Vil ta utgangen på livet hjem igjen
Hva har det å si om et menneske dør på institusjon eller hjemme? Det kan ha mye å si også for hvordan samfunnet takler død.
Liv Wergeland Sørbye var 15 år da hennes fars tante flyttet fra Oslo til hjemmet der familien bodde. Hun fikk bo i en leilighet de innredet i en sidebygning. Tanten hadde i alle år vært husholderske i Oslo. Nå var hun 65 år og hadde fått kreft. Mot slutten av november skjønte hun at hun ikke kom til å leve til jul. Men tanten skulle så gjerne én gang til smakt en type julebakst: en fattigmann.
Moren bakte. Den gamle tanten visste at hun ikke ville tåle å spise fattigmannen, men tok små biter, lot dem smelte på tungen, og spyttet dem ut. For henne var det en nytelse.
Den gamle tantens siste dager ble Wergeland Sørbyes første nærkontakt med døden. Siden ble det hennes yrkeskarriere å forske på siste del av et menneskes liv. Nå er hun selv 71. Fortsatt arbeider hun for at tiden på vei ut av livet skal få plassen den fortjener. Og ikke minst, at flere får dø hjemme. For døden er noe helt spesielt.
– Bare det å være til stede gjør noe med deg som menneske, sier Sørbye, som er professor emerita ved høgskolen VID.
Bestill abonnement her
KJØP
