Reportasje

Sankta Diana - en helgen for vår tid

Eventyrprinsesse, martyr, mor, forlatt hustru, hore og madonna. 31. august er det 20 år siden prinsesse Diana døde. Er hun en helgen for vår tid?

[object Object]

– Diana var folkets helgen, og det var vi, folket, som drepte henne, sier professor i religionshistorie. Om noen uker er det 20 år siden verdens mest kjente kvinne ble drept i en bilulykke i Paris.

– Diana var den uskyldige piken som ble sviktet av Charles, og vi hadde latt henne bli misbrukt, når alt hun ville var å redde oss fra AIDS og landminer, sier professor i religionshistorie ved UiO, Dag Øistein Endsjø lakonisk i et forsøk på beskrive folkeopinionen etter prinsessens død.


– Hun feires som en martyr for den moderne verdens grådighet, men var ikke desto mindre en del av den samme kulturen. Hun var prinsesse Versace som skulle redde verden, sier Endsjø, og viser til at Diana selv «levde et luksusliv og omga seg med kjendiser og massemillionærer».
– Hun dyrket sin status som offer i media, mens hun i realiteten var blant verdens mektigste kvinner.
Evnen til å romme det motsetningsfulle – og det uavklarte forholdet mellom makt og avmakt – gjør at alle kan speile seg i henne, tror Endsjø.
– Jeg husker jeg leste et intervju med en lutfattig kvinne i Bangladesh som sa at «Diana var akkurat som henne.»

«Enorm kraft.»

– Dianas død fikk en hel verden til å gå i seg selv, og førte til at millioner av mennesker pilegrimsvandret til London, sier professor Dag Øistein Ensjø.

– Dianas død utløste en enorm kraft; et enormt sinne. Før sosiale medier skapte hennes død en kjedereaksjon og en unik, kollektiv sorg, sier Hans-Christian Vadseth.

---

Prinsesse Diana av Wales

  • Født 2. juli 1961 som lady Diana Spencer.
  • Giftet seg med prins Charles av Wales 29. juli 1981.
  • Prinseparet ble separert i 1992 og skilt i 1996.
  • Diana er kjent for sitt arbeid for HIV/AIDS-positive, og for sin kamp mot landminer.
  • Prinsessen døde etter en trafikkulykke i en tunnel i Paris 31.august 1997.

---

Martyrstatus. 

31. august er det 20 år siden bilulykken i Paris, og en hel verden lærte uttrykket «paparazzifotograf». Den påfølgende uken valfartet tre millioner mennesker til London for å legge ned blomster ved kongefamiliens residenser, og seriøse aviser diskuterte hvorvidt prinsessen burde kanoniseres. Samtidig ble «Candle in the Wind» verdens mest solgte singel siden Bing Crosbys «White Christmas» (1942).

Summen av de spontane sorgreaksjonene og avtrykkene som tegnet seg i populærkulturen, gjorde at den katolske journalisten Margaret Hebblethwaite identifiserte at «en kult har vokst frem».

Hun minnet om at «i den kristne tradisjonen har flere vakre, kongelige kvinner som elsket fattige blitt kanonisert.»

«Engelen Diana.»

Også i Skandinavia var sorgen stor. Sveriges Melodi Grand Prix-bidrag året etter handlet om engelen Diana som forlot oss altfor raskt, men som til gjengjeld «lämnade sitt leende på vår jord».

En anglikansk biskop uttalte etter hvert bekymring for det han kalte en «falsk helgendyrkelse.»

Og denne sommeren minnes «folkets prinsesse» på ny, blant annet gjennom en rekke dokumentarfilmer. Dianas sønner, William og Harry, har bidratt til filmen Diana – our mother – her life and legacy, som vises på britisk TV i disse dager.

– Jeg husker jeg leste et intervju med en lutfattig kvinne i Bangladesh som sa at «Diana var akkurat som henne.»

—   Dag Øistein Endsjø

«Folkets martyr.»

– Diana ble oppfattet som «folkets prinsesse» og utfordret det etablerte maktapparatet, noe som slo spesielt godt an i England, der klassehierarkiet fremdeles gjør seg gjeldende, sier Hans-Christian Vadseth. Han var VGs utenrikskorrespondent i London på 90-tallet, og er i dag rådgiver i First House.

Vadseth mener Diana etter sin død ble sett på som «en martyr for kampen mot det hierarkiske England» og forteller at «raseriet etter Dianas død først og fremst ble rettet mot etablissementet, og da særlig den britiske kongefamilien.»

Datidens Trump. 

– Folket opplevde at Diana, som selv kom fra den engelske eliten, brydde seg om det de var opptatt av. Hun var åpen og ærlig og sto på den måten i sterk kontrast til det stivmaskede, engelske monarkiet, fortsetter han.

Vadseth sier Dianas folkelighet på noen måter kan minne om Donald Trumps.

– Kommunikasjonsmessig er Donald Trump Diana i karikert form. Han har virkemidler hun ikke hadde, først og fremst sosiale medier. Han bruker disse til å snakke direkte til sine tilhengere, heller enn å gå veien om maktapparatets vanlige kommunikasjonskanaler. Han utnytter dette enorme potensialet som Diana også var klar over, sier han.

– Kommunikasjonsmessig er Donald Trump Diana i karikert form.

—   Hans-Christian Vadseth

Reddet av martyrdøden.

Endsjø mener Dianas helgenstatus ikke minst ble sikret av hennes tidlige død.

– Før hun døde ble hun kritisert for både ekstragavansen og utroskapen. I etterkant ble fokuset dreid mot hennes utstråling, morskjærlighet og veldedighetsarbeid, sier han.

Hans Christian Vadseth ser helgendyrkingen av Diana i lys av kommersielle vurderinger.

– Media fanget opp folkeopinionens raseri og sorg, og utnyttet de store, kommersielle mulighetene som Dianas død ga, forteller han.

– Diana var folkets helgen, og det var vi, folket, som drepte henne.

—   Dag Øisten Endsjø

Selviscenesetter.

I boken Diana- the making of a media saint beskrives Diana som en postmoderne helgen. Mens tradisjonelle helgener gjerne levde asketiske, dydige og uegennyttige liv, var Diana åpen om sine feil og mangler. Hun var både hore og madonna. Mektig og stakkarslig.

Postmodernismen er et mangetydig begrep, men kan vise til den skiftende og ufullstendige tilstanden som preger den moderne verden. Det finnes ikke en sannhet lenger, kun ulike historier og måter å fortelle dem på.

Under slike omstendigheter kunne Diana, med alle sine motsigelser, iscenesatte seg selv igjen og igjen, sier Hans-Christian Vadseth.

– Diana var unikt god til å by på seg selv, og fremstilte seg selv på stadig nye måter. Hun var en uskyldsren jomfrubrud, en bedratt hustru, et offer for anoreksi og bulimi og en stor humanitær aktør. Disse rollene og historiene var ikke nødvendigvis konsistente over tid, men det brydde hverken media eller folkeopinionen seg om

Santa Diana.

I boken Diana – the making of a media saint sammenlignes Diana med Moder Theresa, som døde en knapp uke etter prinsessen: «Mens Diana lette etter Gud i seg selv, så moder Theresa mot himmelen; der Diana så en skjønn menneskehet, så moder Theresa det syndige mennesket; og der Diana så unike, verdifulle mennesker, så moder Theresa Kristus.»

Diana er slik sett en typisk helgen for moderniteten; en figur som finner mening og frelse i sin menneskelighet, og ikke i det evige og guddommelige.

Boken viser også til en annen motsetning som Diana tilsynelatende opphever: veldedighet som konsum. Salg som humantitært formål:«Folk i Vesten gir til veldedige formål ved å fortære bilder, t-skjorter, og CD-er av Diana (...) I Vesten er veldedighet bygd på «begjærets generasjon» hvor helgenstatus oppnås ved overdrevent forbruk,» sies det i bokens introduksjon.

«Mens Diana lette etter Gud i seg selv, så moder Theresa mot himmelen; der Diana så en skjønn menneskehet, så moder Theresa det syndige mennesket; og der Diana så unike, verdifulle mennesker, så moder Theresa Kristus.»

—   Diana - the making of a media saint.

Resultat av sekularisering.

– Helgen og idoldyrking handler om å ha noen å sammenligne seg med; noen å bli inspirert av, sier Fanny Duckert, som er professor i psykologi ved UiO.

Duckert mener «Dianadyrkingen» har paralleller til helgendyrking i Den katolske kirke.

– I vår moderne tid er religion mindre viktig, og dermed leter man etter lignende impulser gjennom person og kjendisdyrking, fortsetter hun, og legger til at skjønnhet alltid har vært et viktig element i denne dyrkingen.

– Vi mennesker er predisponerte til å tenke godt om vakre mennesker, sier Duckert.

– Og vakker, det var hun.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje