Søndagsgudstjenesten har allerede vart i flere timer. Prestene og diakonene var på plass før soloppgang for å forberede seg. Før man kommer inn i gudstjenesterommet, må man tråkke over hundrevis av par med sko. Rommet er hellig, så fottøy er forbudt. De 150 stolene i lokalet er opptatt. Like mange sitter på gulvet, eller står langs veggene og på gangen. Kvinnene på høyre side, mennene på venstre.
– Vi pleier å være så mange, forteller Dawit Haile Kuflu, prest i den eritreisk-ortodokse menigheten i Oslo.
Luften dirrer av kroppsvarme, røkelse og krydder fra den tradisjonelle, eritreiske matretten wat. Liturgien er delvis på språket tigrinja, og på ge’ez – et språk som bare brukes som liturgisk språk innenfor eritreiske og etiopiske ortodokse og katolske kirker – i tillegg til hos etiopiske jøder.
Flyktet fra regime
Eritreerne på gudstjenesten er flyktninger. Noen har flyktet etter krigen mellom Etiopia og Eritrea på 90-tallet. De fleste har flyktet fra regimet til president Isaias Afwerki – et regime som regnes som et av de mest undertrykkende i verden.
En av dem som har tatt til motmæle mot Afwerki, er patriarken i Den eritreisk-ortodokse kirke, Abune Antonius. På midten av 2000-tallet forlangte han at regimet skulle løslate fengslede kristne. Han avviste også et krav fra regimet om å ekskommunisere 3.000 medlemmer av Medhane Alem, en ortodoks søndagsskolebevegelse.
Den eritreisk-ortodokse kirken er en av fire godkjente trosretninger i landet. Rundt halvparten av befolkningen tilhører kirken, og regimet kunne ikke akseptere at en av de viktigste religiøse lederne i landet ikke danset etter deres pipe. Dermed grep de inn og avsatte patriarken. 89-årige Antonius sitter nå i husarrest på 11. året og skal ha svært dårlig helse, ifølge internasjonale rapportører.
LES ANALYSE: Historien om en frigjøring som gikk galt
Kristne arrestert
– Det at den ortodokse kirken i Eritrea ikke har kommet med offisiell, åpen kritikk om situasjonen i landet, viser at de er regimelojale, forteller Eritrea-kjenner Kjetil Tronvoll, professor ved Bjørknes høyskole.
I motsetning til den ortodokse kirken i landet har den katolske tatt tydelig til motmæle mot regimet.
– De leverte fundamental, kritisk analyse av den politiske situasjonen, undertrykkelsen og menneskerettighetsbruddene, og advarte mot samfunnsmessig kollaps, sier han.
De siste månedene har myndighetene i Eritrea slått hardt ned på kristne som ikke tilhører en av de godkjente trosretningene. Menneskerettighetsgruppen Christian Solidarity Worldwide (CSW) rapporterer at flere hundre kristne er arrestert i raid i hovedstaden Asmara og andre byer. Prester fra den ortodokse kirken deltar under arrestasjonene.
– Disse raidene er sjeldent intense og harde, melder CSW, ifølge Christian Post.
---
Den eritreisk-ortodokse kirke
- Den eritreisk-ortodokse tilhører den orientalsk- ortodokse-kirkefamilien. De skilte seg fra resten av kristenheten etter konsilet i år 451 fordi de ikke anerkjente Kristi to naturer.
- Den eritreiske grenen springer ut av den koptisk-ortodokse kirken, og fikk sin selvstendighet så sent som i 1998. Den er dermed den yngste av de orientalsk- ortodokse kirkene.
- Som trossamfunn er kirken mye eldre fordi den har eksistert helt siden kristendommen var statsreligion i kongeriket Aksum på 300-tallet.
- Litt under halvparten av eritreerne, cirka 2 millioner, tilhører kirkesamfunnet.
- De orientalsk-ortodokse kirkene styres av hver sine patriarker. Den eritreiske patriarken har sittet i husarrest siden 2006.
- I Norge er menighetene registrert som om lag 15–20 selvstendige trossamfunn. De største er Oslo (868 godkjente medlemmer i 2016), Trondheim (405), Kristiansand (775), Rogaland (Sola, 341), Asker og Bærum (234), Grenland (314) og Bergen (555).
- Vårt Land har oversikt over fire eritreiske menigheter som ikke anerkjenner den eritreiske bispesynoden: Jørpeland, Stavanger (Hinna), Oslo og Hammerfest.
- Kilde: Wikipedia/Regjeringen/Vårt Land
---
De har veldig god kontroll over eksileritreerne gjennom rene angivere, sosiale nettverk og medieovervåkning.
— Kjetil Tronvoll, professor ved Bjørknes høyskole.
Tema i FN
Fengslingen av patriark Antonius blir ofte trukket fram som et viktig eksempel på brudd på menneskerettighetene i Eritrea. De andre østlig-ortodokse kirkesamfunnene, blant annet den koptiske kirken i Egypt, krever at patriarken løslates og gjeninnsettes. Ifølge kirkeretten kan ikke en patriark avsettes så lenge han lever, og bispesynoden i Eritrea anerkjennes ikke av de andre ortodokse kirkene.
Antonius-forkjemperne får støtte fra det internasjonale samfunnet. I et møte i FN i juni, krevde USA at patriarken løslates, mens fransk UD nylig uttalte at arrestasjonen er et tydelig eksempel på eritreiske myndigheters alvorlige og vedvarende brudd på religionsfriheten.
Spionasje
Tilbake i Oslo. Den fire timer lange seremonien nærmer seg slutten. Mange av de eldre har stokker som de har støttet seg til under delene av gudstjenesten, som utføres stående. Nå går prestene rundt i lokalet og velsigner hver enkelt ved å legge hånden på kinnet deres.
Men hvem styrer egentlig prestens hånd? Det eritreiske regimet er kjent for å ha lange armer i diasporaen. I Norge har blant annet Finansavisen skrevet om hvordan regimet krever inn skatt av flyktningene i Norge. Dersom man ikke betaler 2 prosent av sin norske bruttoinntekt, får man ikke pass, besøke gjenværende slektninger i Eritrea eller investere i landet. Det trues også med at familie som er igjen i landet kan bli straffet. 2 prosent-skatten som kreves inn fra eritreere i eksil er en viktig inntektskilde for regimet.
– De har veldig god kontroll over eksileritreerne gjennom rene angivere, sosiale nettverk og medieovervåkning. Internasjonal forskning viser at Eritrea er et av landene i verden med mest flyktningspionasje, sier Tronvoll.
Tilsyn fra eritreiske biskoper
Har regimet også kontroll på kirken i Norge? I hvert fall på papiret. For at en ortodoks prest skal ha legitimitet, må han være underlagt en biskop. Etter at patriark Antonius ble avsatt, er det regimet som styrer biskopene som også prestene i Norge står under tilsyn av. For tiden har ikke Den eritreisk-ortodokse kirke en patriark. Dioskoros, som ble innsatt i Antonius’ sted, døde i 2015.
Tronvoll tror det foregår angiveri også i menighetene.
– Regimets representanter er der eritreerne samles.
– Er det noen grunn til å tro at de geistlige i Norge er med på dette?
– Vi kan anta at kirken her i Norge også er lojal mot regimet, men om de rapporterer om menigheten oppover i systemet kan jeg ikke spekulere i. Vanlige medlemmer er liveredde for politikk og søker kirkene for å ha et rent religiøst landskap. Samtidig er det antakelig en grunn til at flere melder overgang til andre menigheter, sier han.
Vi kan anta at kirken her i Norge også er lojal mot regimet.
— Kjetil Tronvoll, professor ved Bjørknes høyskole.
– Lange armer
En som er overbevist om at de eritreiske kirkene i Norge er en del av regimets lange armer, er Finn Våge, leder av Eritreakomiteen. Han sammenlikner regimeovertakelsen med nazistenes kontroll av Den norske kirke under 2. verdenskrig.
– Prester nyter tradisjonelt stor respekt og fungerer som rådgivere og ikke bare som sjelesørgere. De har dermed stor innflytelse, så når regimet har kontroll over prestene, kontrollerer de også eritreerne, sier han.
I fjor høst arrangerte de en demonstrasjon i Oslo mot regimet i Eritrea og mot manglende hjelp fra norske myndigheter. Flere av parolene var rettet mot Den eritreisk-ortodokse kirken.
I tillegg til å rapportere om hvem som er regimetro og hvem som er motstandere, mener Våge lederne i kirken oppfordrer medlemmene til å betale 2-prosentsskatt og til ikke å protestere mot regimet.
– På den måten blir kirken diktatorens medhjelpere i Norge, sier han.
Prester nyter tradisjonelt stor respekt og fungerer som rådgivere og ikke bare som sjelesørgere. De har dermed stor innflytelse.
— Finn Våge, Eritreakomiteen
Stopper utleie til kirken
I Sverige har uroen rundt hvem som egentlig har kontroll over kirken ført til en deling av det eritreisk-ortodokse miljøet. Splittelsen oppsto for tre år siden da flyktninger fra Eritrea ønsket å be for dem regimet hadde fengslet. Dette ble ikke akseptert av lederne, dermed brøt de ut og dannet sin egen menighet.
For å få kirkerettslig legitimitet innenfor den ortodokse kirke, har utbryterne søkt «tilflukt» under den koptisk-ortodokse biskopen i Södertälje. Utbryterkirken består nå av tolv forsamlinger med om lag 1.000 medlemmer.
I Gävle i Uppsala stift har Svenska kyrkan tatt stilling i konflikten. De nekter å leie ut eller låne lokaler til Den eritreisk-ortodokse «moderkirken».
– Vi spør alltid om hvem de ser på som sin patriark. Er det Antonios, låner vi ut lokaler, men anerkjenner man regimekirken sier vi nei, sier Peter Hallgren Stjerndorff, prest og tidligere administrativ leder for Svenska kyrkan i Gävle.
– Det handler om å støtte de gode kreftene i verden, eller de dårlige, fortsetter han.
Stjerndorff hører mye rykter om at regimet har plantet regimetro agenter i kirkene.
– Om det stemmer vet jeg ikke. Det er uansett en frykt for angivere og hva som sies videre, sier Stjerndorff, som legger til at det ikke er noe forskjell på teologien og troslivet til de to kirkene.
– De som går i den regimetro kirken er også gode kristne, mener han.
– Bryr seg ikke
Stefan Hill, som arbeider for utbryternes biskop i Södertälje, bekrefter at det eritreiske fotfolket ikke nødvendigvis bryr seg om eller er klar over hvem som er kirkens biskoper.
– De funderer ikke på det, og mange er heller ikke klar over at det er et skisma, sier Hill som bekrefter at den koptisk-ortodokse kirken i Egypt ikke har økumenisk fellesskap med den eritreiske på grunn av regimeovertakelsen.
Samtidig er det heller ikke lett for eritreere å velge å gå i utbrytermenighetene.
– Regimet driver sitt spill omtrent som en mafiaorganisasjon. Tjenester blir gitt mot tjenester. I tillegg risikerer man å bli truet med at familien som er igjen i Eritrea kan rammes, sier han.
---
Regimet i Eritrea
- Under flyktningekrisen i 2015 kom det nesten 3.000 eritreiske asylsøkere til Norge. De er bare en liten del av de tusenvis som flykter fra Eritrea hver måned.
- Landet regnes som et av verdens verste diktaturer og kalles gjerne Afrikas Nord-Korea. Ifølge Human Right Watch brytes menneskerettighetene i stor skala.
- Pressefriheten er så å si ikke-eksisterende, trosfriheten er kraftig innskrenket, mennesker fengsles og henrettes uten dom og alle eritreere mellom 18-40 år må gjennomføre nasjonaltjeneste på ubestemt tid.
- Denne nasjonaltjenesten karakteriseres nærmest som slavearbeid og er hovedgrunnen til at folk flykter fra Eritrea. Den er også hovedgrunnen til at over 90 prosent av alle asylsøkere fra Eritrea får opphold i Norge.
---
Vi forsøkte å be for de som døde på havet under flukten fra regimet.
— Freweini Fssaha Gebreyesus, leder for Eritreisk Orthodox Tewahdo St. Gabriel Kirke
Ville be for dem som flyktet
Også i Norge er det konflikter i det eritreiske miljøet der regimekritikere beskylder kirken for å være regimetro. Konfliktlinjene har blitt tydeligere de siste årene, og har ført til tilsvarende kirkesplittelser som i Sverige. Flere steder i landet har det dukket opp «alternative» eritreiske menigheter – og flere er på vei.
– Vi forsøkte å be for de som døde på havet under flukten fra regimet. Men da fikk vi nei. Vi ble beskyldt for å være politiske, forteller Freweini Fssaha Gebreyesus.
Hun er leder for Eritreisk Orthodox Tewahdo St. Gabriel Kirke i Hammerfest.
Konflikten endte med at menigheten ble splittet i to fløyer.
Det koster å ta til orde mot regimet i Eritrea, også om man er i Norge og er blitt norsk statsborger som Gebreyesus.
– Jeg kan ikke dra tilbake til Eritrea nå. Jeg er heller ikke trygg i nabolandene. Men hvis man ikke står opp mot diktaturet, så vil det heller aldri komme en løsning, sier hun.
Det eritreiske miljøet i Hammerfest er ikke stort, og gruppen som Gebreyesus tilhører teller om lag 15 personer. Hun har snakket med flere eritreere, også prester, som støtter hennes syn på diktaturet i Eritrea.
– De sier vi heller må stå sammen i én kirke og be, men det er en altfor snill framgangsmåte og vil aldri føre til en løsning på problemet, sier hun.
Hun tror mange også er redde for represalier mot familiene og derfor ikke tør å bryte med den eritreiske kirken. St. Gabriel- kirken i Hammerfest har knyttet seg til den samme biskopen som eritreerne i Gävle.
Mistet familie selv
Frewenghiel Zecarias Kidane, som er leder for den andre eritreiske menigheten i Hammerfest, avviser at hans menighet har koblinger til regimet i Eritrea. Han forklarer splittelsen med at den andre gruppen ønsket prest fra Stavanger, mens de selv ønsket å holde seg til Tromsø, som er mye nærmere.
– Hvorfor ønsker ikke de andre å ha deres prest?
– Det må du spørre dem om. Det er ikke jeg som skal svare på det.
– De sier det er fordi kirken er underlagt eritreiske myndigheter. Dere har vel diskutert dette før dere delte dere?
– Isaias Afwerki bestemmer ikke noe her i Norge. Her har vi frihet. Den politiske situasjonen i Eritrea er veldig dårlig og jeg liker ikke Afwerki, men vi i kirken snakker ikke om politikk, vi snakker bare om religion. Jeg er kristen, og min oppgave er å be til Gud om en løsning. Vi må be for patriark Antonius og alle de som er i fengsel.
– Den andre menigheten hevder at dere ikke ville be for de som døde på flukt fra Eritrea. Hva sier du til det?
– Det er veldig feil. De som dør er vår familie. Jeg har selv mistet noen, alle kjenner noen som har dødd. De andre kan komme til oss når de vil og be sammen med oss når de vil, men de vil ikke, sier Kidane.
Kastet ut
Den første utbrytermenigheten oppsto i Rogaland. Etter konflikter i menigheten som holder til i Tananger kirke på Sola, er det nå utbrytermenighet på Hinna og på Jørpeland i Ryfylke. Det er presten som betjener disse menighetene som også betjener Hammerfest-utbryterne.
– De som støttet Antonius tok det opp i menigheten og påpekte at man ikke kan avsette en patriark, forteller Mussie Redab Danjew som er aktiv i menigheten på Hinna.
Det endte med at flere fikk utkastelsesbrev fra menighetsledelsen og ble beskyldt for «ordensforstyrrelser og uakseptabel oppførsel».
Danjew mener kirken aktivt blir brukt av regimet for å pasifisere eritreerne i Norge.
– Lederne i Den eritreisk- ortodokse kirken sier de ikke involverer seg i politikk og kun forholder seg til religiøse spørsmål?
– Den som tier samtykker. Utad hevder de at de er nøytrale, men hvordan kan kristne prester forholde seg nøytrale til det verste regimet som finnes? Min bestefar var prest og han snakket på vegne av de svake og undertykte, og her kan de ikke tenne lys når tusenvis dør i Middelhavet, sier han.
– Kan ikke stenge kirken
– De ville ikke akseptere reglene på møtet og ville ikke sitte ned.
Slik forklarer styreleder Weldo Wolday i utkastelsesbrevene fra den eritreiske menigheten på Tananger. Protestene handlet om arrestasjonen av patriark Antonius og kirkens kobling til regimet.
– Men kirken er ikke underlagt staten og vi kan ikke stenge kirken bare fordi patriarken er arrestert, sier han.
I menigheten, som har rundt 620 medlemmer, er det ikke lov å snakke om politikk.
– Vi diskuterer ikke om Eritrea er et demokrati eller diktatur. Vi lærer at folk må være tålmodige og be også for de som gjør noe galt, sier Wolday som selv flyktet fra Afwerki.
– Tull at regimet kontrollerer oss
Når gudstjenesten i Oslo er ferdig samles prestene og diakonene i et tilstøtende rom for å spise sammen. Ledende prest Dawit Haile Kuflu tar seg tid til å bli intervjuet av Vårt Land. Med seg har han sekretæren og styremedlem Mulubrhan Abraha.
Kuflu mener det ikke er hans sak om de andre orientalsk- ortodokse kirkene ikke anerkjenner bispesynoden i den eritreiske kirken. Han hevder han vet lite om hvorfor Antonius er avsatt, men sier han fortsatt ser på ham som sin sjef.
– Jeg vil bare gjøre min tjeneste som er å vise veien til Jesus, sier han.
– Kirken dere tilhører beskyldes for å være styrt av regimet i Eritrea. Hva sier du til det?
– Det er bare tull. Vi snakker bare om kirkespørsmål og religion her. Vi diskuterer ikke politikk, sier Kuflu.
Han innrømmer at biskopene han er underlagt kommer fra den omstridte bispesynoden i Eritrea, men at de aldri diskuterer politikk når de har kontakt.
– Hvis biskopene arbeider med myndighetene i Eritrea, så vet vi ikke noe om det. Når vi snakker med dem, er det kun kirkelige spørsmål vi diskuterer, sier han.
– Kirken står over politikken. Vi ser ikke farge, religion eller politikk. Alle kan komme til våre gudstjenester, forklarer Abraha, som kom til Norge for ti år siden som flyktning fra Afwerki-regimet.
Kirken er ikke politisk, vi demonstrerer ikke på gata, vi demonstrerer overfor Gud – med bønn
— Mulubrhan Abraha, styremedlem i den eritreisk-ortodokse menigheten i Oslo
Abraha er ikke enig i påstanden om at de som ikke tar til motmæle mot regimet er delaktige i undertrykkingen.
– Jeg er mot regjeringen i Eritrea, men jeg snakker ikke om det her. Kirken er ikke politisk, vi demonstrerer ikke på gata, vi demonstrerer overfor Gud – med bønn, sier han.
– Ser du alle folkene som var på gudstjeneste i dag? Tror du de ville kommet om vi snakket om politikk eller andre dumme ting, skyter Kuflu inn.
– Men mange av de som var her i dag har flyktet fra et brutalt regime, de har kanskje mistet familie og de har risikert å dø selv på veien. Snakker ikke du som prest med dem om dette?
– Jeg vet ikke hvorfor de kommer til Norge. Jeg jobber bare med religiøse spørsmål. Vi spør dem bare om hvordan de har det med Jesus og jeg kan gjerne be for dem. Men vi snakker ikke om politikk, sier Kuflu.
Menigheten som i 2016 hadde 868 godkjente medlemmer, leter nå etter nytt sted å være i stedet for det trange kjellerlokalet i Groruddalen. Parallelt er en gruppe opposisjonelle godt i gang med å etablere et menighetsalternativ for eritreere i hovedstaden. De har fått leiekontrakt i Majorstuen kirke.
Vi snakker bare om kirkespørsmål og religion her. Vi diskuterer ikke politikk
— Dawit Haile Kuflu, prest i den eritreisk-ortodokse kirken i Oslo
Ingen kommentar
Kuflu var leder for de eritreiske menighetene i Norge inntil nylig. Han mener at ingen av de menighetene han har oversikt over er under kontroll av regimet. Vårt Land har også stilt de samme spørsmålene til Estifanos Tewelde, prest i Den eritreisk-ortodokse menigheten i Kristiansand, som tok over som leder etter Kuflu. Han skriver i en e-post at han ikke ønsker å uttale seg i saken.
Vårt Land har også forsøkt å få et tilsvar fra den eritreiske ambassaden i Sverige, som har ansvar for Norge. Yonas Manna, chargé d’affaire, skriver i en e-post at han ikke er i posisjon til å kommentere forholdet mellom den eritreiske kirken og staten. Han svarer heller ikke på påstandene om menneskerettighetsbrudd i Eritrea.