Våre skrøpelige steinkirker

To menn sitter på huk og stirrer på en murvegg. Nærmere bestemt på en orm som biter seg selv i halen.

– Vil du forstå forfall, kan du spa opp bildet av hvordan denne så ut for 100 år siden hos Riksantikvaren. Da ser du det veldig, veldig langsomme forfallet. 1900-tallets sure nedbør har hatt sin virkning på kalksteinen. De som i 1850- og 60-årene begynte å se på denne kirken med et arkitekturhistorisk blikk, hadde nok en ganske fersk kirke å undersøke. Nå er den markant forvitret, sier kunsthistoriker og avdelingsdirektør Morten Stige hos Byantikvaren i Oslo.

Den andre mannen er Oddbørn Sørmoen, kunsthistoriker med mange år bak seg hos Riksantikvaren og nå fagdirektør hos KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. De to har hvert sitt bind av bokserien Kirker i Norge på samvittigheten.

Ny serie

Den lille ormen er det eneste ornamentet på fasaden til Gamle Aker kirke, og det eneste ved kirken som i det hele tatt kan minne om en stavkirke. Og der nyoppussede stavkirker møter busslass med skuelystne turister denne sommeren, er det stille utenfor Oslos eldste kirke, der den skuer utover byen fra en høyde på Fredensborg.

– Middelalderkirkene i stein har havnet i skyggen av stavkirkene, konstaterer Stige.

Mens det tungt statsstøttede stavkirkeprogrammet til Riksantikvaren har gjort de berømte trekirkene til Norges mest velholdte, sliter steinkirkene fra middelalderen med størst vedlikeholdsetterslep av alle landets kirker, viste nylig en kartlegging gjort av KA.

LES BERIT AALBORGS KOMMENTAR: «Den forsømte arven»

Hva risikerer vi å miste? I en reportasjeserie denne sommeren retter Vårt Land søkelyset mot steinkirkene fra middelalderen.

Vi ba de to ekspertene, sammen med Øystein Ekroll fra Nidaros domkirkes restaurerings­arbeider, lage en liste for oss. De kom opp med ti kirker. Vi kokte dem ned til sju, som vi skal besøke denne sommeren.

– Vi valgte kirker som både har høy antikvarisk verdi og høy opplevelsesverdi. Det er kirker som rører deg når du kommer inn i dem, som er usedvanlig vakre og der den historiske dybden opp­leves på en spesiell måte, sier Oddbjørn Sørmoen.

[ HER ER KIRKENE VÅRT LAND SKAL BESØKE ]

De lyste opp der hvor alle andre hus var grå og brune.

—   Morten Stige, kunsthistoriker og avdelingsleder hos Byantikvaren i Oslo

Lyste opp

Skru klokka 900 år tilbake i tid. Én gang lå det 1.000 stavkirker i Norge.

– Det er et konservativt anslag. Antakeligvis var det mange flere, sier Morten Stige.

Men det var også andre kirker, steinkirker. De var det færre av, omlag 300.

– De lå høyt og fritt i terrenget, veldig ofte ved transportårene, ved vannveiene. Og de var hvitkalket. De lyste opp der hvor alle andre hus var grå og brune, fortsetter han.

– Hvorfor har steinkirkene havnet i skyggen av stavkirkene?

– Stavkirkene er unike. De er en ­videreutvikling av en europeisk trekirketradisjon som stod mye sterkere i middelalderen, men som ble borte alle andre steder enn i Norge, på ­Island og delvis i Sverige. Steinkirkene er en helt annen side av samme historie. De viser i hvilken grad Norge var integrert i Europa. De var helt moderne og kunne ligget i England, Frankrike eller Tyskland.

Steinkirkene var i mange hundre år våre eneste monumentalbygg i stein – ja, de fleste steder de eneste bygningene i stein – og de legemliggjør den store kulturendringen som kristningen av Norge innebar.

– Vi har jo ikke hatt slott i Norge, bare storgårder. Derfor har vi ikke hatt andre monumentalbygg enn kirkene, som ga dem en mer markant posisjon i lokalsamfunnet enn i andre land. Middelalderkirkene er de ypperste av disse monumentalbyggene. Steinbyggekunsten kom med kristningen og steinkirkene var lenge de eneste bygningene i stein, sier Stige.

– Kristningen koblet oss på den europeiske sivilisasjonen på en helt annen måte enn før. Det handler om måter å forstå verden på, om teknologi og måter å gjøre ting på, utdyper Oddbjørn Sørmoen.

– Utilgivelig

Selv om 1900-tallets sure nedbør har satt sine spor på fasaden til Gamle Aker kirke, er det innvendige forfallet på steinkirkene fra middelalderen mest kritisk, forklarer Morten Stige, som lister opp:

– Taklekkasjer, setningsskader i grunnen, råteskader i gulvet og på ­altertavler. Altertavlen i Ringsaker ­kirke, som kanskje er den fineste vi har fra senmiddelalderen, har ikke vært fagmessig rengjort på tiår og fremstår rett og slett møkkete, sier han, og ler frustrert.

LES OGSÅ: Ber politikerne tar grep for å redde steinkirkene

– Er det noe vi står i fare å miste?

– Altertavlen i Ringsaker kirke, med litt løse deler her og der, vil gradvis bli ødelagt av et slikt manglende vedlikehold.  En annen del av kirkene som er ekstra verdifull og sårbar, er det opprinnelige takverket. Ti-tyve av disse steinkirkene har tak av tre intakt. En taklekkasje der er helt katastrofal om den får virke over tid og ting råtner opp. Jeg har flere ganger kommet over mer eller mindre alvorlige råteangrep i disse middelaldertakene. Det er utilgivelig, sier Stige.

Det man slipper unna med i Italia, er helt kritisk i Norge

—   Oddbjørn Sørmoen, kunsthistoriker og fagdirektør hos KA

Men den største utgiftsposten, dersom steinkirkene skal restaureres, vil ironisk nok være feil materialbruk fra det siste hundreårets reparasjoner:

– Det ble gjort veldig mye reparasjoner i sement på 1900-tallet, i et murverk som er laget av kalk. Man har ikke hatt kunnskap om eller ­respekt for teknikken som ble brukt da kirkene ble bygget. Det blir ikke bare feil; forfallet øker. Fukten blir stående i vegg­ene. Dette er særlig kritisk her i nord med frostsyklusene våre. Det man slipper unna med i Italia, er helt kritisk i Norge, sier Oddbjørn Sørmoen.

Kirken som nøkkel

Mens den lille ormen på Gamle Aker kirke er i ferd med å forsvinne, er merkene etter redskapene til håndverkerne som reiste kirken på 1100-tallet fortsatt godt synlig. Hva kan de fortelle oss? Hvilke ­nøkler til å forstå vår egen kultur- og kirkehistorie gjemmer en slik kirke på?

– Du kan få en god del konkret informasjon ved å gå direkte til kirkebygget og analysere mørtel, datere takverket og analysere kirkekunsten, begynner Morten Stige.

Men vel så interessant er det å bruke kirkene som utgangspunkt for å forstå en kulturhistorisk sammenheng, for eksempel et sted i et visst tidsrom eller over tid:

– Skal man forstå bygdesamfunnet og bysamfunnet, er veldig mye forbundet med disse kirkebyggene som orienteringspunkt. En gang var Gamle Aker kirke bygdekirken, nå er den omsluttet av byen. En slik kontinuitet er veldig spesiell og gjør at en kirke gjemmer på veldig mange lag fra ulike perioder, sier Oddbjørn Sørmoen.

---

Steinkirker

• I middelalderen (her: 1100–1300) hadde Norge omlag 300 steinkirker.
• 159 av dem er bevart, men noen er så endret i årenes løp at lite står igjen av den opprinnelige kirken.
• En kartlegging viser­ at steinkirkene fra middelalderen­ i 2017 var i dårligst forfatning av alle Norges 1.600 kirker.
• Stavkirkene fra middel­alderen er en annen historie: Det anslås det lå minst tusen av dem i Norge i middelalderen. I dag står 28 igjen. Etter at politikerne og Riksantikvaren gikk sammen om et stort restaureringsprogram, er disse i dag våre mest ­velholdte kirker.
• Kilder: Morten Stige, KA ­Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter og Vårt Land

---

Noen av våre 159 steinkirker fra middelalderen er så endret i årenes løp at lite står igjen av den opprinnelige kirken. Men andre av dem har flere historiske lag i behold – også det opprinnelige.

– Én av dem er Mariakirken i Bergen. Det gir virkelig noe helt spesielt, sier Stige.

Mens vi i dag gjerne tenker på en kirke som et hus der religiøse handlinger finner sted, bærer disse middelalderkirkene vitnesbyrd om en tid der de var et helt sentralt omdreiningspunkt i lokalsamfunnet. Kirkelig liv, hverdagsliv og samfunnsliv fungerte alle helt annerledes enn i dag – og de var i langt større grad flettet sammen, forklarer Sørmoen:

– Vi sitter igjen med fragmenter i form av disse middelalderkirkene, som blir en inngangsport til å forstå dette, sier han.

Slik bruker også Morten Stige dem, når han med jevne mellomrom samler et knippe fagfolk fra ulike disipliner til «grubleseminarer».

Der tar de for seg en middelalderkirke i stein og pusler sammen et bilde av kirkestedet ved hjelp av svært ulike kilder, men med kirken som utgangspunkt.

– Det har gitt ganske interessante resultater. Kirkene er krysspeilpunkt som er velegnet for å åpne opp en historie.

LES OGSÅ: «Uerstattelige kulturminner står på spill»

Politisk spill

Hva så med merkene etter håndverkerne på Gamle Aker kirke? De kan stamme fra utenlandske håndverkere; domkirken i Stavanger ble for eksempel bygget av engelskmenn.

Slik Vilhelm Erobreren og normannerne markerte sin makt etter å ha erobret England ved å bygge slott og kirker i stein som lokalbefolkningen aldri hadde sett maken til, var steinkirker også en statusmarkering i Norge. De var dyrere og mer krevende å reise enn trekirker. Det var med andre ord oppdragsgivere med penger som stod bak. På 1100-tallet betød det som oftest kongen, seinere i større grad kirken og rike bønder.

Den gang var kirkene ladede bygninger på en helt annen måte enn i dag.

– De var ikke bare et sted for kirkelige handlinger. De var templer, reist til Guds ære og viet helgener. De markerte at noe var viktig for kirken eller byggherren, sier Oddbjørn Sørmoen.

Slik var de også egnet som brikker i politisk spill:

– Derfor var den heftigste kirkebyggingstiden i middelalderen i borgerkrigstiden. Å bygge en kirke som folk søkte til tjente til å bygge relasjoner, klientforhold og avhengighet. Som i neste tur ble politisk viktig, sier Morten Stige.

Kulturminevern

Kulturminnevernet i Europa­ vokste i stor grad fram i tilknytning til slike gamle­ kirker fra 1800-tallet av, påpeker Oddbjørn ­Sørmoen. På den tiden økte også interessen for den historiske epoken middelalderen og mange kirker ble forsøkt tilbakeført til sin «opprinnelige» tilstand. Dermed kan de også fortelle historien om vårt syn på middelalderen. For eksempel 1800-tallets romantiske syn på epoken.

– Apropos det, sier Morten Stige, og titter opp på tårnet til Gamle Aker kirke.

– Det tårnet der er jo et 1800-tallstårn, bygget for å se ut som middelalderen. Kirken er designet for å bære et sånt tårn, men hadde aldri et før det. Så da forbedret man middelalderen. Men du skal virkelig vite det, for å se det.