U-sving til Høyre

Valget er rett rundt hjørnet. Fremdeles er mange i tenkeboksen. Andre tenker ikke på å gå til stemmeurnene i det hele tatt. At noen stemmer annerledes i år enn tidligere, er helt sikkert. Få har stemt så annerledes som Paul Chaffey.

Fra 2013 har næringslivsmannen fra Bærum vært statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet for Høyre i Erna Solbergs regjering. Det hadde få trodd, da han fra 1989 til 1997 frontet SVs saker på TV-skjermen, og var en av de stortingsrepresentantene som oftest tok ordet fra talerstolen.

Mannen som kommer inn døra til Stortorgets gjestgiveri på slaget ett, som avtalt, er kledd i blå skjorte og mørk dressjakke.­ Sistnevnte plagg kunne godt vært grønt. Chaffey har aldri lagt skjul på at han har gått fra å være rød-grønn til å bli blå-grønn. Få, om noen, topp-politikere her i landet har gjort en tilsvarende politisk U-sving. VGs Anders­ Giæver, kalte en gang snuoperasjonen hans «et politisk kjønnsskifte». I sin tid som redaktør for Klassekampen, hevdet Jon Michelet at Chaffey var «en opportunist som byttet standpunkt som det passet ham».

– Har du vært politisk vinglete?

– Jeg synes ikke dét. Politikken utvikler seg, og politikere utvikler seg de også. Det gjør vi alle. Ingen er født til å stemme ett bestemt parti, selv om det en gang i tiden kanskje virket slik. SV har endret seg, og Høyre og Erna er blitt stadig mer opptatt av mennesker enn milliarder.

Opptatt av skjevhetene

I rekkehuset han vokste opp i på Dønski i Bærum, var det ikke så mye snakk om politikk rundt middagsbordet, selv om begge foreldrene var samfunnsengasjerte. Sønnen Pauls politiske interesse ble vekket på slutten av ungdomsskoletiden. 16 år gammel, i 1981, meldte han seg inn i Det Liberale Folkepartis ungdom. Mest fordi en kamerat, som var medlem, hadde tatt ham med på noen hyggelige fester med partifeller, innrømmer han. Et år senere gjorde han sin første politiske helomvending, til Sosialistisk Ungdom.

– Jeg ble for alvor opptatt av de sosiale skjev­hetene i verden, forteller han.

– Hvilke skjevheter?

– Urettferdig fordeling av goder, og de store forskjellene mellom folk. Jeg så Europa som et alternativ til USA. Men jeg var også opptatt av atomvåpentrusselen.

På Valler gymnas var Høyre og SV de store parti­ene, som elevene delte seg imellom.

– I SV traff jeg folk det var gøy å jobbe sammen med. De var like motstrøms, og like mye i opposisjon, som meg selv. Som type har jeg alltid likt å stille kritiske spørsmål, ikke minst til det etablerte.

Kompromiss

Etter å ha gått gradene i SV fra 1983 til 1989, ble Paul Chaffey valgt til stortingsrepresentant for Akershus, bare 24 år gammel. Han ble gjenvalgt i 1993. Han var utenrikspolitisk talsmann for SV i fire år, deretter energi- og miljøpolitisk talsmann. Mange regner dette som partiets mest radikale periode.

– Var du aldri i tvil om at du var på riktig fløy på den tiden?

– Det dukket opp saker jeg ikke var enig i, særlig når det gjaldt forholdet til internasjonalt samarbeid: EU, men også Nato. Jeg ble stadig mer overbevist om at internasjonale problemer krevde internasjonale løsninger, og at også Norge måtte forplikte seg til internasjonale avtaler av hensyn til fellesskapet. Fordi SVs partiprogram var tydelig imot Eog Nato, måtte jeg etter hvert gå på kompromiss med min egen overbevisning når jeg uttalte meg. Da jeg også måtte erkjenne at markedsøkonomi er bra og ikke dårlig, skjønte jeg at mine dager i SV var talte.

Alder og erfaring

Paul Chaffey hevder hans politiske hamskifte ikke førte til at han kastet rettferdighetsprinsippet, som hadde vært så viktig for ham i ungdommen, overbord.

– Jeg kom bare fram til at jeg mente andre systemer og løsninger var bedre for å løse problemene våre. Jeg fant dessuten ut at vår nordiske kapitalisme fungerte godt.

Chaffey tar en slurk av colaen han har fått servert. Han tror alder og erfaring var avgjørende faktorer for at han snudde på den politiske flisa.

– Med årene fikk jeg stadig større tillit til at folk selv kan bestemme over livene sine. Alt kan ikke lovreguleres.

Nye jobbsituasjoner spilte også inn på hans ­politiske dreining. Det var forskjell på å være gymnas­elev og heltidspolitiker for SV, og det å være spesialrådgiver i Statoils konsernstab, som han ble i 1998. Da han giftet seg, og fikk familie; tre barn, hvor ett av dem er multifunksjonshemmet, var også dét med på å endre hans politiske kurs.

– Synet på individet, skolemuligheter, velferd og helse, ble viktigere enn å arbeide for et ideologisk systemskifte.

---

Valgets kvaler

• Valgforsker Frank Aarebrot mener det er lettere å stemme nå enn før, fordi medienes valgautomater er blitt så mye bedre.
• Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg sier mennesker er vanedyr, og at det skal mye til for at man skifter politisk parti hvis oppvekst, nettverk og sosiale miljøer, støtter opp under dét partiet man har valgt.
• Andre kjente politikere som har skiftet parti er:
• Jonas Gahr Støre (APs statsministerkandidat stemte Høyre ved Stortingsvalget i 1981)
• Øystein Djupedal (fra SV til AP)
• Olav Gunnar Ballo (fra SV til AP, etter tre stortingsperioder for SV)
• Vidar Kleppe (fra Frp til Demokratene, etter to stortingsperioder for SV)
• Raymond Johansen (fra SV til AP)
• Inge Staldvik (fra AP til SV)
• Jan Oddvar ­Skisland (fra KrF til AP).

---

Stor takhøyde

Først rundt årtusenskiftet, regnet han seg som fullblods høyremann. Tre år tidligere, da han var på vei ut av heltidspolitikken, stemte han Arbeiderpartiet under stortingsvalget i 1997.

Dét var forbigående, og han vil ikke dvele ved det. Senere har det vært Høyre. Bare Høyre. At datteren Cathrine har hjertet sitt hos ­Arbeiderpartiet, synes han er helt OK.

– Hun sitter i kommunestyret, sammen med blant andre Jan Tore Sanners to døtre, sier han med dårlig skjult stolthet.

– Diskuterer du og datteren din politikk?

– Ja, det gjør vi. Det er inspirerende for oss begge. Jeg har alltid likt å bryne synspunktene mine på andres meninger, og det gjør hun også. Hjemme har vi alltid hatt stor takhøyde.

– Er velgerne i dag blitt mer opptatt av politikernes troverdighet enn partienes programmer?

– Tilliten til at det som loves blir holdt, er nok for mange blitt viktigere. Samtidig tror jeg de fleste skjønner at det er en vanskelig jobb å være politiker. Det er ikke så mange som orker det. Selv om både politikerne og partiene kan virke håpløse, så er det dét vi har.

Angrer ikke

Noen tilsvarende U-sving som han gjorde for 20 år siden, tilbake til venstresiden, ser han ikke for seg. Heller ikke at han på nytt skal skifte parti.

– Angrer du på at du brukte­ ungdoms­årene dine som SV-­politiker?

– Nei. Særlig årene i skolepolitikken, hvor det både var konfrontasjoner og gjensidig respekt, lærte jeg mye av. Hele SV-tiden var en god skole, men det var også riktig av meg å slutte da jeg gjorde det. Jeg hadde jo endret oppfatning. Det er lov, noen ganger er det også nødvendig.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig med automatene.

—   Iben Lindaas, førstegangsvelger

Stoler ikke på valgautomatene

Iben Lindaas og Vilde Christoffersen (begge 20) skal stemme for første gang. Få timer før de skal forhåndsstemme, er de ennå ikke helt sikre på hvilket parti de skal velge.

– Alle valgautomattestene jeg har tatt, har pekt ut ett parti, men jeg vet ikke om jeg er helt enig med automatene, sier Iben Lindaas fra Drammen.

Derfor går hun fra valgbod til valgbod på Karl Johan i Oslo, for å høre om ­representanter for andre partier greier å overbevise henne om noe annet.

– Det er uansett lærerikt, sier hun.

Klassevenninnen fra Høyskolen Diakonova, Vilde­ Christoffersen fra Bærum,­ sier hun ennå ikke har landet på noe parti.

– Automatene sier forskjellig. Jeg blir dessuten klokere av å snakke med de i valgbodene enn av politikere som er på TV. Jeg skal stemme idag, uansett. Det kommer jeg ikke utenom.

Stemmer grønt

Ekteparet Astrid Kjellevold (67) og Tommy Svendsen (63) tar en prat med representanten for Miljøpartiet De Grønne, mest for å vise sin solidaritet med partiet.

– Jeg har stemt Miljøpartiet De Grønne ved de tre siste valgene, og jeg skal gjøre det denne gangen også. Før det beveget jeg meg over hele spektret, fra høyre til venstre, sier Tommy.

– Jeg tror kanskje jeg har bidratt litt til å få ham over mot venstresiden. I hvert fall hadde han ikke gått i demonstrasjonstog før han traff meg, sier Astrid.

Hun har nesten bestemt seg, for Miljø­partiet De Grønne, men er litt i tvil om hvor strategisk det er med tanke på å få en ny regjering.

– For ny regjering må vi ha. Derfor kunne jeg ha stemt for eksempel SV også.

Begge er aktive i Besteforeldrenes klima­aksjon og Naturvernforbundet.

– Miljøsaken er utrolig viktig, sier Tommy.­

– Det handler om jordas fremtid, slår kona fast.

Ny regjering må vi ha.

—   Astrid Kjellevold, grønn velger

Lettere å stemme

Statsviter og professor i sammenlignende politikk, Frank Aarebrot, som også har forsket på valg­analyse og metodikk, skjønner ikke dem som hevder at det er vanskeligere å stemme­ nå enn før.

– Jeg mener det er blitt lettere. Ikke minst fordi valgautomatene er blitt så gode: De ivaretar partienes hjerte­saker, og gir en god pekepinn, synes jeg. Dessuten slipper folk å lese seg igjennom en bråte med papirbrosjyrer.

Aarebrot synes ikke folk trenger å gjøre­ det å stemme vanskeligere enn det er.

– Er du for fellesskapet, stem Ap. Er du for lavere skatter, stem Høyre. Er du opptatt av kristentroens plass i samfunnet, stem KrF. Er du imot utlendinger, stem Frp.

Mynt eller krone

Når Aarebrot treffer folk som sier de ikke har tenkt å stemme, fordi de ikke vet hva de skal stemme på, spør han dem om det er et parti de aldri kunne tenkt seg å stemme på?

– Det er det jo, som regel. Da oppfordrer jeg dem til å kaste mynt eller krone om de andre partiene, ellers så vil de jo hjelpe det partiet de hater ved å ikke stemme.

At noen blir klokere av å se på TV-duellene mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, har han ingen tro på. Tvert imot.

– Slike statsminister-dueller fungerer ikke. Siden ingen av de andre partiene får være med, blir både Erna og Jonas tvunget til å snakke negativt om den andres politikk. Det positive i politikken deres, forsvinner jo helt, sier 70-åringen som alltid har stemt Ap.

Der han vokste opp, som enebarn i Bergen, med en far som var reisende spesialist i industrivarmeapparater, og en mor som var hjemmeværende, tror han knapt det fantes høyrefolk.

– Derfor ble det Ap på meg. Og det har vært det hele tiden. Det betyr ikke at jeg er enig med dem i ett og alt, men de er likevel nærmest det jeg anser for å være viktig.

Vanedyr

Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg (39) blir aldri overrasket når han treffer, eller hører om, folk som holder fast ved et bestemt parti, nærmest uansett.

– Har man først tatt et klart politisk standpunkt, skal det mye til for at man rikker seg derfra. Vi mennesker er vanedyr. Ikke minst når alt er lagt til rette for å stemme et bestemt politisk parti, gjennom for eksempel oppvekst, nettverk og sosiale miljøer som støtter opp under det partiet. Kanskje har vi også en livsledsager som er av samme politiske oppfatning? Jobbmiljøet vi ferdes i, og hva vi jobber med, spiller også inn. Dette er pilarer som i stor grad holder oss der vi er, sier psykologen som også er ledende fagsjef i Extrastiftelsen, som årlig deler ut 200 millioner til helseprosjekter og forskning.

Når du først har kjøpt et produkt, ønsker du sjelden å bytte det.

—   Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg

Var i tvil

Selv var han lenge i tvil om hva han skulle stemme. Da han til slutt hadde bestemt seg, opplevde han at valget kjentes mer og mer riktig.

– Det er forsket på slikt: Når du først har kjøpt et produkt, ønsker du sjelden å bytte det. Vi mennesker er skrudd sammen slik at vi ofte samler informasjon, og bygger opp en argumentasjonsrekke, som støtter valgene vi har tatt – mens vi samtidig ignorerer standpunkter som går imot det vi selv har landet på. Vi kaller det bekreftelsestendensen, som er en versting blant tankefellene våre.

Når noen likevel endrer politisk standpunkt, noen ganger til og med så radikalt som politikeren Paul Chaffey, tror ikke Hesselberg det er tilfeldig hvem som gjør det.

– Slike mennesker er ofte mer fleksible, og stiller oftere spørsmål ved egne standpunkter, enn andre. Ofte er de i et miljø hvor folk stemmer forskjellig. De diskuterer sannsynligvis også i større grad ulike valgmuligheter ved middagsbordet, fordi det er klima for det.

Jevnt valg

Frank Aarebrot, som fulgte den amerikanske valgkampen tettere enn de fleste, tror at seieren til Donald Trump har ført til at flere europeere har snudd politisk, og vendt ryggen til den høyresiden de før var solidariske med.

– Selv langt ute på høyrefløyen synes flere at det er pinlig å være enig med Trump. At han så åpenlyst har flørtet med kommunisten Putin, kan umulig mange høyrefolk være glade for – heller ikke i Norge. Det er et kompliment til Siv Jensen og Frp at de har holdt seg så bra som de har gjort, til tross for Trump.

– Hvordan ender valget, tror du?

– Det blir jevnt. Det er skummelt for mitt parti, AP, men de taper likevel minst på meningsmålingene, tross alt. Venstre er i trøbbel, Rødt kan komme på tinget, derfor mobiliserer de. Det gjør ikke Høyre og AP, og det har jeg aldri tidligere opplevd.