Reportasje

På sporet av kjærligheten

Størst av alt er kjærligheten, forkynner Bibelen. All you need is love, lover popindustrien. Vi drømmer alle om den store kjærligheten. Kanskje overser vi den lille?

De var gift i 18 år.

Så var de skilt i åtte.

Nå har de vært gift med hverandre, igjen, i ti år.

Det er kjærlighet i andre forsøk for Kongsberg-paret Magnhild Tonstad (68) og Roar Høidal (69).

De viser fram gifteringene sine. På innsiden er to datoer gravert.

– Jeg stiller opp på dette intervjuet fordi jeg håper at vår historie vil inspirere andre til å tenke seg om en ekstra gang, hvis de er i tvil om de skal gå fra hverandre, understreker Magnhild.

Likandes kar 

Det er 45 år siden de to traff hverandre. En av hans kamerater giftet seg med hennes søster. I bryllupet kom de i snakk. Fant ut at de hadde felles interesser, ikke minst det å være ute og trene.

I tre-fire år holdt Magnhild og Roar kontakten, til tross for at de bodde langt fra hverandre. De brevvekslet, som man gjorde den gangen. Hun spurte ham om treningsråd. Det utviklet seg. Fra bekjentskap til vennskap. Fra vennskap til et parforhold.

– Jeg fikk sansen for ham. Han var en likandes kar. En solid type, erindrer Magnhild.

– Vi hadde mye felles. Begge kom fra en kristen bakgrunn, selv om det var en viss forskjell på Misjonssambandet og en statskirkemenighet, husker Roar.

De giftet seg sommeren 1979. På spørsmål om hva de forventet da de gikk inn i ekteskapet, må de begge tenke seg litt om:

Roar: – Jeg tenkte vel at når man først traff en flott jente, så var det ikke noen grunn til å vente. Jeg trodde det skulle bli flott og fint.

Magnhild: – Du var nok litt skremt av selvstendigheten min. Men jeg trodde vi ville klare å respektere hverandre, tross at vi var ulike.

På en lykkesky

Kulturen vår er full av referanser til den store kjærligheten. Hva hadde poptekstene, romanene og filmene vært uten dette temaet? Langt færre har nok hørt om den lille kjærligheten.

For drøyt 20 år siden lanserte Knut Faldbakken dette begrepet i romanen Når jeg ser deg. Forfatteren forteller Vårt Land at han fikk mange reaksjoner fra lesere som tolket det som en resignasjon i forhold til å oppleve ekte kjærlighet.

– Det var ikke meningen. Begrepet var ment som et korrektiv til den overromantiske forestillingen om «den ene» som du kan finne hvis du er heldig, og deretter leve sammen med på en lykkesky livet ut. Å lansere begrepet «den lille kjærligheten» innebar for meg ingen retrett, heller en modning, en bruksendring om du vil.

Faldbakkens utforsking av temaet handlet også om erfaringer i eget liv:

– Som ung var jeg som de fleste andre forført av klisjeen om stor, evig kjærlighet, og prøvde å leve deretter. Da jeg ble eldre, kjente jeg på en viss tretthet omkring det pompøse begrepet «den store kjærligheten», en uoppnåelig idealtilstand som de heldige kan oppleve når en ekte forelskelse griper tak og rister oss ut av hverdagstilværelsen.

Tidens slitasje

I Når jeg ser deg beskriver Faldbakken «den lille kjærligheten» slik:

«Den lille kjærligheten stiller ikke for mange spørsmål, insisterer ikke på for mange krav, den ser ikke bakover, ikke engang så veldig langt framover, den bare starter virksomheten sin og ber om å få arbeide i fred, til du våger å begynne å tro igjen, i hvert fall litt, for en tid av gangen. Om jeg skulle velge nå, ville jeg ikke være i tvil: Jeg velger den nøysomme, den tålmodige og takknemlige lille kjærligheten».

– Ingen sinnstilstand, intet engasjement, hvor dypfølt og inderlig det kan framstå, selv ikke kjærligheten, kan og bør forbli statisk. Ekstatisk, ja, i heldige øyeblikk. Men som vi alle erfarer når vi har levd en stund: Selv stor og ekte følt hengivelse vil merke tidens slitasje og endre sitt vesen, sier Faldbakken til Vårt Land.

Den 76 år gamle forfatteren sammenligner den store og den lille kjærligheten med et gallaantrekk kontra et bruksplagg. Den lille kjærligheten er jordnær, nøktern, tolerant, tålmodig, ydmyk og slitesterk. Den forventer lite og tåler kompromisser.

– Ekte kjærlighet må tåle de skuffelser og kompromisser som levd liv utsetter oss for, kanskje krymper den med tiden, blir mindre totaloppslukende, spalter seg opp i flere små kjærligheter, for eksempel i familiesituasjonen, påpeker Faldbakken.

---

Størst av alt

  • Dette er første artikkel i Vårt Lands serie om kjærlighet.
  • Skal kjærligheten være «til ­døden skiller oss ad» eller «så lenge jeg får nok ut av det»?

---

Vippehuske

Magnhild Tonstad og Roar Høidal – eller ekteparet Høidal – som de het på 1980-tallet, fikk noen fine år sammen. De bosatte seg på Kongsberg, jobbet begge som fysioterapeuter, levde aktivt, likte å trene. De nøt livet og hverandre.

Men noe endret seg da de adopterte to gutter i rask rekkefølge. Den ene var fem år, den andre ni.

– Det ble veldig utfordrende. Mange situasjoner oppsto der vi ble presset. Grensene våre ble testet.

Det kom fram ting hos oss som vi ikke visste om.

Bare to år etter adopsjonene fikk de et barn med Downs syndrom. En tøff hverdag ble enda tøffere.

– Vi var konstant underbemannet. I perioder var vi helt utslitt. Og fordi vi var ulike som personer, taklet vi stresset forskjellig. Følelsesmessig var det litt som å kjøre vippehuske: Når den ene var oppe, så var den andre nede, minnes Roar.

– Det ble liten tid til å være oss to. Vi fikk ikke trent. Det slet på humøret. Faktisk kjente jeg meg mest fri når jeg var på jobben. Der fikk jeg puste, forklarer Magnhild.

De prøvde parterapi. Men etter flere år med hard innsats gikk som det gjør med nesten halvparten av alle som gifter seg i Norge. Magnhild og Roar skilte seg. Etter 18 år.

– Vi resignerte, sier Magnhild.

– Total slitasje, erkjenner Roar.

Forelskelse

Skal kjærligheten være «til døden skiller oss ad» eller «så lenge jeg får nok ut av det»? Hvis sterk forelskelse er eneste gyldige grunn til å starte et forhold, må den ikke da også være gyldig grunn til å bryte ut? Slike spørsmål diskuteres daglig på kontorene hos norske samlivsterapeuter.

– Par som kommer til terapi, kommer som regel med tvil. Er forholdet godt nok til å fortsette? Kan vi leve videre selv om sexlivet er dødt? Er utroskap grunn nok til å gå fra hverandre? Min forskning viser at terapeutens normer ofte påvirker utfallet av samtalene, forteller Anne Kyong Sook Øfsti (55).

Hun er førsteamanuensis ved VID Diakonhjemmet, har 27 års erfaring som parterapeut, har skrevet boka Parterapi samt doktorgradsavhandlingen Some call it love.

– Vi har ulike kjærlighetsidealer. I vår tid er vi veldig innkjørt på at ekte kjærlighet er den romantiske. Det står i sterk kontrast til idealet om slitesterk kjærlighet og hardt arbeid. Terapeuter kan gjennom sine spørsmål jobbe for at forholdet skal fortsette, eller for at det skal bli et godt brudd. Men som regel er de jo lydhøre for hva paret bestiller, sier Øfsti til Vårt Land.

– Så terapeuter er ikke alltid nøytrale?

– Selv om man forsøker å være nøytral og profesjonell, vil man ofte ubevisst snakke fram ting man selv tror på. Min forskning viser at det ikke er likegyldig hvem man går til samtale hos. Det ligger mange normer og verdier i bunn.

Øfsti hevder at mange i dag setter likhetstegn mellom kjærlighet og forelskelse. Forelskelsen blir dyrket som en naturkraft som nærmest er nødt til å starte og avslutte forhold.

– Det problematiske ved denne holdningen er at den gjør oss viljeløse, fastslår Øfsti.

– Kan vi gå glipp av den lille kjærligheten i vår jakt på den store?

– Ja. Vil man ha langvarige forhold, må man tåle å leve med ambivalens. Vi lever i et samfunn der vi har stor valgfrihet, så mange spør seg selv nærmest kontinuerlig: Skal jeg leve med det jeg har? Eller skal jeg søke etter noe nytt? Det høres ut som motsetninger. Men jeg tror løsningen for mange er å se på kjærligheten som en prosess, ikke en tilstand, fastslår Anne Kyong Sook Øfsti.

---

Kjærlighet

  • 22.537 nordmenn giftet seg i 2016. Samme år var det 9.345 som skilte seg, ifølge Statistisk sentralbyrå.
  • 10 prosent av de som tar ut separasjon, finner tilbake til hverandre etter separasjonen.
  • Å være i et kjærlighets­forhold gjør oss mer stabile og mindre nevrotiske, viser en tysk undersøkelse, gjengitt i Journal of Personality.
  • Når vi er forelsket, utskilles­ signalstoffet ­dopamin i hjernen. Det gir en ­følelse av beruselse, belønning­ og lykke.
  • På spørsmål om hva som er viktigste bestanddel i kjærlighet, svarer 1.157 del­takere i en internasjonal studie­ slik:
  • Seksuell tiltrekning, vilje til å gjøre alt for den andre, at man konstant tenker på den andre.

---

Jeg håper vår historie vil inspirere andre til å tenke seg om en ekstra gang, hvis de er i tvil om de skal gå fra hverandre.

—   Magnhild Tonstad

Hverdagsmagi 

Da Magnhild og Roar ga opp ekteskapet sitt, flyttet Roar ut. Han fant seg en egen leilighet i samme by. De måtte jo fortsette å samarbeide om de fire barna. Og nå gikk samarbeidet faktisk bedre.

Magnhild: – Jeg tenkte mye på Roar i disse årene. Han var i hodet mitt hver dag.

Roar: – Samme her. Jeg ble overrasket over at jeg ikke klarte å slippe henne.

De skiglade fysioterapeutene bodde hver for seg i åtte år. Mot slutten av denne perioden begynte de å dele stadig mer. Det ble trening sammen. Og reiser. Gradvis fant de tilbake. I 2008 giftet de seg. For andre gang.

Roar: – Jeg tror pausen vår var nødvendig. Det meste av det vi slet med i første runde er borte nå.

Magnhild: – Vi har lagt bort de vonde tingene og klarer å være rause med hverandre nå.

Roar: – Vi bestemte oss for å tilgi. Det har vi vokst på.

– Hvordan var det å gifte seg igjen?

Magnhild: – Vi var like lykkelige som første gangen.

Roar: – Og vi hadde mer realistiske forventninger. Nå visste vi at vi ikke måtte la ting ligge og ulme, men prøve å ta det opp og løse det.

Magnhild: – Vi har lært å godta hverandre i stedet for å prøve å forandre den andre.

– Har dere endret syn på hva kjærlighet er?

Magnhild: – For meg er kjærlighet noe stabilt, trygt og godt.

Roar: – Kjærlighet og forelskelse er ikke det samme. For meg er det viktigere å ha det fint sammen i hverdagen, enn å være stormende forelsket.

Magnhild: – Men det er mye magi i hverdagene også. En tur på ski, bare oss to på hytta. Da er det som å være nyforelsket.

---

Erobring eller underkastelse?

  • Kjærligheten er et område hvor alle synes egne opplevelser er unike, men sannheten er at den er veldig institusjonalisert, skriver Marit Haldar i sin doktorgrad «Kjærlighetskunnskap. Tolvåringers fortellinger om romantikk og familieliv».
  • Haldar ba 99 tolvåringer skrive en historie om seg og en framtidig kjæreste når de ble voksne. I jentenes fortellinger er det mange dårlige kjærester og ektemenn. Jentene ser det å forbedre en dårlig mann som et tegn på stor kjærlighetsevne. Haldar kaller disse jentene «Frøken Makeløs».
  • Guttene skrev mest om å vinne sine utvalgte. Da var jobben gjort. Forholdene handler ikke om forsakelse, om å gi avkall på noe. Haldar fastslår at guttene ikke har som ideal å underkaste seg kjærligheten på samme måte som jentene.

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje