«Er din indre heilagdom blitt mindre inni der?»
Det er poeten Bjørnstad som spør. I diktet «Ode til fosterteknologien» er dikteren og genetikeren ikke i åkeren, men i laboratoriet: «Eg står og sår eit embryo av bygg. På røyr av glas» Og han er sikker på at den spede spira skal få vokse. Han har selv «koka opp eit medium».
– Hva gjør en professor i naturvitenskap til en poet?
– Hvorfor ikke? Hvis en har et minimum av sans for undring og observasjon og en glede ved språk? Jeg har et behov for å fange andre sider av virkeligheten enn det som blir fanget av det vitenskapelige språket. En vitenskapelig artikkel må handle om en objektiv virkelighet vi kan enes om og etterprøve. Men det er også noe felles som er subjektivt, opplevd og gjenkjennbart, men ikke nødvendigvis etterprøvbart på samme måten. Det er bare to ulike sider ved virkeligheten.
Mutasjoner og bunden form
Inne i et av de dampvarme drivhusene snitter han opp tomater av ulike mutasjoner – noen minner om chili og andre om paprika. Her dyrkes undervisningsmateriell til høstens undervisning på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. De eldste diktene i hans nye samling er skrevet for 30 år siden da han var nyansatt. Nå er det gått ni år siden forrige diktsamling, Kvit stein. I 2006 kom Gras, en samling portretter av planter, med og uten mennesker. Den var et slags sideprodukt av en bok om kornets historie han skrev for barn og ungdom. Han har også skrevet artikler om kornet slik det er omtalt i Bibelen.
– Det har skjedd en krysskobling inni meg mellom disse prosabøkene og lyrikken uten at det var tenkt sånn, sier han.
16 oder dominerer den nye samlingen Åkeren på Manhattan. Her finner du oder til havren, til brunsneglen, til tørsten og til rapsoljen. Lyrikken hans er i større grad preget av bunden form enn tidligere. Han tror det skyldes at han har oversatt mye de senere årene. Du gjendikter neppe John Donnes Eit menneske er inga øy og Rainer Maria Rilkes sonetter uten at det setter spor.
– Dylan Thomas, som jeg oversatte, er også en streng formalist, selv om han i stor grad bruker halvrim og andre teknikker. Derfor går det med streng form igjen, påpeker Bjørnstad.
– Det har vært og er en fordom mot bundne former. Det blir sett på som noe gammeldags og som en tvangstrøye. I realiteten er det heller frigjørende for fantasien når du er nødt til å holde deg innenfor formen. Da kan det dukke opp uante og fine ordsammensetninger du ikke hadde tenkt på. I formens tvang ligger det en veldig frihet. Du blir tanken mer bevisst og det klinger med i hjerteslag og åndedrett på en annen måte som ofte blir forsømt i moderne verseformer, enda modernismens pioner T.S. Eliot ånder av gammel versekunst.
Bjørnstad har også oversatt Tony Harrison (81), en av Englands fremste nålevende poeter. Harrison skriver alltid i bunden form, gjerne om dagsaktuelle, politiske tema.
– Å være avantgarde i dag er å skrive forståelig, hevder han og vil ut av den sirkelen der du skriver for kritikere og andre poeter i et innside-språk. Harrison publiserer gjerne først i The Guardian. Hans poeng er å nå fram.
Lånt språk
Bjørnstad ser at flere diktere nærmer seg vitenskapen og er skeptisk til noe av det.
– For det første er det flott at forfattere er opptatt av jorda og ikke bare orda. Den innestengte «språkpoesien» har fått dominere for lenge. Faren er at et godt budskap ikke trenger å bli god litteratur. Iblant får «klimadikt» preg av at dikteren låner et språk han ikke er helt fortrolig med. Dessuten må fakta stemme, som grunnlag for fiksjonen. Et eksempel på det med fiksjon og fakta er romanen Bienes historie.
– Hvor bommer den?
– På et vesentlig punkt som gjelder påstanden at vi kommer til å sulte i hjel hvis biene forsvinner. 95 prosent av maten vi spiser, trenger ikke bier. Det er derfor en dramatisk feil i dramaturgien i boka. Det er fort å gå i baret på den måten. Jeg må også være på vakt for å gjøre sånne feil. Poesien er enklere fordi det går tilbake til Aristoteles, som sa at diktning ikke skal gjøre det usannsynlige mulig, men gjøre det umulige sannsynlig, sier han.
Fy-fy
– I «Ode til fosterteknologien» sier du «du» til et bygg-embryo. Hvordan kommer du til en slik inderliggjøring?
– Det har jeg ikke tenkt på.
– Du sier ikke bare du, men «din indre heilagdom»?
– Jeg ser på det som det. Det livsfenomenet kan jeg ikke uttrykke vitenskapelig. Det kommer klart til uttrykk innenfor det vesle reagensrøret. Det er et kjernepunkt – «er din indre heilagdom blitt mindre inni der?» – det svarer jeg jo nei på. Teknologi er ikke noe som forurenser. Det er noe vi kan benytte oss respektfullt av og være kallet til å utvikle på en medskapende måte. Mange av de som er grønne eller øko-orienterte er nå ofte teknologifiendtlige, i hvert fall på det biologiske området, med unntak av sin egen reproduksjonsteknologi. Der kan de være nokså likegyldige til inngrep i naturen. Ingen av oss ønsker til syvende og sist å leve i naturen. Før i tiden døde folk av økologisk balanse. Det er ingen grunn til å ha et negativt syn på genteknologi og genmodifisering i seg selv. Det virkelige problemet er storselskapenes dominans over ny kunnskap og matforsyning.
– Mange vil ha det aller siste når det gjelder solceller, men når det gjelder genmodifiserte planter er det bare fy-fy. Da skal vi helst ha alt fra Bondens marked. Alt det er utmerkete ting i og for seg, det er det jeg skriver om i «Ode til hønsehjernen» – alle ordene som gjelder høns som nå ligger som relikter i språket, samtidig som mange unger ikke har sett ei høne, og i hvert fall ikke en slaktekylling. Hva skjer med språket vårt når alle de naturnære uttrykkene fra naturlig omgang med planter og dyr blir borte? På skolen lærer barn om biologisk mangfold, men ikke om den de har på tallerkenen hver dag – som disse biff-, plomme-, cherry-, gule eller røde eller svarte tomatene!
– Men vi skal vel ikke tukle med livet. Det nøler du ikke med?
– Jo, det må du, men ikke fordi tukling er teknikk. I «Ode til steinkolet» prøver jeg å snakke fram det steinkullet har gjort. Det var en fantastisk miljøreddende teknologi som reddet skogene. Spørsmålet nå er hvor veien går videre. Det eneste vi vet er at den ikke går tilbake.
---
Åsmund Bjørnstad
- Født i 1951
- Professor i genetikk og planteforedling, forfatter og lyriker.
- Bor på Ås.
- Debuterte som lyriker i 1994 med samlingen Innlandskap.
- Åkeren på Manhattan er den femte lyrikksamlinga hans.
- I 2010 kom boka Vårt daglege brød. Kornets kulturhistorie, Vidarforlaget.
- Bjørnstad er også gjendikter av Rainer Maria Rilke, Dylan Thomas og Tony Harrison.
---
Spørsmålet er hva en gjør med de nye valgene og hva de gjør med oss
— Åsmund Bjørnstad
Donasjon?
– Men ved din inderliggjøring ender du der «eg er redd dei lagar meg»?
– Ja, det handler om den musa som ble laget og som levde i ti dager. I den aktuelle debatten om eggdonasjon, er jeg skeptisk til språket som brukes. Det er jo ikke donasjon, men salg det er snakk om. Også hensynet til barnet gjør meg skeptisk. Det går an å tenke begge deler, bevissthet er irreversibel. Spørsmålet er hva en gjør med de nye valgene og hva de gjør med oss. Når det gjelder planter er jeg mye mindre skeptisk. I «Oden til rapsoljen» skriver jeg en åpen hyllest til genteknologien, men så speiler den seg til hva skal vi gjøre uten hvaloljen som er bevisst anakronistisk.
– Hva er hellig for deg?
– Det er et sterkt spørsmål. Min første assosiasjon er at selve tilværelsen er hellig. For å si det mest basalt, at noe finnes til. En jødisk tradisjon jeg er glad i, ser Gud som iboende i skapelsen. Den er ikke noe som skjedde én gang, den skjer hele tiden og er overalt. I diktet «Ode til tørsten» siterer jeg Etty Hillesum (som ble drept i Auschwitz): «Eg skjønar meir og meir at inni meg er det ein brønn der Gud bur, men óg at stein og skrot stenger vegen min dit.» Gjennom gudstjenesten, gjennom poesi og kunst, gjennom barnefødsel og dødsfall blir vi minnet på det. Dikt er ord, sungne med munnen, når vi blir rørt ved av sterke krefter og vanlige ord ikke strekker til, sa en grønlandsk dikter.
Han synes det er merkelig at forholdet mellom tro og vitenskap nå er gjort til et problem igjen.
– Jeg hørte et foredrag som begynte og sluttet med å slå fast at evolusjonen er retnings- eller formålsløs. Da spurte jeg hvilke forsøk han hadde gjort for å teste den påstanden. Da måtte han presisere at det var en hypotese. Likevel fastslo han det, og det er det flere som gjør, sier dikteren.
