Sohlberg er min venn

Si Sohlberg høyt, og vips, så kobler kropps­maskineriet seg på – du står ute, en vinternatt i Rondane, hvor kaldt? – du vet ikke. Men det ­biter, og det biter seg fast, én gang sett, aldri glemt. Som i Nasjonalgalleriet nå.

Reportasje

Mange kommer til Norge for å se Munch og høre Grieg. I flere deler av verden er Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane like kjent, like tiltrekkende. Det er gjerne det vi viser frem når folk kommer på besøk.

Så kan vi spørre – er det Norges sjel, som ligger åpnet denne vinternatten? Eller er det Den norske turistforenings sjel? Er det lysets evige sjel selv i natten, grytidlig om morgenen – den som har sett Rondane i slikt vær vet kanskje hva det er snakk om? Eller er det at det står så stille, så hakkende stille at falt det et snøfnugg, kunne vi lese verdens mysterier ut av det?

Allerede på nyåret i 
1900 begynte Sohlberg å ­arbeide med motivet. I påsken så han Rondane i måneskinn, en opplevelse han senere beskrev som «fremmed, ny og veldig som en åpenbaring, der etterlot et inntrykk i meg som jeg aldri siden kunne glemme».

Ensom svale

Hvordan ble det slik, hvor hadde Sohlberg det fra – studier i Weimar, København og Paris? Kanskje, eller neppe. Han kan ha sett bilder av de ­store, franske symbolistene i Paris eller japanske tresnitt, kanskje Toulouse-Lautrec, Gauguin, det kan være mange.

Men – for å parafrasere Poul Dissing: Sohlberg fløy ikke i flokk, simpelthen fordi det ikke var mange nok. En ensom svale, sier vi om slike, en svale bærer sine hemmeligheter selv.

Ensomhet? – det er uklart, kanskje var Sohlberg ensom, men det er ikke poenget. Få er mer nærværende enn Sohlberg, det ­skimrer av ­tilstedeværelsen i disse bildene, denne ­naturen som gjør at man bare skal ­slutte å ­prate, tie stille.

Om det er ­ensomhet vet jeg ikke – en ­fornemmelse av alene­het, kanskje. Ensomhet er de sterke ­sjelers fedreland, det er bare åndelig modne mennesker som bor der.

Hjertet av materien

Virk­ningen er i hvert fall slik: ­Harald Sohlbergs bilder – slik de vises i den store mønstringen i Nasjonalgalleriet akkurat nå – gnir kunstsøvnen ut av øynene våre: Harald Sohlberg – uendelige landskap er tittelen. Det er vindstille landskaper, ingen storm som hos andre «stillhets­malere», de tidlige romantikerne, J. C. Dahls Bjerk i storm. Det ligger mening i vind, den kommer med mening.

Men Sohlberg? – der er «meningen» at det nærmest ikke er noen mening, den bare skjer. Den franske jesuitt­presten og ­vitenskapsmannen Pierre Teilhard de Chardin (1881–1955) skriver i en fortelling om sitt paleontologske liv at «jeg var sikkert ikke mer enn seks, syv år da jeg begynte å føle en egenartet tiltrekning til materien, eller mer nøyaktig uttrykt, til noe som ‘strålte’ i hjertet av materien».

---

Harald Sohlberg

  • Norsk maler, født 1869, død 1935.
  • Han malte blant annet ­Vinternatt i Rondane, Natt Røros kirke, Blomstreng i nord, Etter snøstormen, Røros og en rekke andre av Norges mest kjente bilder.
  • Er representert i norske gallerier og i privat eie og gallerier over hele verden.

---

Innpakket i bomull

«Man kan nesten bli religiøs av mindre», hørte jeg over skulderen da jeg gikk blant bildene for noen dager siden. Jeg tenkte: Ja, det kan man – bare en ikke klemmer ordet for hardt.

Sohlbergs bilder lyder ikke ordet «mystikk» slik det er misbrukt, utbrukt, pakket inn i bomull av «religiøse», slik at all klang forsvinner. For Sohlberg er natur den ekte materien, her og nå – i bildene er den «berørt» av menneskehånd – eller ånd – og dermed «gjenoppstått» i en annen materie. Dermed har vi plass i den, dermed er vi tildelt en plass i den.

---

Kunst

  • Nasjonalgalleriet, Oslo
  • Harald Sohlberg - ­Uendelige landskap
  • Utstillingen varer til 13. januar 2019. Vises deretter i London og Wiesbaden.

---

Derfor blir det også så stille når vi ser det vi ser i Nasjonalgalleriet nå. En «stemmes», kan en vel si. Slik er han på lag med universet. Som er materielt nok. Jeg vet bare at så lenge jeg har spørsmål og ikke svar, er Sohlberg min venn. Det er dette evige åndedrettet som får alt til å synke og heve seg, og det skjer så lett, så fordringsløst og stille. Stillheten hersker over galaksene, får hjerter til å skjelve og frykte, og noen ganger til å svulme. Gud elsker stillheten, sa visstnok Mor Teresa, det er derfor universet er full av den.

Kanskje? 

Vi vet at Harald Sohlberg på et tidspunkt var opptatt av Rudolf Steiners tro og teorier, han leste også teosofiske skrifter (theos, gud – sofia, kunnskap), slik den ble presentert av den åndsmektige damen Helena Petrovna Blavatsky, som mange uttrykte en inderlig avsky for. Ifølge teosofisk lære utgjør den fysiske verden den mest materielle manifestasjon av den ånd som er kilden til all eksistens. I dag er det ikke en veldig skremmende tanke, den gangen var det uhørt. Om det hadde noen virkning da Sohlberg malte? – jeg vet ikke, det er vel egentlig noe der.

For Sohlberg er natur den ekte materien, her og nå.

Del av meg

I dag ­terroriseres vi av bilder, evig omgitt av ­bilder, overforet med bilder, mette av bilder – vi er bildebulemikere. Reklamebildet har tatt «virkelighetens» plass. Fra å være «der ute», havner verden inne i fotografiet og gir oss den ­bedragerske følelsen av å kunne overskue og beherske.

Da er Sohlberg der, jordfester det hele, gjør alt til en gjenkjennelig del av oss på dypet. Forresten, plutselig tenker jeg – hvorfor er så mange av Sohlbergs aftenrøder gule?

Hver sin Sohlberg

Vi kan tolke, vi kan mene, vi kan gjøre hva som helst – alle spørsmål er gangbare foran Sohlbergs bilder, de utløser det forskjelligste i oss. Hva gjør prestekragene i Sohlbergs En blomstereng nordpå, for eksempel –tydelige prestekrager nær oss, mens de fader ut i et «fellesskap», lengst borte?

Og når han plasserer Røros­kirken – Bergstaden Ziir – ­mellom den blågrå kirke­gården og byen, er det livets skip som seiler mellom liv og død, holde­plassene i livet? Og Sommernatt, idyllen? Og hva betyr ­korset han malte inn i en skavl på Høgronden – betyr den noe i det hele tatt? Og glem ikke ­ordet «skjønnhet», utstillingen er over alle bredder fylt av skjønnhet. Det er kanskje det første de ­fleste vil si, når de trår over terskelen i Nasjonal­galleriet.

«Jeg har en utpreget ­følelse av at jeg står på en tung, fast klode og at jeg fra denne ser ut i et uendelig ­verdensrom», skriver han i et brev. Eksistensen er ikke logisk, men den funker likevel.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Reportasje