Samisk kunstrevolt

Samisk kultur og identitet har vært kjernen i Riddu Riđđu siden oppstarten i 1991. I år er slampoeten Ánná Káisá Partapuoli (23) valgt som festivalens unge kunstner. Partapuolis tekster er ofte politiske, de har rot i samisk kultur og hverdagsliv og fremføres på tornesamisk, en ­dialekt innenfor det nordsamiske språket.

– Jeg har vokst opp med ­samisk som morsmål, men ­hører det ikke så mye i hverdagen. Kunsten er en måte å gi språket videre på, sier Partapuoli.

Språk og identitet

Tornesamisk skiller seg en god del fra det nordsamiske skriftspråket. Det gjør den allerede sjeldne dialekten ekstra sårbar, forteller Partapuoli.

– Vi har alltid måttet kjempe for å beholde identiteten og språket vårt. Derfor ligger det også så nært hjertet, du vil gripe tak i språket ditt og holde det fast, forteller Partapuoli, som er oppvokst i Skånland i Sør-Troms.

Partapuoli har gått på kirkemusikklinja ved Norges Musikkhøgskole og tar nå lektorutdanning i Tromsø. Bevegelsen fra kirkemusikk til slampoesi – en ofte radikal og direkte, muntlig poesiform – kan virke drastisk. Men interessen for rim og dikt har vært der hele livet.

– Jeg har skrevet egne dikt på rim i mange år. Etter hvert har jeg oppdaget slampoesi som kunstform og som en måte å nå ut til flere på, forteller Partapuoli.

Hun er en tøff formidler av livet som reindriftsutøver

—   Festivalsjef Karoline Trollvik om Ánná Káisá Partapuoli

Politisk budskap

Festivalsjef Karoline Trollvik forteller at Partapuoli skilte seg ut når «årets unge kunstner 2018» skulle kåres. I tillegg til å være eneste slampoet i søkerbunken, knytter hun sammen språk, poesi og aktivisme på en særegen måte.

– Partapuoli er en dyktig poet som bidrar til å utvikle og ­synliggjøre samisk språk. Hun er også en tøff formidler av livet som reindriftsutøver og utfordringene man kan møte på som ung same. Hun må oppleves live, sier Trollvik.

Partapuoli lever selv tett på ­betente politiske debatter om beiteområder og tvangsslakt.

– Vi er blitt fratatt mye av sommerbeiteområdet vårt, noe jeg tar opp i flere av tekstene, forteller hun.

Diktet «Moddjit ja ahat», som betyr «smil og klemmer», handler om inngrep i naturen og den samiske levemåten, og hvordan det har påvirket forholdet mellom samer og ført til uenigheter. Stemningen er apokalyptisk.

«Moddjit ja ahat» inneholder også flere referanser til gammel litteratur og typiske samiske­ ­talemåter. Mye av den eldre ­samiske poesien har ukjent opphav, men høres ut som om det kunne vært skrevet i dag, forteller Partapuoli.

– Jeg kan si de samme ordene, og det føles fremdeles like aktuelt – det er virkningsfullt.

---

Riddu Riđđu

• Årlig musikk- og kulturfestival i Manndalen i Kåfjord kommune i Nord-Troms. I år fra 12. til 15.-juli.
• Skal synliggjøre samers og andre urfolks kultur og identitet. Utfolk fra hele verden deltar.
• Slampoeten Ánná Káisá Partapuoli er årets unge kunstner. Hensikten med utmerkelsen er å tilrettelegge for at unge samiske kunstnere­ skal kunne utvikle talentet sitt og synliggjøres nasjonalt og internasjonalt.
• Riddu Riđđu betyr «Liten storm på kysten» på ­nordsamisk.

---

Tegn i tiden

Partapuoli er langt fra den eneste unge, ­samiske kunstneren med politisk brodd. Máret Ánne Saras installasjon av 400 kokte reinsdyrsskaller, alle med et kulehull i pannen, fikk mye oppmerksomhet da den ble stilt ut på den toneangivende kunstmessen Documenta i fjor. Verket, kalt Pile o´Sápmi, kommenterer pålegget broren Jovsset Ánte Sara fikk fra staten om å halvere reinflokken sin fra 150 til 75 dyr.

– Flere kunstnere er reindriftsutøvere, og mange føler fortvilelse knyttet til livsgrunnlag og livsnæring. De har et ­ønske om å få sagt fra høyt og tydelig, sier Trollvik.

Irene Snarby ved Universitetet i Tromsø har forsket på samisk kunst siden tidlig på 90-tallet. At samiske kunstnere jobber i en klar politisk retning, er ikke noe nytt, fremhever hun.

– Det er et utrolig sterkt press på samisk områder fra store bedrifter som ønsker å utvinne naturressurser til egen vinning. Det passer dem dårlig at de unge kunstnerne er så aktive og ­bevisstgjør sine omgivelser på hva som skjer. Under Alta-Kautokeino-aksjonene var innsatsen til de samiske kunstnerne av ­avgjørende betydning.

Snarby nevner Suohpan Terror, Anders Sunna, Maxida Märak, Matti Aikio, Sofia Jannok og Jenni Laiti blant andre unge, nåtidige kunstnere som setter politiske saker på kartet.

Langt fra Oslo

Den høye aktiviteten blant kunstnere i Sapmi har pågått lenge, mener Snarby og Trollvik. Likevel er det først den siste tiden at større, nasjonale og internasjonale arenaer har begynt å legge merke til det.

– Jeg tror mye handler om nettverk og samarbeid. Kunsten har blitt løftet frem av nøkkelpersoner som har gjort seg bedre kjent i det samiske miljøet, sier Trollvik.

– For oss som jobber på feltet har samisk kunst vært like levnede og aktuell i mange tiår. Muligheten for å vise den frem i Norge har likevel vært begrenset av de store kunstinstitusjonene, som rett og slett ikke har vært interessert, hevder Snarby.

---

Mønstring av samisk kunst

• Samisk kunst vist på flere arenaer det siste året:
• Nordnorsk Kunstmuseum hadde i 2017 publikumssuksess med There is no, Sámi Dáiddamusea. Kunstverk ble lånt ut til det fiktive museet Sámi Dáiddamusea, og prosjektet skulle synliggjøre mangelen på et permanent samisk kunstmuseum. Verkene spente over nesten hundre år, med alt fra det tradisjonelle håndverket doudji til videoverk.
• Let the River Flow ble i vår vist på Office for ­Contemporary Art (OCA) i Oslo. Utstillingen undersøkte samiske kunstnernes rolle i Alta-aksjonen (70- og ­begynnelsen av 80-tallet), med særlig vekt på Samisk kunstnergruppe
• Den internasjonale kunstmessen Documenta i Kassel rommet i fjor fem norske kunstnere under merkelappen kunst fra Sápmi: Máret Ánne Sara, Joar Nango, Hans Ragnar Mathisen, Synnøve Persen og Iver Jåks (1932–2007). Britta Marakatt-­Labba deltok fra svensk side.

---

De siste årene har Nasjonalgalleriet i Canada og i Venezuela,­ og senere altså Documenta i Kassel, vist interesse for samisk kunst. Dermed har de satt kunsten ­tydeligere på kartet, ifølge ­Snarby.

I alt seks samiske kunstnere deltok på Documenta i 2017. I vår viste OCA, Office for Contemporary art, et bredt utvalg verk av samiske kunstnere i utstillingen Let the River Flow.

Snarby mener vi kan snakke om en internasjonal trend med økende interesse for urfolkskunst.

– Det knyttes nettverk mellom urfolk i kunstlivet over hele kloden. Store gallerier som Tate i London har begynt å kjøpe inn urfolkkunst og å bygge kompetanse. Jeg håper vi følger etter med vårt nye Nasjonalmuseum, sier hun.

Nasjonalmuseet kjøpte inn Máret Ánne Saras installasjon etter Documenta. Museet har nylig også styrket samlingen med verk fra 70-tallet av de samiske kunstnere Synnøve Persen og Hans Ragnar Mathisen.

Visker ut grenser

Snarby mener bevegelsen bort fra modernismens strenge sjangergrenser, samt en økende interesse for det som har vært skjult bak «kunsthistoriekanonen», kommer den samiske kunsten til gode.

– Jeg har inntrykk av at de klare grensene er mer eller mindre i oppløsning blant unge samiske kunstnere. Dans, drama, billedkunst, rap, slampoesi, tagging, duodji, posters og film er alle er sterke medier i kampen for å bli hørt. Sjangeroppløsning passer bra for den samiske kunsten, som ikke fikk et eget ord før ­ordet dáidda ble skapt på 1970-tallet. Den kollektive måten å jobbe på er eldre, og hører til en mer ­helhetlig tenkning, sier hun.

Selv om mange av kunstnerne er samfunnsengasjerte, synes Snarby det er vanskelig å si noe generelt om hva som kjennetegner samisk kunst akkurat nå. ­Repertoaret er bredt og begrepet «samisk kunst» peker tilbake på kunstneren, og ikke på form og innhold, påpeker hun.

– Kan merkelappen «samisk kunst» være begrensende?

– Samisk kunst tillegges ofte innhold og form som ikke tilsvarer det mange kunstnere arbeider med. Så ja, det kan sikkert føles begrensende hvis de møter forventinger om samisk innhold og må forsvare arbeidet sitt ut fra fordommer, sier hun.

Slagkraftig festival

Riddu Riđđu har vært avgjørende for å løfte frem samisk kultur og identitet, understreker Snarby.

– Jeg kan ikke få sagt hvor ­viktig festivalen har vært. I dag leter folk nærmest med lys og lykte for å finne samiske røtter i egen familie. Riddu Riđđu har bidratt til å snu holdningen fra skam til stolthet.

Festivalens unge kunstner, Ánná Káisá Partapuoli, har inntrykk av at mange yngre, samiske­ utøvere er hardere i ­uttrykksformen nå enn tidligere.

– Vi er ikke så redd lenger for å uttrykke oss og vise hvem vi 
er.

---

Reindrift og politikk

• I Norge er det i dag cirka 240.000 tamrein i vårflokk. Av disse er cirka 180.000 rein i Finnmark. I underkant av 3.000 personer er til-­ knyttet den samiske ­reindriften.
• Det har i flere år pågått en konflikt om økologisk ­bærekraft og antall reinsdyr på Finnmarksvidda. Regjeringen mener høye bestander over lang tid hatt negativ innvirkning på beiteforhold og produksjon og at det har ført til interne konflikter.
• Representanter for reindriften har kritisert ­stortingsmeldingen om reindrift fra i fjor vår for å ikke ha nok kunnskap og for å drive med fornorskning.

---