Verdivalget

I Frankrike er religion en privatsak. Takket være Marine le Pen og Nasjonal Front har det likevel blitt et tema ved helgas skjebnevalg.

Reportasje

Denne artikkelen stod i papiravisen 22.04.2017, like før første runde i presidentvalget.

– God morgen, garçons! Går det bra?

Rektor Eric Brundu står sammen med to inspektører og hilser alle de 600 elevene på collège Henri Barnier velkommen til en ny skoledag. Hver morgen gjentar de ritualet. Alle skal bli sett – hver dag.

De aller fleste elevene på denne skolen i havnebyen Marseille, bor i bydelen La Castellane, som er beryktet for vold og kriminalitet, og hovedsetet for narkotikatrafikken i den sørfranske byen.

– Bare vent til tolvtida, sier Brundu, og peker gjennom persiennene over mot boligblokkene, rett over gata fra skolen.

– Da vil du se de unge, som speider etter politi. De litt eldre selger narkotika. Det er big business her.

Politiet kommer sjelden inn i boligområdet. Det bor 7.000 mennesker her, og det er én lege, ingen apotek, ingen sosialarbeider, forteller Eric Brundu.

Første runde

I morgen går Frankrike til første runde av presidentvalget.

50.000 politi og soldater skal ut i gatene for å holde vakt landet rundt. Tirsdag denne uka ble to personer pågrepet i Marseille, mistenkt for å ha planlagt et terrorangrep midt i valgkampinnspurten. Og torsdag ble en politimann drept på Champs-Élysées, midt i hjertet av Paris, samme kveld som valgets siste TV-debatt.

Også før politidrapet i Paris var sikkerhetsnivået i Frankrike høyt. Det er fortsatt unntakstilstand i landet etter flere terrorangrep de siste årene.

Helt åpent

Det er høyrepopulisten Marine Le Pen og den uavhengige sentrumskandidaten Emmanuel Macron som har ligget i tet. De siste ukene har imidlertid den konservative François Fillon og venstreradikale kandidaten Jean-Luc Mélenchon klatret.

Nå er utfallet av valget helt åpent. På meningsmålingene skiller det knappe fire-fem prosent. Hvem som helst kan komme til andre runde. Det har aldri skjedd før. De siste dagene før valget er det derfor to ting som er viktige for kandidatene: Å ikke gjøre noen tabber, og å forsøke å kapre den store gruppen som ennå ikke har bestemt seg, ifølge førsteamanuensis Kjerstin Aukrust.

Respekt

På skolen ved La Castellane strømmer sør-fransk popmusikk ut fra høytalerne. Det er «ringeklokken». Eric Brundu har vært rektor her i tre år. Før det jobbet han 15 år med vanskeligstilte barn. Et av målene hans er at skolehverdagen skal være så normal som mulig, og han vil ha tett kontakt med foreldrene.

– De vil jo det beste for barna sine.

Skolen har strenge regler. Elevene stiller seg opp utenfor klasserommet før de skal inn, og reiser seg når noen kommer inn. Alle hilser. Høflighet er en oppskrift Brundu er helt overbevist om at virker, kombinert med empati.

– Det nytter ikke bare å være streng, sier han.

Han husker en tid da alt var annerledes i Marseille. Ikke så mye vold, ikke så mye narkotrafikk.

– Politikerne her har i årevis lukket øynene for problemene og utviklingen, sier Brundu.

Han forklarer at Marseille var kjent for å være rolig, selv i de fattige strøkene. Her brenner de ikke biler for protestere, som i Paris. Men rektoren mener at bildet av det rolige Marseille var falskt. Det ulmet under overflaten. I La Castellane bor det mange opprinnelig fra Marokko og Algerie, og arbeidsledigheten er høy. Med økt ledighet, følger fattigdom.

– Myndighetene har gjort altfor lite. Ledighet gjør folk voldelige, det jeg sikker på. Veldig synd at et høyreparti som Nasjonal Front bruker religion, altså islam, i valgkampen. Det har ingenting å gjøre med religion. Fattigdom er årsaken til sosiale problemer, sier han.

Hijaben i veska

Når Hodna og Dhikra går hjemmefra, har de på seg hijab. Men utenfor skoleporten tar de den av, og putter den i veska. Så tar de den på igjen når skoledagen er over.

– Det er ikke noe problem å ta den av. Slik er loven, det aksepterer vi, sier Hodna.

Men hun innrømmer samtidig at det hadde vært lettere å kunne ha den på hele tida.

De tre jentene kan ikke stemme ennå. Men ved neste valg, om fem år, er elevene her på collège Henri Barnier blant franskmennene som skal velge president. For Hodna, Imene og Dhikra blir det uansett ikke Nasjonal Front.

Rektor Eric Brundu har hentet dem ut av klassen for å snakke om religion, og om valget. Han er med som oversetter, Eric er gift norsk og snakker stavangerdialekt med fransk aksent. Han synes det er interessant, for religion er ikke noe de snakker om daglig. Som på alle grunnskoler i Frankrike, er ikke religiøse symboler tillatt.

– Det er folk som tenker at vi underkaster oss, men det er vårt eget valg. Det er mediene som har fått folk til å tro at hijab er en måte for gutter å dominere jenter, sier Imene og Dhikra. Hodna bruker ikke hijab.

For Dhikra er hijaben det en måte å beskytte seg selv på, men det er ikke noe stort problem å ta av seg hijaben i skoletida.

– Kristne og jøder er som meg. Alle religioner er i bunn og grunn det samme.

I bås 

De unge jentene mener Marine Le Pen setter terrorister og muslimer i samme bås. Og det liker de virkelig ikke.

– Problemet er at folk vet lite om islam.

De er enige om at Le Pen i hvert fall kan for lite om religionen. Og for dem er det ikke noe problem å leve side om side med ulike religioner og nasjonaliteter.

– Le Pen mener at vi ikke er helt franske, selv om vi er født her, og foreldrene våre også er det, sier Imene.

80 prosent av elevene er muslimer. Ifølge rektoren er det faglige nivået lavere enn gjennomsnittet i Frankrike, selv om noen er veldig flinke. Nesten en fjerdedel sliter fordi de kan få ord franske når de begynner på skolen, selv om de er født i Frankrike. De er vant til å bo et sted der de snakker et annet språk enn fransk. Nesten 30 prosent har lese- og skrivevansker når de begynner på ungdomsskolen. At nivåforskjellen er så stort, gjør det vanskelig for lærerne.

Rent overalt

Vinduer og gulv vaskes når elevene har gått til time. Alt skal være rent. Eric plukker opp sjokoladepapir i trappa, ellers er det er ryddig overalt. En av elevene får beskjed om å ta av capsen, en annen om å få fikset revnen i buksa til neste dag.

Respekt avler respekt, det er rektor Eric Brundu overbevist om.

– Vi føler at vi er en normal skole, med de samme målene som alle andre. Men her kan det plutselig «begynne å brenne». Ting kan bli veldig vanskelig veldig fort.

Derfor har de også sosialarbeider og helsesøster på fulltid, i tillegg til en som jobber med sikkerhet.

– Vi kan ikke godta at barna slutter her og er sinte på skolen. Det er vårt ansvar at de har lyst til å forsette å lære, selv om de ikke har gjort det så bra faglig. Ungdomsskolen er jo bare en kort periode av livet, sier han.

Skolen har et godt forhold til foreldrene. Alle vil jo passe på barna sine, uansett hvor de bor, kommenterer Brundu.

– Det er viktig for foreldrene å få ungene sine på skolen. Derfor er det viktig med aktiviteter med foreldrene, involvere dem i planleggingen.

Skolen har foreldrekaffe en gang i uken, og arrangerer franskkurs for de som har lyst. Tre ganger i året treffer rektoren alle foreldrene, hver for seg. De har seremoni for de beste elevene, han mener det er viktig å oppmuntre faglig fremgang. 95 elever ble feiret sist gang.

– Vi prøver å anerkjenne det som er bra.

Ledighet gjør folk voldelige, det er jeg sikker på.

—   Eric Brundu, rektor

Nå er utfallet av valget helt åpent.

---

François Fillon

  • Født 1954
  • Presidentkandidat for det konservative partiet Republikanerne (tidligere UMP)
  • Statsminister fra 2007 til 2012
  • Vil redusere innvandringen til et minimum og straffe EU-land som ikke tar sin del av flyktningbyrden
  • Var storfavoritt inntil det i slutten av januar ble kjent at han har lønnet sin kone Penelope med statlige midler, uten å kunne gjøre rede for hva hun har gjort
  • Ble formelt siktet i mars for misbruk av offentlige midler

---

---

Emmanuelle Macron

  • Født 1977 i Amiens i Nord-Frankrike.
  • Ble høsten 2014 utnevnt til økonomi- og industriminister. Fikk gjennomført den omstridte "Macron-loven".
  • Hoppet av i 2016 og startet den lyseblå bevegelsen En marche! (Fremad!)
  • Vil kutte i offentlige budsjetter med til sammen 60 milliarder euro de neste fem årene med kutt i bl.a. sykepenger og dagpenger. Vil samtidig investere 50 milliarder euro til programmer for arbeidsløse franskmenn og klima- og miljøprosjekter.
  • Ønsker et tettere samarbeid i EU.

---

---

Jean-Luc Mélenchon

  • Født i Tanger, Marokko i 1951
  • Kom på fjerdeplass i presidentvalget i 2012, da han stilte som kandidat for Venstrefronten, en koalisjon av ulike grupperinger for venstresiden
  • Dannet i fjor bevegelsen La France Insoumise (Det opprørske Frankrike).
  • Vil blant annet heve minimumslønna, øke skattene for de rike, innføre en «solidarisk proteksjonisme», melde Frankrike ut av NATO og reforhandle en rekke handelsavtaler.
  • Skeptisk til EU, men vil beholde euroen. Motstander av økonomisk liberalisering og finansmarkedene.

---

---

Marine Le Pen

  • Født 5. august 1968
  • Er presidentkandidat for partiet Nasjonal front på ytre høyre
  • Gjorde det overraskende sterkt i første runde i presidentvalget i 2012 med 17,9 prosent av stemmene, men gikk ikke videre til annen runde
  • Overtok i 2011 som partileder etter faren Jean-Marie Le Pen. Hun hadde da vært partiets nestleder siden 2003
  • Har sittet i EU-parlamentet siden 2004 og har dessuten innehatt lokale tillitsverv
  • Har markert seg som sterkt innvandringskritisk og EU-kritisk.

---

Vekkelsesåret

Nasjonal Fronts leder Marine Le Pen har kalt 2017 et «vekkelsesår». Hun har rensket bort faren Jean Maries antisemittisme, men misnøyen og skepsisen mot innvandring er en av de viktigste grunnene folk har for å stemme på Le Pen. Hun er skeptisk til Europa, og vil ut av Euro-samarbeidet. Skillelinjene går mellom de som ønsker den kulturelle og økonomiske globaliseringen velkommen, og de som ønsker seg tilbake slik det var før.

Le Pen har lovet at hun vil stanse all innvandring fra første dag hvis hun blir valgt til president. Heller ikke familiegjenforening skal være lov, kun studentvisum og opphold i tre måneder.

Integrere

Zahra Rawas (47) tror ikke det blir Le Pen – denne gangen. Økonomen bor noen mil utenfor Marseille med ektefelle og tre barn. Hun er opprinnelig fra Marokko, og da hun kom for å studere økonomi i 1990, var stemningen annerledes. Da følte hun ikke på at hun var muslim. Det gjør hun nå.

Zahra har nettopp kommet tilbake fra en tur til moren i Marokko, og datteren kommer med kransekakeaktige småkaker og sterk, søt myntete. Etter så mange år i Frankrike har hun enda ikke vent seg til at man spør om gjestene vil ha. Man bare serverer.

– I Marokko er det uhøflig å spørre om du vil ha kaffe eller te. Gjør du det, så tolkes det som om du som vert ikke egentlig vil lage den, ler hun.

Zahra er fransk statsborger. Hun er fristet til å stemme på Macron.

– Problemet for meg er mangelen på tillit til politikerne. Det har aldri vært et valg som dette før; forvirrende og grenseløst.

Zahra Rawas håper at ikke Marine Le Pen blir valgt. Hun tror heller ikke det vil skje – denne gangen. Men hun mener at alle de som sier de vil stemme på Le Pen og årsakene til at de vil gjøre det, ikke må feies under teppet.

– Disse menneskene er en del av Frankrike, uansett om Le Pen blir valgt eller ei. De representerer noe, de må bli hørt, de må bli integrert. Vi må stille oss spørsmålet hvordan det har blitt sånn.

– Det er ikke bra eller trygt å undertrykke holdninger. En dag kommer de uansett fram. Jeg vil heller vite hva naboen mener om muslimer, selv om det er negativt, sier Rawas.

– Vi må akseptere at noen ikke vil ha andre på besøk i eget land. Sånn er det bare.

Ubehagelig

For Rawas er det slik at når du kommer til et annet land, er det som å bli invitert inn til noens hjem. Da må du respektere deres tradisjoner.

– Det glemmer mange, mener hun.

Hun forteller om noen som protesterte mot at det var for få moskeer.

– De ba i gatene, som en demonstrasjon. Det ville jeg aldri ha gjort, sier hun.

– For det første er det en privatsak, og for de andre ga det mer ammunisjon til Le Pen-velgerne.

Men hun innrømmer at det ikke er så behagelig å være muslim i Frankrike i dag. Barna merker det samme. De blir lagt merke til, er liksom ikke en del av gjengen. Hun snakker ikke om åpen rasisme, sier hun, men en følelse av noe. At noe ikke er bra.

– Det er for barna det er verst. For meg er det ikke noe problem, jeg har en stor del av meg i Marokko. Men barna mine er jo franske!

Vi må akseptere at noen ikke vil ha andre på besøk i eget land.

—   Zahra Rawas, fransk-marokkaner

Diakonen

– Le Pen- quelle horreur!

Diakonen Helene Nouaille rister på hodet. Hun liker ikke folk som ikke liker sin neste, sier hun. I kjelleren på sykehuset La Timone midt i Marseille, er det rom for jøder, muslimer og kristne. Hun viser fram kapellet, som er hyppig i bruk. Akkurat for tiden er det stille på kontoret til muslimene, de venter på en nyansettelse. Så vidt hun vet er dette det eneste sykehuset i Frankrike som tilbyr religiøs støtte til pasientene – fra flere religioner.

– Alle nede i kjelleren her representerer det Marseille står for, esperance, sier hun.

Det betyr håp – alle religioner lever sammen.

For Nouaille er troen en viktig del av livet, og hun har i mange år jobbet som søndagsskolelærer. De fem barna går på katolsk skole.

– Det er en lykke for dem å møte Jesus. Jeg vil gi det videre, åpne sinnene deres, sier hun.

Likevel er hun tilhenger av det sekulære prinsippet i Frankrike, laïcité.

– Den rette måten å utøve tro på, er å leve sammen og å respektere hverandre. Jeg vil ikke pådytte min tro på noen, men praktisere min religion som jeg vil.

Det er nettopp her Marine Le Pen tar feil, mener Nouaille. Hun bryr seg ikke om skaut eller ikke. Laïcité er å tro på hva man vil, uten tvang.

Dramatisk

De siste ukene har hun hørt flere som snakker om at de vil stemme på Le Pen. Før var det helt usannsynlig, men nå vet hun ikke lenger, bare se på Brexit og USA:

– Le Pen er alltid mot noen. Hun er mot Europa, mot folk, mot muslimer.

For henne er dette et dramatisk valg. Og hun kommer også til å stemme mot og ikke for. Dermed blir det Francois Fillon, som hun ser som det minste ondet. Korrupsjonsskandalene rundt ham endrer ingenting – «alle har sine svin på skogen». Helene Nouaille er dermed blant dem som kan få den tidligere favoritten Fillon, opp på meningsmålingene igjen.

Nesten halvparten av praktiserende katolikker sa at de ville stemme på ham, men så kom anklagene om at han hadde lønnet kone og barn med offentlige midler, og oppslutningen sank til 37 prosent. Selv om praktiserende katolikker er en minoritet stemmemessig, er marginene så små at hver stemme teller. I påsken deltok Fillon blant annet på flere messer, en måte å fiske kjernevelgerne tilbake igjen. På direkte spørsmål fra journalister, utelukket han ikke å ha folk fra den ultrakonservative, katolske bevegelsen Sens Commun (sunn fornuft) i regjering.

Helene Nouaille skal i hvert fall ikke stemme Emanuel Macron, som hun tror vil tøye grensene for saker hun har problemer med: Likekjønnet ekteskap og at homofile skal kunne adoptere.

– Jeg har ingenting i mot homofile, men må de kalle det ekteskap? Det er et hellig sakrament.

Likevel, hun tror Macron blir en av vinnerne i morgen, det har mediene sørget for.

– De har valgt ham, det er det ingen tvil om.

Skandaler

En tredjedel av de som kan stemme ved dette valget, kommer til å sitte hjemme. Frankrike-ekspert Kjerstin Aukrust deler hjemmesitterne opp i passive og aktive. De passive er de som uansett ikke er interessert. De aktive er de som er gått fullstendig lei av skandaler og tull og mener at det å ikke stemme er den beste protesten. Le Pen har grepet på de unge, hennes parti er nemlig førstevalget for de mellom 18 og 25 år.

Valgdeltagelsen er vanligvis på rundt 80 prosent ved presidentvalg. I år frykter man at deltagelsen kan bli så lav som 65-70 prosent.

– Et symptom på økende politikerforakt, mener Aukrust.

Det betyr også at hver stemme teller for kandidatene. Når marginene er så små, kan for eksempel konservative katolikker vippe Fillon opp igjen, selv om de er en minoritet i landet.

Når Frankrike nyser, skjelver Europa, sies det. Geografisk ligger landet i sentrum av Europa, og er kjernen i EU.

– En ting er Brexit, men EU kan ikke overleve at Frankrike, som var med å opprette unionen sammen med Tyskland, skulle trekke seg. Både Le Pen og Mélenchon er svært EU-skeptiske, forklarer Aukrust.

– Dette er et helt avgjørende valg.

Stemmer for første gang

– Jeg stoler på Marine. Hun kommer ikke til å misbruke makta. Charles Ribiere (18) er overbevist.

Sammen med Romeo Biqué og Hugo Clouzeau skal 18-åringen stemme for første gang. De er ferdige med dagens skoledag på «prepa» i Marseille, en skole som forbereder dem på universitetsstudier. 18-åringene mener helt ulike ting, men er enige om at valget gir dem mulighet til å uttrykke seg. Og stemmene deres teller: Målinger fra sist valg viser at hele 65 prosent av de yngste velgerne satt hjemme.

– Det er fem år siden sist, det er viktig å høre hva folket tenker. Det er på tide, sier Hugo.

– Kommer ikke Mélenchon  til andre runde, stemmer jeg ikke. Romeo Biqué (18) har bestemt seg for lenge siden. Oppslutningen til Mélenchon har eksplodert den siste måneden, og på en folkemønstring i Paris i mars, samlet han 200 000 mennesker. Han har briljert i tv-debattene og vekker begeistring hos tilhengerne.

– Jeg tror folk trenger en bestefarskikkelse som ham, kommenterte en.

Aktivist

Selv om Le Pen er mest populær hos unge velgere, har Jean-Luc Mélenchon økt spesielt mye blant denne velgergruppen.

For Romeo er det aktivisme som gjelder. Tilhengerne har organisert seg, via nettet, i grupper på mellom 4 og 14 personer, som er aktive med å henge opp plakater og dele ut løpesedler.

De tre guttene diskuterer mye politikk, men ikke med alle. Romeo lette i de ulike kandidatenes program og mente Mélenchons bevegelse var perfekt for ham. Han vil klare å samle folket.

–  Mélenchon er ekstrem, sier Charles, som selv har valgt Marine Le Pen på samme måte: Ved å gå gjennom partiprogrammene.

– Vi kan ikke løse alle problemene i verden, vi klarer det jo ikke i eget land en gang. Jeg er i drabantbyene en gang i uka, jeg ser problemene. Charles jobber i en organisasjon som driver frivillig leksehjelp.

Uenige

Han mener at Frankrike ikke skal ta i mot flere flyktninger før vi kan ta vare på de som allerede er her.

Han, Hugo og Romeo diskuterer heftig. De er uenige. Hugo mener at Marine Le Pen ikke tenker sosialt i det hele tatt.

– Det er viktig med like muligheter for alle, sier han. Hugo er mest enig i sosialistpartiets Benoît Hamon.

Charles mener Marine svarer på den redselen franskmenn kjenner på. Blant annet er hun nøye med sikkerheten, Le Pen sier at hun vil overvåke hele hele familier, ikke bare mistenklige enkeltindivider.

– Skal man overvåke folk, mener du? Det blir som en unntakstilstand, hun vil ha alle ut av landet, uten lov og dom, sier Romeo.

Stoler på Marine

– Jeg stoler på Marine. Hun kommer ikke til å misbruke makta. Det viktigste for meg er at jeg føler meg hjemme i Frankrike, og at de som allerede er her skal få hjelp, sier Charles som understreker at Jean Marie, Marine sin far, var ekstrem. Men Marine har endret partiet Marie, mener han.

Stemmer for andre gang

Hournon driver en blomsterbutikk i den sør-franske byen Aix-en–Provence. Han flyttet hit fra Paris for fire år siden.

– Dette er et typisk Fillon-område, kommenterer han.

– Jeg har stemt én gang tidligere, i 2002. Da kom faren til Marine til andre omgang i presidentvalget. Da jeg stemte jeg Jacques Chirac.

Denne gang må man stemme allerede i første valgomgang, det er for risikabelt å la være. For hvis man stemmer blankt, som jeg har gjort før, kan man risikere François Fillon og Marine Le Pen i andre omgang. Han fortrekker Emmanuel Macron.

– Er det selvsagt at Marine Le Pen kommer til andre omgang?

– Ja.

Blomsterhandleren er ikke, som mange andre i Frankrike, i tvil om at Le Pen går videre. Derfor stemmer han Macron, for å få ham videre. Han stemmer taktisk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje