidlig kristendom, forteller religions­viter Sissel Undheim ved Universitetet i Bergen.

– Jomfrumartyrdommen er en egen form for dramatisk fremstilling. Dette er fortellinger om kvinner som velger Jesus fremfor sine hedenske friere. De sier fra seg det jordiske, og vender seg mot askesen og det hellige.

Selve jomfruidealet speiler også Jesu mor, ­Maria, som av kirkens menn ble erklært evig jomfru.

Tung som bly

Lucia dukker opp i Jacobus de Voragine populære middelalderverk Den gylne legende.

Her viser jomfrumartyren Agatha seg for Lucia i en drøm, og Lucias syke mor blir ­helbredet. Lucia bestemmer seg for å gi alle sine eiendeler til de fattige. Det tåler ikke forloveden. Han angir henne, og Lucia havner hos guvernøren Pascasius. Lucia nekter å tilbe de romerske gudene, og dermed blir hun gitt videre til et bordell. Bordelleierne klarer ikke å få byttet med seg, for Lucia er brått blitt ubeskrivelig tung. Det hele ender med at den unge jenta blir stukket i halsen med et sverd, men hun overgir seg ikke til døden før hun har fått nattverd av prestene.

Dette er fortellinger om kvinner som velger Jesus fremfor sine hedenske friere.

—   Sissel Undheim, religionsviter

Jomfruhelgene, som Agatha og Lucia, var forløpere for det kristne klostervesenet, frem­hever Undheim. Kvinnenes fromhet og overgivelse til Gud ble løftet frem som et forbilde for unge kvinner.

Omsorgsfull hjelper

Lucias grufulle skjebne har ingen plass vår moderne feiring. Jomfrueligheten er heller ikke det første vi tenker på når vi koser oss med stearinlys og lussekatter. Snarere ser vi for oss Lucia som en som gjorde gode gjerninger og brydde seg om de fattige.

Ikke minst forbinder vi henne med lyset. ­Navnet «Lucia» stammer fra lux – som er det ­latinske ordet for lys.

Koblingen mellom lyset og det gode har dype røtter i kristendommen. Blant dem som har diktet videre på Lucia-legenden, er presten og forfatteren Ivar Skippervold. I hans barnebok Santa Lucia bærer Lucia lys på hodet når hun skal ned i de mørke katakombene på Sicilia for å hjelpe nødlidende. Hendene måtte hun bruke til å bære mat.

Folkelig tradisjon

Det finnes flere eldre spor etter Lucia-feiring her nord, blant annet i 1700-tallets svenske overklasse. Tradisjonen med syngende opptog har likevel nyere opprinnelse. Den skjøt fart i Sverige på slutten av 1920-tallet, etter initiativ fra avisen Stockholms-Tidningen. Snart ble det også vanlig med årlige kåringer av «Sveriges Lucia».

---

Lucia

  • Jomfruhelgen fra Syrakus på Sicilia.
  • Skal ha dødd som martyr i rundt år 304, under kristenforfølgelsen.
  • Minnedag 13. desember.
  • Luciadagen er også merket på primstaven med et bål, flamme eller beger.
  • Navnet Lucia er avledet av det latinske ordet lux, som betyr lys.
  • Skytshelgen for hjembyen­ Syrakus og de blindes ­beskytter.
  • Helgendyrkelsen av henne var utbredt allerede på 400-tallet.
  • En av få helgener som i dag feires i Skandinavia.
  • Kilde: Store norske leksikon

---

– Lucia-feiringen ble raskt omfavnet av handels­standen, med prosesjoner på kjøpe­sentre og i handlegater for å skape julestemning, sier Undheim.

Her i Norge er det særlig barnehager og de yngste skolebarna som går i tog. Feiringen ser ut til å ha fått ordentlig fotfeste på 1970-tallet, ifølge Undheim. Hun nevner NRKs populære adventskalender Jul i Skomakergata som en mulig ­inspirator.

– Luciatoget i Skomakergata har nok hatt en viss innflytelse. Feiringen går igjen i senere ­adventskalendere på TV.

Undheim, som har et pågående forskningsprosjekt om Lucia og hennes popularitet, har merket seg hvordan mediene også i dag er med på å definere og forme tradisjonen. Odd Nordstogas sang «Santa Lucia» fra Jul i Svingen (2006) har gått rett inn i standardrepertoaret i barnehager og skoler.

Lussinatten

Følger vi norsk folketradisjon lenger tilbake, finner vi et helt annet nivå av gru og mystikk. Lucias minnedag 13. desember sammenfalt med middelalderens vintersolverv – den lengste natten i året. Denne spesielle natten trodde man at dyrene kunne snakke og at alle mulige onde makter herjet. Ikke minst var kvinne­vetten Lussi på ferde rundt om på gårdene.­ Alle juleforberedelser måtte nå være i rute, ellers ble Lussi fra seg.

På Østlandet var det skikk at gårdens eldste datter gikk hvitkledd rundt våningshuset mens hun sang for å holde onde krefter borte:

Lussinotte lange intet være bange. Gud beskytte gård og grunn, fisk i vann og fugl i lund. Intet være bange, Lussinotte lange.

Lys og mørke

Lussi var en farlig skikkelse – på mange måter Lucias rake motsetning. Lussinott og Luciafeiringen har likevel et fellestrekk: Markeringen av lys og mørke. Når mørketiden er på sitt tyngste her nord, snur sola med løfte om lysere tider.

– I kristendom og folketro er det mye som har gått litt over i hverandre. Da kristendommen­ ble innført i Norge, bygget man videre på tradisjoner­ som allerede eksisterte, sier førstelektor Karoline Kjesrud ved institutt for lingvistikk og nordiske studier på Universitetet i Oslo.

Lucia er for øvrig en lite fremtredende helgen i norske middelalderkilder, forteller Kjesrud. Hennes livshistorie ble gjenfortalt på norrønt, men kun ett manuskript som inneholder sagaen om henne, er bevart.

Å gjøre troen

Selv om Lucia og Lussi har levd litt side og side, er det den italienske helgenen vår tids Luciafeiring dreier seg om.

– Det er spennende at en katolsk jomfru­helgen er blitt så populær i et protestantisk land som Norge, sier Sissel Undheim.

Religionsviteren tror tiden vi lever i kan ha gjort interessen for Lucia sterkere. Pilegrimsvandringer og lystenning på Allehelgens­dag, riter som i større grad forbindes med ­katolsk kristendom, er også blitt mer vanlig blant protestantisk kristne. De nyere Lucia-tradisjonene kan ses i lys av slike religiøse endringer.

– Luciafeiringen sier noe om en viss tilnærming mellom kirkesamfunnene, istemmer teolog Hallgeir Elstad.

Den norske kirke har ikke noen helgenkult og dermed ingen formell markering av Lucia. Samtidig har ritualer og det estetiske fått større plass de siste tiårene, påpeker han.

– Den lutherske kirke er kjent som ordets kirke.­ Men øynene våre, det synlige, er også viktig. Der spiller nok Lucia en rolle, i tillegg til ­ønsket om å ha det hyggelig sammen i mørke­tiden.

Luciatog er også tradisjon i norske menigheter. Denne utviklingen har skjedd parallelt med at skikken bredte seg i barnehagene, forteller Elstad.

Karoline Kjesrud ser Lucia-feiringen i sammenheng med behovet for felles ritualer, aktiviteter og erfaringer.

– Vi har et dypt behov for å se oss selv som del av en større sammenheng. Lucia representerer trygghet, lys og varme. Jo mer sekularisert vi blir, jo viktigere tror jeg det er med forbilder som henne.

Omfavnet av alle

Undheim kaller Lucia-feiringen en allmenn og inkluderende fest.

– Barna kles ut på mange forskjellige måter. Alt fra prinsessekrone og alvevinger til de gamle hvite skjortene. Det er rett og slett ikke så farlig hva man har på seg.

Den lutherske kirke er kjent som ordets kirke. Men øynene våre, det synlige, er også viktig.

—   Hallgeir Elstad, teolog.

Selv om Lucia kan forstås som et uttrykk for endret religiøse praksis, fremstår selve festen nokså strippet for religiøsitet, påpeker hun.

– Luciadagen kan tolkes og feires uten at man tror på helgener. Lyset og nestekjærlighet er like­vel det som ofte løftes frem.

Julegudstjenester i skoletiden er hvert år kilde til opphetet debatt. Lucia-festen passerer derimot mer eller mindre uimotsagt.

– Jeg har ikke inntrykk av at det er noen som ønsker å frita barna sine fra Lucia.

Øyne på et fat

Hva skjedde så med den fromme, italienske jenta? Lucia ble en populær helgen allerede tidlig i kristendommens historie. Hun er omsluttet av en rik tradisjon av fortellinger, og dukker opp flere steder i Dantes Den guddommelige komedie.

I kunsthistorien avbildes Lucia med et sverd – eller med øyne på et fat. Øynene har en makaber­ forhistorie: I en versjon av legenden får hun øynene stukket ut. I en annen versjon river hun de egenhendig ut og gir dem til forloveden, slik at han skal la henne være i fred med Gud

Lucias øyne har i nyere tid blitt knyttet sammen med lussekattene, det svenske bakverket som hører med til Luciafeiringen. Ifølge den amerikanske historikeren Sarah Bond kan de runde sirklene med rosin i midten være to par øyne.

– Ingen vet helt sikkert hva som er opphavet til formen på lussekattene. At det skal ha noe med øynene å gjøre, er interessant. Jeg skal ikke påstå at det er sant, sier Undheim.

Skulle det være noe i påstanden, deler Lucia også her skjebne med nevnte Santa Agatha. I kunsten fremstilles hun med brystene på et fat, etter å ha fått dem skåret av i fengselet. På Agathas minnedag serveres små, hvite boller som ser ut som bryster, med et kirsebær på toppen.

Lag egne lussekatter

200 g smør

5 dl melk

50 g gjær

1⁄4 g safran

ca. 1 ts salt

2 dl sukker

2 stk egg

14 – 16 dl hvetemel

1 stk egg til pensling

2 ss rosiner til pynt

1. Smelt smør og tilsett melk. Varm melkblandingen til den er cirka 37 °C. Rør ut gjær i den lunkne blandingen. Ha i safran og rør godt.

2. Tilsett salt, sukker og egg. Ha i litt og litt mel av gangen, bland til en smidig deig. Dekk bakebollen med et klede og la deigen heve til dobbel størrelse (cirka 1 time) på et lunt sted.

3. Forvarm stekeovn til 225 °C.

4. Ha deigen på melet bakebord. Trill 16 tynne pølser og form dem til lussekatter – se bildet for inspirasjon.

5. Pynt med rosin. Legg baksten på et bakepapirkledd stekebrett. Etterhev under et klede i 15–20 minutter. Pensle med egg.

6. Stek lussekatter midt i ovn i 8–10 min, til de er lyst gylne. Avkjøl på rist.

Denne saken er først publisert i 2018, og publiseres på nytt til glede for nye lesere.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje