Reportasje

Misjonen ble en politisk pionér

Misjonsbevegelsen gikk i front da de moderne samfunnsstrukturene i Norge ble skapt.

For 175 år siden så Det norske misjonsselskap (NMS) dagens lys. Den stiftet da representanter for 60 lokale foreninger samlet seg rundt felles sak. Og nettopp dette fenomenet, foreninger, var svært omstridt i sin tid.

Årsaken? De bød på en helt ny struktur i det norske samfunnet.

Det forklarer Kristin Norseth, førsteamanuensis i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, som har forsket på fremveksten av den norske misjonsbevegelsen

– De brøt med de gamle samfunnsstrukturene, og skapte nye sosiale relasjoner på tvers av de gamle husstandene. Foreningene ble til en helt ny sosial gruppering i samfunnet, som både sprengte kirkelandskapet og endret de politiske strukturene i Norge.

Penger og privat
Misjon var ingen ny oppfinnelse på 1800-tallet. Men misjonsarbeid fikk likevel en spesiell karakter på denne tiden. En av de viktigste forskjellene sammenlignet med tidligere, var at misjonærene ikke lenger reiste på vegne av kongen slik de hadde gjort før. Århundret da NMS oppsto, fikk Norge en hel rekke slike landsdekkende misjonsorganisasjoner med utspring i slike lokale foreninger. Det var en privat initiert misjon.
At dette overhodet var mulig, skyldes avskaffelsen av konventikkelplakaten, forordningen som forbød lekfolk å holde gudelige forsamlinger uten prestens godkjennelse. Loven ble opphevet nettopp i 1842, året da NMS ble grunnlagt, og la grunnlaget for forsamlingsfriheten i Norge.
Men også en annen faktor er viktig for å forstå fremveksten av misjonsbevegelsen, ifølge Norseth: Penger.
På midten av 1800-tallet førte den industrielle revolusjonen til at vi gikk fra naturalhusholdning til pengehusholdning i Norge. Vi byttet ikke lenger varer, men kjøpte det vi trengte med penger. Og de samme pengene kunne samles inn ved basarer eller som gaver fra medlemmene i foreningene, og brukes for eksempel på å sende en misjonær til fjerne himmelstrøk.
For NMS del ble Hans Schreuder den første utsendingen: Nærmere bestemt til Zululand som ligger i dagens KwaZulu-Natal-provins i Sør-Afrika

Konflikt om kirkesyn
NMS har siden starten og opp til våre dager forstått seg selv som Den norske kirkes forlengede arm. NMS bidro samtidig til å endre forhold i Den norske kirke. Nettopp erfaringer fra NMS og organisasjonsarbeidet her, bidro til at prester fra 1850-tallet av begynte å lefle med tanken på at Den norske kirke måtte få en form for selvstyre i forholdet til den norske stat.

---

Jubileum

  • I 2017 er det 175 år siden den lutherske misjonsorganisasjonen Det norske misjonsselskap (NMS) ble stiftet.
  • Misjon betyr «utsendelse» eller «oppdrag» og betegner virksomhet som har til formål å utbre en religion.
  • Den eldste protestantiske misjon var koloni-, konge- eller statsmisjon, blant annet i Nederlandsk Ostindia, Nord-Amerika,  Tranquebar i India..
  • Gjennombruddet skjedde med William Carey og The Baptist Missionary Society (1792). I de følgende år oppstod en lang rekke selskaper og tiltak av tilsvarende art i så vel Storbritannia som i Nord-Amerika og på det europeiske kontinent, inklusive de nordiske land.
  • NMS er i dag en frivillig organisasjon, forankret i Den norske kirke, som arbeider internasjonalt med å bekjempe urettferdighet, dele troen på Jesus og utrydde fattigdom.
  • Organisasjonen er engasjert i 14 land, samt i Midtøsten og hadde i 2016 en omsetning på 235 millioner.
  • Arbeidet i Norge omfatter ca. 1700 misjonsforeninger og grupper blant barn, unge og voksne og avtale med 580 menigheter.
  • Kilde: NMS og snl.no

---

Samtidig lå det sterke spenninger i luften mellom Den norske kirke og misjonsbevegelsen. Norseth forklarer dette med at en ny kirkeforståelse vokste ut av foreningskristendommen: To kirkesyn sto i konflikt med hverandre. Det første et sakramentalt kirkebegrep, der religion først og fremst var noe du «gjør», og der gudstjenesten og sakramentene sto i sentrum. Det andre et sosiologisk kirkebegrep, der omvendelsen står i sentrum, og der de nye sosiale grupperingene, misjonsforeningene, ble arenaen for de personlig troende.

– Slik oppsto en spenning mellom vanlig folkekirkelighet, og misjonsfolket, som samlet seg rundt predikanter som preket nettopp mot all vanekristendom, sier Norseth.

Demokratisk nøkkel
Misjonsbevegelsen var langt fra den eneste bevegelsen der en flokk overbeviste var samlet rundt en felles sak. Både avholdsbevegelsen, målsaken og arbeiderbevegelsen er eksempler på det samme. Ved overgangen til 1900-tallet var disse blitt til store folkebevegelser, med en omfattende infrastruktur. NMS for sin del utviklet arbeid rettet mot barn og ungdom, ga ut blader, og sang felles sanger. Organisasjonen hadde forgreininger i hver eneste skolekrets i landet.

– Det interessante ved denne organisasjonsformen, at den kan brukes til nær sagt alt. Mennesker samles rundt en felles sak, og slik blir de slagkraftige, sier Norseth.

Forskeren peker på at folkebevegelsene gikk foran når det gjaldt å reise hovedpålen i det norske politiske systemet: Demokrati:

Mennesker samles rundt en felles sak, og slik blir de slagkraftige

—   Kristin Norseth, kirkehistoriker

– Da NMS ble stiftet, valgte de en moderne politisk måte å organisere seg på. Foreningene gikk sammen om en landsdekkende organisasjon, som selv formulerte de lover arbeidet skulle styres etter. Organisasjonen ble ledet av et styre som var valgt av generalforsamlingen, der alle lokalforeningene var representert. Denne måten å organisere seg på kjenner vi igjen fra de politiske partiene som etablerer seg fra 1880-årene og utover, sier Norseth.

NMS gikk også foran hva gjaldt kvinners politiske deltakelse. MF-forskeren peker på at man har belegg for at kvinner hadde stemmerett i enkeltforeninger helt fra begynnelsen av. For det var ikke minst kvinnene som var navet i misjonsbevegelsen. Men det var først på generalforsamlingen i 1904 at kvinner fikk stemmerett i NMS' øverste organ. Dette var oppsiktsvekkende i samtiden, og ga «politisk signaleffekt,» ifølge kvinnesakstidsskriftet Nylænde. Ni år etter, i 1913, fikk kvinner stemmerett ved Stortingsvalget.

Kanskje var det en dyd av nødvendighet? Ved århundreskiftet fantes 3.500 egne kvinneforeninger i NMS med en medlemsmasse på vel 90.000. Religionsviter Lisbeth Mikaelson har pekt på at stemmerett for kvinner trolig derfor var mer enn «rettighetspolitikk». Det var også realpolitikk, i det man fikk to tredeler av inntektene fra misjonskvinnene – og ikke minst rikelig med moralsk støtte. «Å miste deres lojalitet ville vært et stort tap for organisasjonen,» skriver Mikaelson.

Negativt
Misjonsbevegelsen er ikke lenger den folkebevegelsen den var. Misjonen ble kritisert av fritenkerne i Christiania allerede på 1800-tallet, men når misjon i dag har en dårlig klang blant flere enn en liten elite, handler det om endringer som har inntruffet de siste tiårene. Norseth setter det i forbindelse med en generell sekularisering av det norske samfunnet i etterkrigstiden, men mener samtidig at vendepunktet oppstår på 1970-tallet.

Tiåret innebar skarp kritikk av vestlig imperialisme – en kritikk som er legitim, men forenklet, mener forskeren:

– Misjonsvirksomheten på 1800-tallet kan ikke forstås uten imperialismen og kapitalismen. Mye av kritikken er forenklet, for de som har tatt i mot evangeliet, for å si det på misjonsspråket, vil ha seg frabedt anklager om at dette er noe de er blitt påtvunget. Men når man i vårt samfunn får en økende fremmedgjøring fra kirken, og kunnskap om kristendom blir borte i det norske samfunnet, blir det vanskelig å forstå hva misjon egentlig handler om, og samtidig forsvinner nyansene i måten vi snakker om misjon, sier hun.

Endringer
Årsstatistikken til Digni, en paraplyorganisasjon for 20 norske kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner, viser at misjonsfolket likevel fortsatt er en betydelig grasrotbevegelse. De teller omlag 300.000 mennesker som samler inn 1,6 milliarder kroner i gaver. Misjonens omsetning anslås å være 5,9 milliarder kroner i året, der omlag 1/3 av midlene kommer fra offentlig støtte, i hovedsak som kompensasjon for tjenesteyting eller støtte til bistandsarbeid.

Nyansene forsvinner i måten vi snakker om misjon.

—   Kristin Norseth, kirkehistoriker

Samtidig har frivillighetsforskere pekt på at noe har skjedd med de gamle folkebevegelsene. Organisasjonene baserer seg i stadig større grad på ansatte, mens medlemstallet synker i både fagbevegelse, målsak, avholdssak og kristelig organisasjonsliv.

Nylig uttalte frivillighetsforsker Karl Henrik Sivesind ved Institutt for samfunnsforskning dette til Vårt Land:

– Mens man tidligere hadde en kollektiv identitet, og gjerne var medlem ett sted fra vugge til grav, er det nå mye større bevegelse og skifte av medlemstilhørighet, sa Sivesind.

Norseth bemerker samme utvikling.

– Noe av problemet i vår tid er en mangel på organisering. Du kan skape en aksjon på sosiale medier, men det blir ikke tilsvarende målrettet, helhetlig og forpliktende som i de gamle organisasjonene. Og vi kan spørre: Hvis disse organisasjonene har vært viktige med tanke på demokratiseringen av det norske samfunnet i alle dets fasetter, hva betyr det da for Norge når de mister oppslutning? avslutter Norseth.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje