Reportasje

En seiler på 
livets hav

Livet er en båt som bygges om underveis, sier Harald Eia. 
Men når han overlates til seg selv, kommer mørket sigende.

[object Object]

Kvelden er en skjermsparer. Harald Eia har vært innom kjærestens barndomshjem på Nygårdshøyden i Bergen for å få hjortemiddag hos svigermor og slenge fra seg «noe babygreier». Nå er han på vei til Litteraturhuset for å forelese over hvorfor han er «litt redd for religion». Stegene er uforskammet lette, men så legger han seg klokken ni hver kveld.

Vel fremme møtes han av Halvor Nordhaug. «Jeg hører du kommer fra et åndelig sterilt mijø», sier biskopen. Egentlig var det Frank Aarebrot som var invitert, men Bjørgvin bispedømme måtte av naturlige årsaker finne en erstatter.

– Store sko å fylle, sier Harald Eia, da han får ordet.

– Eller: én stor sko, blir det vel.

Ute på bøljan blå

Han finner frem plansjene sine, slik han har gjort tidligere denne høsten, i debatten om hvor mye av opplysningstiden som står i gjeld til kristendommen. Svært lite, mente Eia. Nå forteller han om pave Innocentius III som beordret drapet på 200.000 katarer, om Luthers linje overfor bondestanden («Stikk, slå, drep!»), om freden i Westfalen, om Voltaire («Den som kan få deg til å tro på absurditeter, kan også få deg til å begå grusomheter») – og om kimen til barbari som ligger i alle uforanderlige tekster som gjør krav på å være «hellige».

---

Harald Eia

  • Kommer fra Rykkinn. Født i 1966.
  • Utdannet sosiolog.
  • Skriver «TV-host» som yrke når han må fylle ut skjema i utlandet.
  • Etablerte seg som sin generasjons kanskje fremste komiker med TV-produksjoner som Lille lørdag, Åpen post, Ut i vår hage og Team Antonsen.
  • Også kjent for TV-serien Hjernevask (2010), som satte et kritisk søkelys på de humanistiske fagenes manglende vitenskapelighet.
  • Har satt opp både Kafka og Karl Ove Knausgård på scenen.

---

Selv trenger han ikke noe fast punkt, men er tilfreds med å drive til sjøs, ledet av Vitenskapen, «et rent hjerte» og idealet om en «herredømmefri samtale». Blått hav så langt du ser.

– At det ikke er forankret. Det ligger jo i selve metaforen at det må være et problem. En båt uten anker. Det er på en måte det risikable med det moderne, sekulære prosjektet. Det svake og det skjøre. Det er ingen hellig bok. Vi har noen menneskerettigheter. Men også de står og vakler litt, ikke sant? Hvis vi bare stiller de gode spørsmålene? Likevel mener jeg dette er det beste systemet vi har. Vi er en båt som bygges om, på det åpne havet.

Og der ute på havet stirrer Eia tilværelsen i hvitøyet, under en åndelig steril himmelhvelving.

– Har du hørt om Bonobo-sjimpansen? spør han noen dager senere.

Han er tilbake i Oslo, omgitt av pappesker i påvente av at nært forestående flyttelass. Selskapet han jobber i er kjøpt opp av et annet tv-produksjonsselskap, som Eia, gitt at han ikke koketterer, ikke har notert seg navnet på.

Bonobo-sjimpansen har tradisjonelt vært «hippienes og venstresidens favorittape», forklarer han. Der de andre apeartene tyr til kannibalisme og spedbarnsdrap når det røyner på, har Bonobo-sjimpansen vist at naturen også kan være god, symbolisert ved kvinnelige sjimpanser i ulike tillitsverv, hyppige partnerbytter til gjensidig glede og lyst, flat ledelsesstruktur og forliksråd ved konflikt. Naturen kan være rå og brutal, men også ordnet, sågar god. Han så at det var godt.

Den som ler sist

Så ble det morgen sjette dag, og ny forskning viste at livet blant Bonobo-sjimpansene slett ikke er så idyllisk likevel: De er som aper flest. Og til slutt dør de.

– Jeg kjenner en glede når jeg tenker på Bonobo-sjimpansen. Tenk, nå vet vi noe vi ikke visste tidligere! Jeg kjenner ingen sånn «å, det var synd, for jeg hadde håpet at den sjimpansen kunne være et forbilde for oss mennesker». Den typen tankegang har jeg aldri. Jeg har ikke behov for sånne skjønnmalende beskrivelser av ting for at de skal være meningsfulle.

Som komiker og vitenskapsformidler har trangen til å avkle, til å trenge bak mytene og halvsannhetene, tjent Harald Eia godt. Men metoden er ikke uten holdbarhetsdato. Når maktkritikken knyttes til det infame og obsternasige («keiseren er naken!»), dukker spørsmålet uvegerlig opp: Hva gjør den lille gutten i fortellingen om keiseren når han selv blir voksen?

– Jeg har en lyst til å si høyt det mange tenker, men som de lar være å si fordi det er ufint eller noe. Den lysten har jeg veldig i meg, nesten som en tourettes. Men det blir styggere og styggere jo eldre jeg blir. For da er jeg plutselig en femti år gammel, hvit, heterofil fyr som kaller en spade for en spade. Og det er ikke like gøy. Så nå sjekker jeg en del med Bård (Tufte Johansen), han har bedre dømmekraft på sånne ting. «Kan jeg legge ut dette?» spør jeg, og viser for eksempel et bilde av hun Line som fikser kroppen på NRK. «Nei, nei, det må du ikke gjøre», svarer han da.

For en tid tilbake forsvarte han Karl Ove Knausgårds uttalelse om at alle menn gjør en rask vurdering når de møter en kvinne for første gang: Kunne jeg ligget med henne?

Plutselig er jeg en femti år gammel, hvit, heterofil fyr som kaller en spade for en spade.

—   Harald Eia

– Altså, vi kan ikke ha et samfunn der vi går rundt og sier allting høyt og direkte. Men Knausgård snakker om skriving. Og jeg vil ikke ha en litteratur som lyver. Mange som har lest Knausgård sier det til ham: Takk, Karl Ove! Takk for at du sier det som det er. For det er byrde det å gå gjennom livet og hele tiden komme med disse halvsannhetene. Det sliter på oss. Og derfor er det så godt når noen kommer og bare sier det rett 
ut.

Trollsplinten

Men «som det er» er naturligvis ingen entydig størrelse, og sier kanskje mest om øynene som ser.

– Jeg er mer kynisk enn det far var. Far var søtere. Han hadde ikke den trollsplinten i øyet som det jeg har, som gjør at jeg ser folks svake sider veldig lett. Det hadde ikke far. Han hadde aldri noe glede av … for eksempel, hvis vi hadde opplevd et eller annet sammen og jeg sa: «La du merke til hvordan han hele tiden var så stolt over å bruke ordet struktur»? «Jaja, men han er fin type», sa far. «Jojo, men du la vel merke til det», fortsatte jeg. «Jeg vil ikke holde på sånn», svarte far da.

– Og nå tenker du at dette er noe du kan strekke deg etter?

– Nei, egentlig ikke. Jeg vet ikke hvor mye du kan drive å strekke deg etter ting hele tiden.

– Radioprogrammet ditt, «Sånn er du» har
fått kritikk for det. For ikke å stille oppfølgerspørsmålet: «hvordan bør jeg være?»

– Jo, men det er en redaksjonell avgjørelse. Vi vil ganske enkelt lage et annet program. Jeg tenker jo ikke at sånn er du – og ferdig med den saken. Jeg har jo idealer. Hodet er satt sammen av krefter som drar i forskjellige retninger. For eksempel når kjæreste og barn er borte, så gleder jeg meg til å jobbe mye og lese mye. Så kommer kvelden og da er det et sånt mørke som siger inn over meg. Jeg trenger folk som trenger meg. Og folk som stiller krav til meg. Overlatt til meg selv går det ikke så bra. Eller, det går jo ikke elendig heller, men jeg blir litt sånn … ulykkelig.

Rolleforståelse

I 2015 kjøpte Eia seg inn i Pelikanen forlag og ble samtidig forlagets sakprosaredaksjon. I høstens utgivelse, «Professoren i buret», argumenterer litteraturprofessor Jonathan Gottschal for de biologiske forskjellene mellom menn og kvinner: «Maskulinitet er ingen kulturell oppfinnelse».

Det er lett å trekke linjene tilbake til Eias «Hjernevask» (2010), som skapte en viss forvirring rundt hans rolle: Komikeren hadde plutselig blitt en vitenskapsformidler – og nå skulle vi ta ham alvorlig? Hva tenker han selv om hvordan han blir oppfattet i offentligheten?

Mange fikk ikke den nødvendige omsorgen fordi de ikke klarte å vise seg fram.

—   Harald Eia

– Jeg tenker ikke så systematisk på det. Det er mye diskusjon i vår lille gjeng, altså sånn Thomas Giertsen, Fredrik Skavlan, Bård Tufte Johansen og et par andre. De er veldig opptatt av de tingene der. For eksempel da jeg lagde «Hjernevask», så sa de sånn: «Ja, hvordan skal du ta den overgangen?» Jeg bare: «Nei, det insisterer jeg på.» Du klinker til og ser om det bærer. Det blir litt igjen, som det med å være ute på åpent hav. Du vet ikke helt hvor dette bærer, men jeg prøver hele tiden å tenke: Heller ha et rent hjerte … det høres veldig pompøst ut. Men har du et rent hjerte … hvis du har gode intensjoner, hvis du vil godt, så trenger du ikke tenke så mye på alt det andre. Da faller de andre tingene på plass.

Det siste som falt på plass, er en velskapt gutt, Johan (som betyr «Gud er nådig», noe Halvor Nordhaug ikke nølte med å poengtere under seansen i Bergen). Han kom til verden for fem måneder siden. Fra før har han to døtre på 16 og 19.

– Når først barnet kommer … du vet hvordan det er. Det er lyset som kommer inn i hjemmet, det. Det er vanskelig å kjenne på noen tomhetsfølelse da.

– Det fineste er når han skal vise det lille han kan. Det synes jeg er så rørende. Han vil vise hvor god form har er i: Se, jeg er verdt å ta vare på! Det gir veldig mening for meg. Gleden og lysten ved å vise seg fram for omgivelsene. Da blir jeg så rørt, for det er mange som ikke fikk den nødvendige omsorgen fordi de ikke klarte å vise seg fram. De er jo som kjent helt hjelpeløse. Sånne evolusjonære resonnement gir mening. De blir jeg rørt av.

Tilbake til Bergen

Harald Eia ble døpt («mest av hensyn til mormor, tror jeg»), men meldte seg ut av kirken som 15-åring, dels fordi han var «i opposisjon til det meste på den tiden».
I dag sukker Eia litt oppgitt over noen av sine nærmeste som «ikke engang vet hvem biskopen er».

– Bård og jeg syntes alltid det var mer komisk med ateister og humanetikere enn med religiøse. Fordi de er så stolte over å være gudløse. Pluss at generasjonen før oss … det var så mye prestehumor med Trond Kirkvaag og sånn. Så vi følte at det området kan vi ikke ta i. 68-erne var jo mot religiøsitet. Og vi var mot 68-erne, så da fikk vi anti-anti-religiøsiteten inn.

– Når var du sist gang på en gudstjeneste?

– Det var i Ecuador faktisk, i mars. Det var en del av opplegget å være med på sånn messe. Så det var … heftig, det. Vi var egentlig på Galápagosøyene, på et sånt Darwin-cruise. Men det er bare et par uker siden jeg gikk inn i Sagene kirke. Det var åpen dag eller hva det var. Der så jeg disse … dragehodene, er det vel. Sikkert laget for å skremme bort onde ånder eller jeg vet ikke helt hva. Det er et sånt rikt spenn av krefter, som drar og truer og frister. Og da tenker jeg jo med en gang at fy fader, verden er blitt et litt gråere sted når gudstroen forsvant, ja. Litt blassere.

---

4 raske

  • Gud er: Ikke snill mot Job. Jobs bok er en hjerteskjærende historie. Forstår ikke hvordan Gud kunne behandle stakkars Job på den måten.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Velferdsstaten. Familien er tunge brukere. Mitt liv uten velferdsstat hadde vært et mareritt.
  • På min gravstein skal det stå: «Født 9/2 1966. Død 9/2 2066.» (Jeg har nettopp fått barn. Så jeg må leve lenge.)
  • Boka alle må lese:  ABC-en. Alle bør lære å lese. 14 prosent av verdens voksne befolkning, over 700 millioner mennesker, er stadig analfabeter. Altfor mange.

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje