Reportasje

Sterk med Gud

Ida Lindtveit snakker lite om såre og vanskelige ting med andre. Men til Gud kan hun si alt.

Hun står stille et øyeblikk. Hun har fullført sommeroppvisningen i rytmisk gymnastikk med glans. Tårene spretter. Så går hun bort til mikrofonen i Sofiemyrhallen på Kolbotn og sier:

– Dette var min avskjed. Nå legger jeg opp.

Denne dagen for sju år siden triller tårene hos flere enn 17-åringen, ifølge lokalavisen Østlandets Blad. Ida Lindtveit hadde vært med siden hun var sju. Heretter skal hun være dommer og trener. Lindtveit har konkurrert i norgestoppen og vært på landslaget. Det siste året var hun eneste senior i klubben og merket slitasjen på kroppen. Noen skader meldte seg.

I september året etter skriver lokalavisen: «Idrettsjenta Ida Lindtveit er et nytt friskt pust i KrF». 18-årige Lindtveit var valgt inn i kommunestyret i Oppegård. Hun stod som nummer to på partiets liste, men fikk så mange slengere at hun kom inn, mens den erfarne førstekandidaten røk ut.

– Det var en ganske fortvila situasjon, kanskje noe av det verste jeg har stått i, sier Lindtveit nå.

Storm og stafett

Hun smiler og virker avslappet selv om kalenderen til KrFU-lederen er sprengfull. Denne helgen er det om landsmøte i KrF. Neste helg står 24-åringen brud. Derfor måtte hun nylig melde seg av Holmenkollstafetten. Det var ikke aktuelt å løpe stafett samme dag som bryllupet står. Hun ler.

– Jeg er vel ikke så flink til å huske på viktige datoer. Jeg påstår at det er et slags gen som popper opp idet du blir ungdomspartileder. Da blir du tre ganger så distré som før.

Når hun nå møter på landsmøtet, er det ikke som stortingskandidat for KrF i Akershus. Valgkomiteen hadde innstilt henne som nummer én, men fylkespartiet ville noe annet. De valgte 48-årige Ingunn E. Ulfsten, og Lindtveit blir ikke den unge stortingsrepresentanten hun hadde ønsket å være.

Men det vil hun ikke tenke på.

– Når det ikke ble noe av, må jeg finne ut hva jeg kan gjøre nå som jeg ikke kunne gjort hvis jeg var stortingskandidat. Det handler om å vri seg rundt og se andre muligheter som åpner seg.

Hun innrømmer at det var «kjempekjipt» der og da, men har lagt vekt på at hennes rolle er å stille seg til disposisjon. Partiet velger. Når folk sier at hun er så ung og at det kan bli henne neste gang, synes hun det er vanskelig å vite hva hun skal si.

– Det var nå jeg sa ja. Det er lett for andre på utsiden å si at man kan vente, eller at det kommer flere sjanser. Men da er det ikke sikkert at man har den samme muligheten, for da er man kanskje på et annet sted i livet.

Dagen etter gikk hun på jobb og tenkte: «Jeg er KrFU-leder, og det er det noen som har valgt meg til og støtter meg hundre prosent i».

– På vegne av alle de ungdommene er det min oppgave også å kunne vise at man kan stå i en storm og komme seg ut av det, og at posisjoner ikke handler om liv og død.

Som KrFU-leder er hun opptatt av å være et godt forbilde.

– Vi er ikke med i KrFU på grunn av posisjoner og makt. Vi er der fordi vi har et samfunnsengasjement. Hvis jeg graver meg ned, hvordan skal jeg forvente at andre skal takle en lignende situasjon? Da får man heller finne en form for styrke i det.

---

Ida Lindtveit

  • 24 år, fra Kolbotn i Oppegård, Akershus. Gifter seg 13. mai.
  • Leder for KrFU, sitter i formannskapet i Oppegård for KrF og leder Levekårsutvalget i kommunen.
  • Var politisk rådgiver for KrFs stortingsgruppe før hun ble KrFU-leder i 2015.
  • Har bachelor i Europastudier.
  • Var i norgestoppen i rytmisk gymnastikk til hun la opp som 17-åring. Er dommer i rytmisk gymnastikk og sitter i Teknisk komité rytmisk gymnastikk (styret for RG i Norge).

---

Alene på teppet

Hun har øvd seg på det før. Da hun var 16 år spurte lokalavisen hva som kreves for å være en god utøver i rytmisk gymnastikk. Hun ble omtalt som en av landets beste gymnaster i sin klasse. Lindtveit svarte at det krever mye mer enn folk er klar over. Hun trakk fram balanse, spenst, kondisjon, bevegelighet, koordinasjon og god psyke, og sa: «Det er lett for at når en først bommer på én ting, så raser alt. Da må man være sterk for å kunne ta seg inn igjen og fortsette som før».

Nå ler hun og sier at det var en god beskrivelse av Ida, 16 år. Hun tror erfaringen fra rytmisk gymnastikk var med på å bygge selvtillit. Det handler om å ha kontroll på mye, og i konkurransene står utøveren alene på teppet med 16 dommere foran seg. Selv trivdes Lindtveit med å terpe og terpe. Hun var 10-11 år da hun begynte å konkurrere mer nasjonalt og merket at hun var ganske dårlig.

– Jeg så jenter fra andre klubber som trente mer enn meg, og fant ut at jeg måtte ta meg sammen litt. Da ble jeg engasjert og hadde lyst til å trene mye for å bli bedre.

Hun mener også at den kristne troen gir styrke.

– Hvordan vil du beskrive det du tror på?

– Det viktigste for meg er at Jesus tok på seg min synd. Det gjør det enklere når jeg driter meg ut. Jeg kan vite at jeg har noen som er der for meg uansett. Å bli sett og elsket uansett hvem du er og hva du presterer, er viktig for meg. Det gir en helt annen trygghet enn noe annet.

Hun har lest intervjuer med folk hun kjenner til og hørt venner som sier at de ikke tror.

– Da blir min reaksjon at jeg vet ikke hva jeg skulle gjort. Jeg hadde blitt så alene da. Jeg har ikke noe fast som at jeg ber hver dag. Men jeg føler at jeg har en nær relasjon til Gud. Han er der for meg og gir meg styrke når ting er litt vanskelig eller sårt.

Lindtveit mener det å ha denne nære relasjonen til Gud har vært særlig viktig for henne.

– Jeg er enn sånn person som ikke åpner hele meg for alt og alle, spesielt ikke hvis ting er litt vanskelig. Det er noe jeg har lyst til å håndtere selv. Der har troen min vært viktig, for Gud kan jeg ha full åpenhet til.

Skateparken

Den kristne troen har vært en naturlig del hele livet.

– I intervjuer som dette er det fristende å skulle komme med en sterk frelseshistorie eller en forferdelig tid man har vært gjennom, men jeg har egentlig aldri det.

På barneskolen var hun en av få som kom fra en kristen familie. I femte klasse begynte hun i Oslo Soul Children. Det tror hun er det som har hatt aller størst betydning for troen hun har i dag. Lindtveit var med til hun var 19 år.

– Jeg kunne komme inn i et miljø hvor ingen har en forutbestemt oppfatning av hvem du er. Jeg fikk en arena ved siden av skolen der jeg kunne utfolde meg, gjøre noe jeg er god på og trives med, samtidig som den kristne troen er en del av det. Jeg fikk høre andakter tilpasset den jeg var. Det tror jeg gjorde meg veldig trygg på troen min.

Hun har vokst opp med to brødre som er fem og sju år eldre. De gikk på ungdomsskole på Kristelig Gymnasium i Oslo. Lillesøsteren valgte Fløysbonn skole et stykke fra der hun bodde. Årsaken: Skolen hadde idrettslinje. Det var i tiden på Fløysbonn at Lindtveit virkelig havnet på sporet av politikken.

Hun var leder for elevrådet og ledet i 10. klasse et innsamlingsprosjekt på skolen til slummen i Mathare i Nairobi i Kenya. Gjennom prosjektet fikk hun tro på at engasjementet hennes kunne bety noe.

Som elevrådsleder ble hun leder for ungdomsrådet i Oppegård kommune. Der engasjerte hun seg sterkt for at en tomt ved Kolbotn sentrum skulle bli skatepark for barn og unge. Når hun kjører forbi den og ser at det kryr av barn, ungdom og voksne, blir hun stolt og glad for at de fikk det til.

– Det var hard jobbing over mange år. Nå som jeg ser at det virkelig var behov for et sånt sted og at folk bruker det, viser det at det betyr noe å engasjere seg. Man sier at det er flott at ungdom engasjerer seg. Men vi har betydning her og nå. Det er det som gjør at jeg fortsetter og det er noe jeg henter engasjement fra.

---

4 raske

  • Gud er: Hellig
  • Jeg kan ikke leve uten: Familien min
  • På min gravstein skal det stå: Jesus mitt alt
  • Boken alle må lese: 13. uke av Marianne Mjaaland

---

Statsminister

Lindtveits mor jobber på landskontoret til KrF. Da Ida var liten var hun også kommunestyrerepresentant i Oppegård og datteren var med på valgkamp.

– Jeg har hørt noe om at du skrev brev til Kjell Magne Bondevik om at du ville bli statsminister?

– Ja, det må ha vært i 1997 da han ble statsminister første gangen. Jeg kan ikke ha vært eldre enn det. Mor skulle skrive kort og gratulere, og så skrev jeg også brev og gratulerte med at han var blitt statsminister. Da fikk jeg brev fra Statsministerens kontor der det stod at kanskje du også blir statsminister en gang. Det er et morsomt minne å ha.

Men det var ingen spøk da Lindtveit som 18-åring ble KrFs eneste representant i kommunestyret i Oppegård. Hun var nettopp ferdig med videregående, var i gang med studier ved Universitetet i Oslo og hadde mye å drive med på fritiden. Hun hadde sett for seg at hvis hun gjorde det virkelig bra i valget, ville både hun og førstekandidaten Cheryl Nordlund komme inn. Hvis hun ikke kom inn, ville hun sikkert få sitte i et utvalg og få en mulighet til å lære mye.

– Da vi fikk papirene på at det var jeg som kom inn, og ikke hun, var det en helt absurd følelse. Nå skulle jeg være ansvarlig for hva KrF gjør i en kommune. Jeg var usikker: Får jeg til dette? Er jeg flink nok, god nok, kan jeg nok? Så det var ikke så gøy som det høres ut som.

Det var umulig å trekke seg. Familie, venner, lokallaget og andre politikere sa at dette kom til å gå helt fint, og at det var Lindtveit som var valgt. Hun var den folk ønsket seg.

Hun roser Nordlund for at hun ikke bare sa takk for seg og lykke til, men trådte til og hjalp Lindtveit i gang. Også politikere fra andre partier sa at hvis det var noe hun ikke skjønte, måtte hun bare be om gruppemøte. Samtidig er hun glad for at politikerne var klare på at hun ville bli behandlet som en hvilken som helst annen gruppeleder og måtte forhandle på lik linje. Nå er Lindtveit inne i sin andre periode. Hun har en partifelle til i kommunestyret, og sitter selv i formannskapet.

Jeg kan vite at jeg har noen som er der for meg uansett.

—   Ida Lindtveit

Ungt press

Lindtveit har som politiker lokalt og nasjonalt vært opptatt av ungdom og psykisk helse. Hun har sett venner som har slitt, og vet at mange unge strever. Men for Lindtveit spiller også troen inn.
– Gjennom troen og de kristne miljøene hvor jeg har vært med, har jeg fått forkynnelse som er veldig tydelig på at Gud elsker deg uansett og at du er perfekt i Guds øyne. Dagens unge møter et press fra alle sider. De opplever at det ikke er lov å feile og har heller ikke har noe apparat til å ta imot når de feiler.
Hun understreker at det ikke betyr at kristne ikke kan streve psykisk, eller at man da har gjort noe feil. Men hun tror at budskapet om at alle mennesker har unik verdi, er viktig å formidle uansett.
– Jeg tror mange føler at de ikke når opp dit det er forventet at de skal være. Det kan man ofte føle på selv også, sier hun.

Se hverandre

Siden førsteklasse på videregående har bergprekenen i Bibelen vært bunnplanken både i Lindtveits tro og i det politiske engasjementet. Hun mener at den handler om rettferdighet. Prekenen som blant annet sier at «dere er jordens salt», inspirerer og utfordrer henne.

– Den gjør at vi alltid har noe å jobbe etter. Man kan aldri si seg ferdig. Det er noe jeg synes er viktig i politikken også, at vi ser hakket videre, at vi når de målene vi har og setter oss nye.

Men så understreker Lindtveit at politikken ikke kan og ikke skal løse alt. En av de store utfordringene i Norge framover mener hun blir om mennesker tar ansvar for dem de har rundt seg.

– Vi er på en vei hvor man bryr seg mer og mer om seg selv, sine og sitt. Og så er det en skole som har sitt ansvar og et eldresenter som tar seg av de eldre. Hvis det blir sånn at man ikke legger ned noe personlig engasjement for menneskene man har rundt seg, tror jeg det blir et kaldt samfunn.

Lindtveit synes politikere noen ganger burde sagt: «Hvis moren din på eldresenteret ikke har gått tur på en uke, hvorfor har du ikke da vært der og gått tur med henne?»

– Er det noe du er redd selv for at den politiske innsatsen går ut over kontakten med venner og familie?

– Det er kanskje det jeg liker minst. Jeg har ikke den samme muligheten til å møtes spontant over en kaffe i dag klokka to eller til middag i morgen. Derfor er jeg bevisst på tidsbruken. Spesielt nå som jeg skal gifte meg også, tror jeg at det å ha tid for hverandre er kjempeviktig.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje