Tidskapselen

Det ligger en Extra-pose fylt med søppel i det rotete våpenhuset. Det knirker i døra. Oddbjørn Sørmoen blir andektig:

– Jeg blir alltid grepet når jeg kommer inn i slike kirkerom. Det er veldig få igjen der du kjenner tilstedeværelsen av de som har gått føre på denne måten.

Benkeradene står der med slektsnavn etter bøndene som bygget kirken og slitemerker etter århundrers bruk. Hattestokkene står på rad og rekke på siden der mennene satt.

Ved inngangen står dåpshuset med døpefonten, barnets inngangsport til menigheten. Bak korskilleveggen gjemmer skriftehuset med skriftestolen seg. Ting sjeldent sett i norske kirker i dag. Fra taket henger en torsk.

Alt har en historie, alt er her fortsatt. Etter sigende også kistene med de døde menneskene under kirkegulvet. Gamle Gimmestad kirke i Sogn og Fjordane gikk ut av bruk som soknekirke i 1910. Døra ble låst og har sjelden vært åpnet siden.

– Det er som om de som feiret gudstjeneste her for 300 år siden bare forlot kirken og så har tiden stått stille, sier kunsthistorikeren, og ser opp på den stjernemalte himlingen.

Den røde kirken

Seks år har gått siden Sørmoen gikk inn den knirkete døra første gang.

Nå var det vår tur til å fly fra Oslo til Bergen, videre med Widerøes propellfly til Sogndal flyplass, til Sandane flyplass. Til å bli plukket opp i kirkeverge Kurt Djupviks Volvo stasjonsvogn og kjørt til den lille trekirken oppi bakken på andre siden av fjordarmen.

Da reformasjonen seg innover landet i generasjonene etter 1537, ble kirkene malt røde eller tjæret. Gamle Gimmestad kirke ble rød.

Det kunne gått helt galt for den lille soknekirken. Første gang Oddbjørn Sørmoen besøkte kirken dinglet vindusglassene nesten fra spikerne, treverket rundt var slitt bort av vinden. Koret lente seg faretruende på skrå. Taket var lekk i et hjørne og et av veggmaleriene vannskadet.

– Det var ganske sjokkerende. Taksteinen var så forvitret at den rett og slett rant av taket. Når taket lekker, er det slutt. Da kommer forfallet veldig raskt, sier Sørmoen.

Gamle Gimmestad kirke er ikke fredet. Tross 500 år med lutherdom som statens religion, er bare rundt 30 kirker fra denne tiden fredet. Grensen for automatisk fredning er 1650. Gamle Gimmestad kirke fra 1692 er for ung.

Derfor er det kommuneøkonomien som avgjør om den tas vare på for ettertiden. Gloppen sokn får knapt penger nok til å ta vare på kirkene som er i regelmessig bruk. Vedlikeholdet av kirken har vært forsømt.

Dermed blir kirken avhengig av at lokale ildsjeler kjemper for å sikre penger til de aller nødvendigste reparasjonene. Slik som den vennlige kirkevergen med den bekymrede minen. Eller den avgåtte soknepresten og lokalpolitikeren med taletøyet 
i orden.

---

Gamle Gimmestad kirke

• Trekirke fra 1692 i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Ligger nær Sandane, innerst i en arm av Nordfjord.
• Soknekirke fram til 1910 da Nykirken nede ved vannet ble tatt i bruk. Én av seks kirker i Gloppen sokn. Ikke i regelmessig bruk, kun på enkelte merkedager.
• Det er gjort svært få endringer på kirken siden 1720-tallet, inventar og form er intakt. Kirken fikk nytt tårn og større vinduer på første halvdel av 1840-tallet.

---

Riksantikvaren har jo utnevnt meg til levende kulturminne.

—   Tidligere sokneprest i Gloppen, Olaf Sigurd Gundersen.

Sjeldnere enn stavkirkene

Tidligere sokneprest Olaf Sigurd Gundersen er en mann som vet hvordan han vil ha det.

Han er en av en håndfull prester som nektet å slutte å være embetsmann da stat og kirke skilte lag. Og han nekter å bruke den moderne prestedrakten, men trekker fortsatt i pipekrage og svart.

Han har drakten liggende i bagasjerommet på bilen i tilfelle anledningen skulle by seg. Og det gjør den jo nå.

– Riksantikvaren har jo utnevnt meg til levende kulturminne, spøker han.

Etter 31 år som sokneprest, er den lokalhistorieinteresserte Gundersen full av anekdoter og detaljkunnskap om kirken og soknet. Han forteller villig vekk.

– Denne typen kirke er mer sjelden enn en stavkirke, for den har ikke gjennomgått noen restaureringer. Går du inn i kirken, så er du tilbake på 1720-tallet. Da kom det nyeste av utsmykninger og malerier på plass. Den er dessuten en av få kortarmede korskirker vi har, og den eneste som er uendret. Årsaken er at folk har vært fattige her, sier Gundersen med en dyp vestlandsrøst som kan minne litt om salige Frank Aarebrot, før han slår av en spøk om de toppløse damefigurene på prekestolen.

Kirkeverge Djupvik snur seg og hvisker mens soknepresten fortsetter utlegningen:

– Han er jo en folketaler og voldsom på talerstolen. Jeg tror han tørker svetten etter hver preken.

Det har vært kirker på stedet siden middelalderen. Ringen på døra er fra den gamle stavkirken som sto her, inngangsdøra fra den forrige kirken som uvær og lynnedslag tok i 1690. Navn og årstall tidlig på 1700-tallet er risset inn i treverket:

– En teologistudent herfra skrev på denne tiden om kirkene i hjemtraktene. Han skriver at dette er en lovekirke, altså en kirke der det har blitt gitt løfter, som folk valfartet til. Og at det ble gitt mer lys, altså gaver, til denne enn til hovedkirken i Vereide. Så dette har vært et spesielt sted, et pilegrimsmål. Vi vet ikke hvorfor og utpå 1700-tallet slutter det, men navnene på døra er ment som en forsterking av bønnen, sier gamlepresten.

I 1850 besluttet kongen at alle kirker måtte romme minst 30 prosent av menigheten. Da ble den lille trekirken for liten. I 1910 sto den hvitmalte Nykirken klar nede ved vannet klar og Gamle Gimmestad kirke forsvant ut av bruk.

---

Oddbjørn Sørmoen

• Fagdirektør for kulturminneforvaltning hos KA Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter.
• Utdannet kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo og antikvar ved Konsthögskolan i Stockholm.
• Fagredaktør for bokserien Kirker i Nrorge, forfatter av andre bind, 1700-tallet: skjønnhetens århundre.

---

Hva om disse kirkene forsvinner?

—   Leidulf Gloppestad, ordfører i Gloppen kommune.

Vitner om overgangstid

– Den lutherske lære og praksis er veldig tydelig i dette kirkerommet, sier Oddbjørn Sørmoen.

Kunsthistorikeren vandrer fra post til post, leser kirken som en bok. Alt synes å ha en funksjon eller mening:

– Med reformasjonen ble prekenen veldig viktig. Menigheten skulle læres opp og Ordet ta bolig hos folk. Da måtte de jo faktisk sitte her og høre på. Derfor kom benkene inn og prekestolen ble fremhevet for tilhørerne. Og siden Ordet ble viktig, behøvde man mer lys. Vinduene ble større.

Før reformasjonen henvendte presten seg bare til menigheten i deler av messen. Folk kunne i stedet knele eller bevege seg rundt i rommet, tenne et lys eller be en bønn til en helgen ved et av sidealtrene. Altrene og helgenene forsvant med reformasjonen.

Men kirkerommet vitner også om den glidende overgangen mellom katolsk og luthersk tid i Norge – og er en av få kirker fra denne tiden med hele interiøret og formen intakt. For Norge ble luthersk på danskekongens befaling. Og kongen i København kunne ikke bare trykke på en Luther-knapp i 1537 og så var alle prestene fullblods lutheranere. Flere tradisjoner fra katolsk tid varte ved.

– Dåpsrommet står ved inngangen, fordi barnet jo blir døpt for å komme inn i Guds menighet. Slik løfter man fram sakramentet. På samme måte er det med det adskilte koret, nattverdsrommet, i andre enden av kirken, som er typisk for 1600- og 1700-tallet. Skriftestolen i hjørnet av koret viser dessuten hvordan den gamle formen for skriftemål var vanlig nokså lenge i Norge. Dem er det veldig, veldig få igjen av, sier Sørmoen.

Også forestillingen om at det var viktig å begraves under kirken, nær alteret, levde videre. I 1805 ble praksisen forbudt og svært mange kister fjernet og lagt i massegraver. I kistene som ble liggende er dekor og tekstiler ofte fortsatt inntakt.

– Ja, her er det graver under gulvet og våre er hele, hevder gamleprest Gundersen.

Heller ikke dåpshuset og døpefonten ville bøndene på Gimmestad flytte fram til koret, selv om biskopen og kirken ønsket det ved inngangen til 1800-tallet.

– De flyttet bare fonten fram når biskopen var på besøk, sier Gundersen lurt.

«En gammel træbygning»

«Gimmestad kirke er en gammel træbygning, der er i sådan tilstand, at der ikke kan være spørgsmaal om at lade den reparere –––. Den har saaledes ingen anden verdi, end hvad dens materialer kan udbringes til ved salg», heter det i en «skjønsforetning» fra 1900, gjengitt i heftet Gamle Gimmestad kyrkje 1692-1992.

Derfor ville myndighetene i Kristiania rive kirken. Departementet viser til vurderingen av bygningen i et brev fra 1902. I årtiene etter 1850 reises nye, større kirkebygg mens gamle rives. Det kunne gått galt for Gamle Gimmestad kirke allerede den gang.

– På denne tiden lever mange kirker farlig. Den historiske bevisstheten var ikke akkurat stor, sier Oddbjørn Sørmoen.

Men ut av romantikkens ideer og en gryende nasjonal bevissthet vokste interessen for kulturminnevern fram i Europa og i Norge.

Den norske landskapsmaleren J. C. Dahl stod midt oppi det hele. Han bodde i Dresden, i samme hus som den berømte tyske landskapsmaleren Caspar David Friedrich. Om sommeren reiste han rundt i Norge, målte opp og tegnet stavkirker. Dahls arbeid ble av avgjørende betydning for at Fortidsminneforeningen ble stiftet i 1844, en av de første foreningene av sitt slag i Europa, en slags sivilsamfunnets forløper til Riksantikvaren.

– Mye historie gikk tapt i forsøkene deres på å tilbakeføre stavkirkerom til sin opprinnelig middelalderske form, sier Sørmoen.

Inventar og dekor fra århundrene etter reformasjonen ble revet ut og malt over. Men noen kirker ble også reddet fra rivning, deriblant den lille, røde kirken. Fortidsminneforeningen og ungdomslagene i bygda gikk inn for å bevare den, og slik ble det.

To år etter at Nykirken overtok som soknekirke, i 1912, ble Riksantikvaren opprettet. Og i 1913 ble den eksentriske kunsthistorikeren og fabrikkeieren Harry Fett vår andre riksantikvar. Han var opptatt av de gamle kirkene.

Harry Fetts teori

Harry Fett hadde en teori, forteller Oddbjørn Sørmoen:

– Han mente at idealet for det protestantiske kirkerommet i Norge, var de rike bøndenes hjem.

Der kirkene før hadde mektige hvelvinger, får de nå himlinger som gjør rommet lunere. Veggene bemales med draperinger og blomstervaser, slik som på Gimmestad.

– Dette er ingen katedral, men et rikt og folkelig kirkerom der smak og estetikk fra de velstående hjemmene har kommet inn i kirkerommet, forklarer Sørmoen.

Hjemlige og kristelige motiver møtes i veggmaleriene. Drueklaser symboliserer nattverden, blomster og markens grøde brer seg i rommet og speiler lokalbefolkningenes verden. Kanskje kan man også lese drømmene deres på veggene?

– Jeg antar at de færreste hadde romanske søyler og buer her i distriktet. De har antakelig hentet det fra et trykk, sier Sørmoen.

Det kan nesten virke som om bøndene som bygget kirken hadde bladd i en katalog fra en butikk de ikke hadde råd til å gå i.

---

Ordliste

• Katekismetavle: Altertavle med tekst, uten bilde. En katekisme er en samlet fremstilling av en religiøs lære.
• Kirkeverge: Øverste administrative leder i et kirkelig fellesråd, Den norske kirkes forvaltningsorgan i hver kommune. En kirkeverge har det administrative ansvaret for blant annet forvaltning av soknets bygninger.
• Kor: Koret er avslutningen av kirkerommet der alteret står og der nattverden skjer.
• Korskirke: Kirkebygg med korsform. Gamle Gimmestad kirke er en kortarmet korskirke, den eneste uendrede i Norge.
• Lovekirke: Også kalt votivkirke eller gavekirke. Kirke som baserte driften på gaver, Som oftest små, private kirker opprettet i forbindelse med løfter gitt i takknemlighet eller etter at noen var blitt bønnhørt i nød eller sorg. Særlig vanlig i middelalderen.
• Riksantikvaren: Statlig direktorat med ansvar for forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. Har ingen egne midler utover de politisk vedtatte programmene.
• Skriftestol: Møbel beregnet for skriftemål. Oftest laget slik at presten sitter adskilt fra den skriftende som ­kneler.

---

Det er veldig få kirkerom igjen der du kjenner tilstedeværelsen av de som har gått føre på denne måten.

—   Oddbjørn Sørmoen, kunsthistoriker.

Men steinkatedraler med flotte søyler hadde neppe en torsk i taket. Og det er knyttet mange sagn til den som henger over midtgangen i Gamle Gimmestad kirke.

– Denne finner du ikke andre steder. Du ser den har en slags S-form. Hodet og kjeften er vendt mot himmelen, og på forsiden av fisken er det et maleri av Jonas i hvalens buk. En av historiene er at det var en fisker som brukte kirketiden til å fiske, men angret seg og ga torsken til kirken. Koblingen mellom det lokale, folkelige og det liturgiske rommet er veldig tydelig og morsom her, sier Sørmoen.

Et annet sagn vil ha det til at torsken kan forutse været. Linen den henger i skal være værsensitiv. Torsken vender seg mot alteret ved uvær.

Også katekismetavlen i koret bærer på en slik historie, forteller gamleprest Gundersen:

– Det var én prest som var veldig opptatt av å få på plass disse katekismetavlene i kirken. Min tolkning er at han opplevde at moren ble brent som heks i Bergen, så han hadde ord på seg for å være hekseunge. Det må ha vært viktig for ham å vise at han hadde den rette tro, for alle katekismetavlene her kom i hans tid.

Tilfeldighetenes spill

Utenfor den røde trekirken står det sperringer. Det er spadd i jorda. Tegn på den siste av den århundrelange rekken heldige og uheldige omstendigheter og tilfeldigheter som har ført til at den er bevart for ettertiden.

Etter det første besøket for seks år siden, snakket Oddbjørn Sørmoen om kirken i et foredrag hos Riksantikvaren. I ettertid reiste riksantikvar Jørn Holme for å se den med egne øyne og fikk kanalisert 700.000 av politikernes penger i retning Gloppen. Forutsetningen var at kommunen skrapet sammen 800.000 på egen kjøl.

– Utrolig nok så fikk vi pengene av kommunen, sier kirkeverge Djupvik, og ser ned på redskapene som har ligget i ro siden desember.

Den som leter, skal finne. Og restauratørene fant råtne gulvbjelker. Kirken hadde seget og plankene kommet i kontakt med jorda. Pengene rekker bare til å bygge opp grunnmuren. Fortsatt gjenstår ny takstein, kledning må på og males, råten under må utbedres og kirken rettes opp. Innvendig er det sprekker i treverk som har stått i spenn.

Jeg er så forarget på folk som ser hele verden gjennom husmorvindu.

—   Tidligere sokneprest i Gloppen, Olaf Sigurd Gundersen.

Kirkevergen har fått gammel takstein i gave, som han håper kan brukes. Han har kjøpt furu til ytterveggene fra lokal skog.

– Det vil koste et par millioner til bare å rette opp kirken, ser Djupvik.

Nå spør både han og gamleprest Gundersen seg hvor de pengene skal komme fra. Det gjør ordfører Leidulf Gloppestad også, den femte i rekken av Senterpartiordførere i Gloppen siden Venstres Jonny Bakke forsvant ut i 1967.

– Vi har mange kirkebygg i Gloppen med nasjonalhistorisk betydning. Det er ikke mulig for kommuner alene, store eller små, å yte vedlikeholdet som trengs for å bevare dem. Det synes jeg er trist, sier Gloppestad, som har kjørt innom kirken for anledningen.

– Du ser til staten?

– Ja. Det må bevilges midler nasjonalt til dette. Hvis ikke må vi være villige til å stille oss spørsmålet: Hva om disse kirkene forsvinner? Hva vil vi egentlig med nasjonalskattene våre, spør ordføreren.

Gjennom husmorvindu

Slik kan kulturminnevern fortone seg i Norge i dag. En kirke som Gamle Gimmestad faller mellom alle stoler. Den er for ung for automatisk fredning, ikke del av noe bevaringsprogram, avhengig av de kommuneøkonomiske værgudene og lokal velvilje.

På nyåret skal Stortinget diskutere regjeringens stortingsmelding om ny tros- og livssynslov. Da vil finansieringen av Den norske kirke bli et tema, deriblant historisk viktige kirkebygg. Kirkeverge Djupvik og gamleprest Gundersen håper rikspolitikerne tar ansvar, men at Gamle Gimmestad kirke forblir i soknets eie. De ønsker å bruke den mest mulig og formidle den lokale kristendomshistorien.

Som lokalpolitiker har den tidligere soknepresten erfart at det er like vanskelig å skaffe midler til Gloppens andre sjeldne kulturminne – Hvolvikejekta, den eneste bevarte båten i sitt slag. Han mener dette er et tegn i tiden:

– Jeg er så forarget på folk som ser hele verden gjennom husmorvindu, pleier jeg å si. Alt skal være så praktisk og tjenlig. Men hvis vi glemmer arven vår, så går vi en fattig fremtid i møte.

Oddbjørn Sørmoen er enig:

– Dette er umistelig.

Så lukkes den gamle døra igjen og kirkeverge Djupviks Volvo kjører oss tilbake til 
fremtiden.

---

Kirkefinansiering

• I dag har kommunene det økonomiske ansvaret for vedlikeholdet av kirkene. Det er det kirkelige fellesrådet i den enkelte kommune som setter opp budsjett, søker kommunen og leder selve arbeidet.
• Kommunene har en lovfestet rett til å ta opp lån for å finansiere vedlikehold av kirkebygg og kan få renten dekket av staten gjennom den såkalte rentekompensasjonsordningen. Mange kommuner har likevel ikke råd til å ta opp slike store lån.

---