Når folkekirken forsvinner

En rekke Oslo-kirker står i fare for å bli nedlagt. Om noen år kan flere ­kirker lide samme skjebne. Mister­ vi noe av oss selv på veien?­

Reportasje

– En nedleggelse vil innebære at Den norske kirke ikke lenger vil være her. Er det en god idé?

Det er mandag kveld og Ellingsrud kirke er nesten fylt til randen. Bjørn Engstrøm er en av talerne. Anledningen er ikke en vanlig gudstjeneste, men et protestmøte arrangert av «Aksjonsgruppe for bevaring av Ellingsrud kirke» sammen med menighetsrådet  i Høybråten, Fossum og Stovner menighet. Groruddølene har møtt opp mannsterke for å kreve svar fra lokalpolitikerne om hva de vil gjøre for å redde kirkene i Groruddalen.
Blant de oppmøtte er også flere kjente ansikter,­ blant annet stortingsrepresentant for Arbeider­partiet og groruddøl Jan Bøhler, og forfatter ­Edvard Hoem.
– Hvordan er det mulig å erstatte en levende kirke? Unnskyld at jeg spør, sier Engstrøm fra ­talerstolen.

En kommune nær deg

Ellingsrud kirke er en av ni kirker i Oslo som vurderes nedlagt. Bakgrunnen er at Kirkelig fellesråd i Oslo de siste årene har gått med dramatisk under­skudd. I år ble underskuddet mellom fem og åtte millioner kroner.
Styringsgruppens første forslag var å leie ut de ni. Da ville fellesrådet spare 13,8 millioner kroner.
Høringsfrist for innspill fra menighetsrådene i Oslo kommune er 1. desember. Nedleggelsen av Oslo-kirkene har skapt stor debatt.

Skal man tro KA – Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter er nesten én av ti av landets kirker sjelden i bruk. Ifølge kirkevergene rundt om i landet kan flere av de lite brukte kirkene innen ti år bli tatt ut av vanlig bruk som gudstjenestekirker. Færre døper barna sine i Den norske kirke og flere melder seg ut. Det er derfor ikke utenkelig at scenen som denne kvelden utspilte seg i Ellingsrud kirke om ikke lenge kan komme til en kommune nær deg.

Den mørkeste stunden

Kirkebygget har lenge vært et bærende element i lokalsamfunnet, både som gudshus og forsamlingshus. Mange har alle de viktige livsritene som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse knyttet til stedet. Det er også et bygg mange har søkt til i tunge tider.
Etter at møtet er over setter Vårt Land seg ned med Anne Grete Orlien, en av talerne, i sakristiet. Det sterke lyset inne holder november­mørket utenfor på avstand. Det var også lyset fra kirken Orlien søkte til under den mørkeste perioden i sitt liv.
Siden hun ble vekket av en telefon fra politiet en sommernatt i 2005, har fellesskapet i Ellingsrud kirke spilt en helt spesiell rolle i livet hennes.
Politimannen i den andre enden av røret ga henne­ beskjeden alle foreldre frykter: Hennes 18 år gamle sønn, Kristian, var blitt slått ned utenfor en sportspub i Oslo sentrum. Han var blitt truffet av en neve mot tinningen, hadde alvorlige knusningsskader, og lå nå bevisstløs på Aker sykehus.
To uker etter voldshendelsen døde Kristian. Den 17 år gamle gjerningsmannen sonet ett år i fengsel.
Etter dødsfallet til Kristian ble Ellingsrud kirke et sted hvor kameratene hans kunne ha minnesamvær. Det sto ikke noe kriseteam på døren til Orlien etter dødsfallet. Det var derimot i kirken hun fant støtte.
– Det som skjedde med min sønn dro meg ned til mitt svakeste. Jeg innså at jeg trengte noe større enn meg selv. Det fant jeg i Ellingsrud kirke. Der fant jeg håp, sier Orlien.

Å tilhøre et felleskap

Orlien vokste opp som misjonærbarn i Pinsebevegelsen, men brøt ut da hun var 20 år. Siden da har hun tenkt at hun var sterkest dersom hun sto utenfor et trossamfunn. De to sønnene, Kristian og Øyvind, ble derfor ikke døpt som barn. De valgte selv å stå som konfirmanter i Ellingsrud kirke, og ble døpt i en egen gudstjeneste før konfirmasjonen.
– Det er mulig at Kristian konfirmerte seg på grunn av at kamerater også ble konfirmert her, men han sa som en ekte groruddøl: «Jeg tror på Gud og ­Jesus, men jeg er ikke så jævlig kristen», forteller hun.
I 2010 rammet det utenkelige igjen da hennes eldste sønn Øyvind døde etter å ha fått en sjelden kreftsykdom. Hun beskriver det som en annerledes sorg ettersom det var sykdom.
Orlien meldte seg inn i Den norske kirke i 2015. Først da innså hun viktigheten av å tilhøre et ­felleskap.
– Kirken er et ankerskip i lokalmiljøet. Alle livsriter og høytider er koblet til ­Ellingsrud kirke, sier hun.

---

Ellingsrud kirke

  • Ellingsrud kirke ble innviet 14. juni 1981 av daværende biskop i Oslo, Andreas Aarflot. Sokneprest Lorentz Ulrik Pedersen i Høybråten menighet hadde allerede på 1960-tallet sørget for at det ble avsatt tomt til kirkebygg på Ellingsrudåsen. Kirken ligger rett ved siden av Ellingsrudåsen senter og t-banestasjon.
    Kirken er oppført i tre og teglstein. Det er en praktisk arbeidskirke med maksimalt 550 sitteplasser og mange bruksrom. Klokketårnet er plassert for seg med et klokkespill bestående av 12 klokker.
  • Kilde: Kirken.no

---

Det som skjedde med min sønn dro meg ned til mitt svakeste. Jeg innså at jeg trengte noe større enn meg selv. Det fant jeg i Ellingsrud kirke. Der fant jeg håp

—   Anne Grete Orlien

«Sjelelig ingeniørkunst»

Kirke­byggets sentrale­ plass i norsk kulturarv og bevissthet kommer ­tydelig frem gjennom flere norske forfattere. I boken­ Om høsten reflekterer Karl Ove Knausgård over ordet «kirke»:
Han kaller kirkebygningen for «sjelelig ingeniørkunst». For noen generasjoner siden var drømmen om en ny fremtid ­uttrykt gjennom kirkens plass i ­ethvert lokalmiljø.
Kirken – og for den saks skyld bedehuset – representerte­ et ­annet virkelighetsnivå. Det guddommelige som befant seg midt i det hverdagslige slitet og ­slepet. Kirken sto åpen mot fram­tiden, mot et himmelrike som en gang skulle oppstå på jorden. At kirkene­ nå står tomme, tolker Knausgård som et tegn på at det ikke lenger er nødvendig for folk å søke det guddommelige virkelighetsnivået. «Det er ingenting igjen å lengte etter, annet enn lengselen selv», skriver han.
– Når utopien, fremtidsvisjon­en,­ blir borte, blir lengselen tilbake­skuende, og da er det nostalgien som blir igjen. Og den er det ikke vanskelig å gjenkjenne i vår tid, sier Eivor Andersen ­Oftestad, kirkehistoriker ved MF Vitenskapelig Høyskole.
Ifølge Andersen Oftestad handler det ikke bare om de ­fysiske kirkebyggene. For henne­ er den kristne kulturen et reservoar av forestillinger og arkitektoniske uttrykk som har gitt tolkninger til menneskets liv gjennom tusen år.
– Vi vet med en gang hvor vi er dersom vi entrer et kirkebygg. Fortellingene tilhører et kollektivt minne. Vi må spørre oss hva som skjer når fortelling­ene blir glemt, sier hun.

Det ensomme mennesket

Andersen Oftestad tolker reaksjonene på at kirker legges ned i Oslo inn i en større sammenheng, der kirken representerer noe mer enn bare kirkebygget. Protestene­ uttrykker en opplevelse av at vi forlater selve kristendommen som en livstolkning, og struktur rundt livet vårt.
– Når det konkrete uttrykket­ for dette tas bort, er det ikke ­underlig at det oppleves både trist og ukjent. Det handler også om at vi forlater en religiøs visjon for fremtiden.
Forskeren mener konsekvens­ene er et fattigere språk og fattig­ere kulturelle uttrykk. Vi kommer heller ikke til å være i stand til å forstå våre besteforeldres forestillingsverden.
– De var impregnert i en kristen­ forestillingsverden, sier hun.
Det handler ikke bare om ­litteratur, men også etiske forestillinger om naturen, seksualitet og menneskeverd. Og det handler­ om en dypere forståelse av ­mennesket.
– Hvordan kan vi forstå fenomener som skyld og nåde uten et religiøst språk? spør Andersen Oftestad.
– Risikerer vi å bli fremmedgjort fra oss selv?
– Det kommer an på hva man tenker at et menneske er. For noen er avskrivning­en av kristendommen frigjøring fra religiøs tvang. Andre tenker at religion kan formidle en dypere sannhet om mennesket, og at tapet av en religiøs dimensjon vil føre til en fattigere forståelse av oss selv, sier kirkehistorikeren.
– Vil du si at mange nå føler et savn etter hva kristendommen representerte?
– Det er vanskelig for meg å svare på hva andre­ føler. Men jeg tror det har betydning å ha en himmel over livet. Den kristne forestillingen tar utgangspunkt i at mennesket er materie med guddommelig liv. Tar du bort det guddommelige, hva er mennesket­ da? Hvis vi ser på litteraturens skildringer er det ikke vanskelig å se at det moderne mennesket mister fotfestet. Det blir det ensomme mennesket som står alene i tilværelsen.

Når utopien, fremtidsvisjonen, blir borte, blir lengselen tilbakeskuende, og da er det nostalgien som blir igjen.

—   Eivor Andersen Oftestad, kirkehistoriker ved MF Vitenskapelig Høyskole

Engasjerer ikke-troende

– Hvem av dere kan rekke opp hånden på at når dere går herfra vil dere øke budsjett­ene for å bevare Ellingsrud kirke? spør en eldre mann lokalpolitikerne under paneldebatten.
Bare Kristelig Folkepartis oppmøtte rekker hånden i været. Til stor applaus.
Det er ikke bare troende som har engasjert seg for å bevare Ellingsrud kirke. Stående oppreist gjennom hele møtet, lent mot en av tresøylene som bærer bygget, står Dag Einar Thorsen. Han er til daglig førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge. I kveld er han her som privatperson og engasjert groruddøl.
– Nedleggelsen er en provokasjon for oss ikke-religiøse, eller som tilhører andre kirkesamfunn enn Den norske kirke. Det er som å ta fra oss hele lokalsamfunnet, sier Thorsen.
Han beskriver seg selv som del av en generasjon som har hatt lite kontakt med kirken. Han mener at det derimot er Ellingsrud kirkes rolle som et forsamlingslokale av en viss størrelse som gjør at så mange av de lokale innbyggerne føler en tilhørlighet til bygget.
– Tall viser at bare rundt 30 prosent i sognet er medlemmer i Den norske kirke. Kirkene er viktige for forsamlingslokaler også for flertallet som ikke er med i kirken, sier han.
Ifølge Thorsen er det lange tradisjoner med en åpen kirke i Groruddalen. Kirken har også en ­annerledes profil enn mange andre steder i Norge. Mye av dette skyldes arkitekturen.
– Det arbeidskirkene mangler i sakralitet tar de igjen med åpenhet. Det gjør at de fungerer som forsamlingshus på en annen måte enn steder hvor kirkene er mer tradisjonelle kirkebygg og lite egnet til annet enn gudstjenester, sier han.

Telefonen i mørket

Trusselen om nedleggels­ene av de ni Oslo­-kirkene kommer som følge av dårlig økonomi, ikke av at de er dårlig besøkt. Det samme kan ikke sies om resten av landet, der én av ti kirker ­sjeldent blir brukt. Andelen kirker med lav bruk er størst i Nord-Norge. Dette gjelder hver tredje kirke i Nord-Hålogaland og hver femte kirke i Sør-Hålogaland. KA tror at en viktig årsak til de tomme kirkene i nord er prestemangel.
Konsekvensene ble tydelige i romjulen i fjor, da økonomisk underskudd førte til at Nord-Hålogaland bispedømmeråd ikke hentet inn prestevikarer ved sykdom og lignende.
Ann Christin Elvemo, sokneprest i Grønnåsen kirke i Tromsø, var i romjulen ute på tur for å beundre nordlyset. I mørket fikk hun en telefon fra et desperat menneske på leting etter en prest til å holde begravelse. Personen hadde nemlig fått beskjed om at det kunne gå opptil to uker å få en seremoni med prest.
– Jeg ble forferdelig lei meg, fordi jeg visste innmari godt hva det handlet om, forteller Elvemo.
I etterkant har situasjonen snudd, sier hun. Det er et enormt behov for prester i Nord-Norge, problemet nå er at det ikke finnes folk til å ta jobben.
– Situasjonen for folk der ute er den samme. Det kan være lang ventetid på kirkelige handlinger. Begravelser er verst med tanke på hva det gjør med folk å vente når de er i sorg, sier hun.
I KAs undersøkelse ble kirkevergene spurt hvor mange kirker de tror vil være tatt ut av vanlig bruk som gudstjenestekirker om ti år. Svaret var 90. Dersom kirkeverg­ene gjør alvor av tankene om å legge ned kirkene, mener Elvemo det vil få forferdelige konsekvenser for de små lokalsamfunnene i nord.
– Det vil være som å miste alt. Mange bygder har allerede mistet så mye, skolene har blitt stengt, ­butikkene har blitt borte, postkontorene har forsvunnet. Kirken er en av de få som har bitt seg fast. Mange folk tror at kirken kommer til å være der bestandig, men hvis du setter tro og penger opp mot hverandre, vinner ofte pengene til slutt. Vi er avhengige av penger for å holde kirkene åpne, sier hun.

Mer enn en gudstjeneste

Tromsøprest­en­ Ann Christin Elvemo er opptatt av at kirken er mer enn et sted å holde guds­tjenester. Hun mener at kirkene bærer ­håpet i seg, og at bygningene som har vært der i generasjoner bærer folks minner og tro.
– Det er forferdelig viktig for mennesker at det finnes noen som kan snakke med dem og møte dem. Det har prester gjort veldig lenge. Det er få andre profesjonelle du kan få samtale med uten særlig ventetid, sier hun.
Elvemo forteller at i Nord-Norge har det vært en lang tradisjon med reisende prester. Dersom kirkene blir borte er det ikke noen plass å gå med sorgen og savnet.
– Vi mennesker trenger å samles for å sette ord på håp og tro. Når Jesus sier at han er verdens lys blir også kirkebygget verdens lys. Forsvinner kirken blir det ikke noen slike samlingsplasser, sier hun.
– En sosiolog har kalt kjøpesenteret for kapitalismens katedral. Kan ikke slike samlingsplasser ha samme nytten?
– Det kan godt være, men når jeg ­møter konfirmanter skjer det noe idet jeg ­åpner døren til kirkerommet. Det er noe med måten de går inn i bygget og måten de snakker på. Det har med det hellige å gjøre,­ at de opplever det som hellig. Det kan ikke forklares, men må erfares.
– Hva er din største bekymring for ­kirken i årene som kommer?
– Jeg tror at kirken vil finnes, men om den vil finnes som folkekirke er et annet­ spørsmål. Idet medlemstallet synker ­under 50 prosent er ikke kirken lenger en folkekirke. Folk trenger kirken, men kirken trenger også folket, sier hun.

Hvis du setter tro og penger opp mot hverandre, vinner ofte pengene til slutt

—   Ann Christin Elvemo, sokneprest i Grønnåsen kirke i Tromsø

Det handler om noe større enn oss selv

Protestene­ mot nedleggelsen av Ellingsrud kirke handler om å miste noe nært, enten det er personlig identitet eller som en felles møteplass, eller det handler om en forankring i lokal­samfunnet.
Tilbake i sakristiet nærmer samtalen med Anne Grete ­Orlien seg slutten. Hun mener at protestene også handler om en søken etter noe som er større enn «oss selv».
– At kirken står der er det symbol på dette. Kirken har blant annet skeiv messe årlig, en tradisjon som startet lenge før homodebatten. Den har et rom for å være annerledes, det tror jeg er viktig.
Første gang det var snakk om å legge­ ned de ni kirkene i Oslo skrev hun en ­kronikk i lokalavisen med overskriften «Avkristning av Groruddalkirken».
– Klart det var en tabloid overskrift, men innerst inne mener jeg det litt også. Hvis vi mister noe av det grunnlaget så kan vi ikke lenger kalle det en hverdagskirke. Da må man heller kalle det for et forsamlingshus. Det er ikke sikkert jeg hadde sagt det for 13 år siden, men i dag mener jeg det.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje