Reportasje

Gud grep inn

Hadde han ikke opplevd at Gud åpenbarte seg for ham, tror ikke Leiv Holstad at han ville klart å bli rusfri.

En vinterkveld mens nordlyset danset på himmelen over Korgen i Nordland, fikk ti år gamle Leiv Holstad en slags evighetsfølelse.

– Mens jeg kikket opp mot stjernene, tenkte jeg at det kan jo ikke bare gå oppover og oppover i en evighet? Det måtte vel være et slags tak der oppe? Og var det i så fall noe over taket?

Tiåringen fikk tanker han ikke hadde tenkt før: Hvorfor var han blitt født? Hva ville skje etter at han var død?

Konklusjonen hans var at livet slutter med døden, og at evigheten er en evig ikke-tilstand. Men da han prøvde å skyve tankene fra seg, kom stadig nye spørsmål tilbake.

– Senere har jeg forstått at det var Gud som banket på hjertedøra mi, selv om jeg ikke skjønte det der og da.

Han skulle oppleve det igjen flere år senere.

Skakkjørt

Leiv Holstad tar imot oss i Holstgate 6 på Torshov i Oslo. Maritastiftelsen kjøpte bygården i 2004, for å ha den som base. Bygget blir blant annet brukt som bolig for unge folk som vil ut av rusmisbruket. Leiv Holstad har ledet stiftelsens arbeid siden starten i 1986.

– Når Gud kunne hjelpe en som var så skakkjørt som meg, kan han hjelpe alle andre også, sier Holstad.

– Guds godhet for menneskene har jeg aldri tvilt på, men jeg har enkelte ganger lurt på om han liker meg. Det siste kan nok skyldes min dårlige relasjon til faren min, som ga meg lav selvtillit. Dette har også noen ganger vært en utfordring i mitt forhold til Gud.

Holstad bodde ikke mye sammen med faren sin under oppveksten.

– Likevel var barneårene sterkt preget av tanken om at han ikke likte meg, noe som påvirket selvbildet mitt.

Forsøkte selvmord

Leiv Holstad har vært på søndagsskole én gang. Da ble han kastet ut fordi han lagde bråk.

– Selv om jeg ikke fikk mye åndelig påvirkning i oppveksten, så vendte tankene om livet, døden og evigheten stadig tilbake. Det var stadig nye spørsmål, som jeg fortsatte å fortrenge.

Da Holstad var ti år, ble moren hans gift på nytt. Like etter flyttet familien til Mo i Rana. Der fikk han kamerater som moret seg med å gjøre «brekk». Han begynte også å kjøpe og selge sigaretter og sprit, med god fortjeneste. Lærerinnen på folkeskolen han gikk på, som han fremdeles har kontakt med, sa at han med sine evner i stedet burde satse på en utdannelse. Det var som å snakke til døve ører.

– Jeg så det slik at livet besto av 70 til 80 mer eller mindre kjipe år, som til slutt ville ende i et svart hull. Derfor var ikke utdannelse noe for meg. Jeg ville i stedet gjøre de få årene jeg hadde så spennende som mulig.

Siden skolen var det minst spennende stedet han kunne tenke meg, sluttet han som 14-åring. Han meldte seg i stedet som elev på skoleskipet Gann, før han året etter ble messegutt på en norsk passasjerbåt. 16 år gammel fikk hyre på en båt i utenriksfart.

Da han mønstret av etter snaue tre år til sjøs, ble han raskt en del av hippiemiljøet i Slottsparken i Oslo, hvor hasjrøyking var en del av den daglige rutinen. Snart tiltok stoffmisbruket; fra hasj og LSD til speed, og – de siste to årene han var narkoman – morfin. Etter hvert handlet livet bare om å skaffe seg det neste «skuddet».

– Jeg tenkte på selvmord som en mulig utvei, og gjorde også et par forsøk. Frykten for at livet kanskje ikke sluttet med døden likevel, holdt meg tilbake fra flere forsøk. Tanken på at jeg kunne våkne opp i et enda større helvete enn det jeg allerede levde i, holdt meg i live.

---

Leiv Holstad

  • 65 år. Gift med Evalena, fire barn, seks barnebarn. Bor i Oslo. Født i Korgen i Nordland.
  • Leder for Maritastiftelsen, som han etablerte i 1984. Har 50 ansatte og 250 frivillige medarbeidere. I Norge har de fire bofellesskap for rusmisbrukere og rusavhengige kvinner som er definert som menneskehandelofre. Driver også arbeid i Europa og Sørøst-Asia. Driver fengselsarbeid på Østlandet.
  • Holdt foredrag for mer enn 300.000 skoleelever i Norge. Redaktør for Marita Nytt. Er også forkynner. Har skrevet boken Profetisk verdenshistorie. Var initiativtaker til dokumentarfilmen Marita. Mottok Kongens fortjenstmedalje i 2014.

---

Aldri i verden om jeg hadde kommet meg ut av rushelvetet uten helt konkrete opplevelser av Gud.

—   Leiv Holstad

Bedt for

Det var 2. pinsedag 1973 at livet tok en helt ny retning for den da 21-årige stoffmisbrukeren. Leiv Holstad, eller «Liffen» som han ble kalt i miljøet han vanket i, finansierte bruken ved å være langer. Politiet hadde ham i kikkerten. Denne kvelden fikk han øye på ei jente utenfor Filadelfiamenigheten i St. Olavsgate i Oslo. Hun skulle kore for Arnold Børud og Mini-Tvers under kveldens gospelkonsert, og inviterte ham inn. Han gikk på morfin, og var på veg forbi møtelokalet til ikke akkurat åndelige aktiviteter. Da han etter en stund likevel gikk inn i Filadelfia for å se etter jenta, gjorde virkningen av sprøyta han hadde satt at han sovnet i stolen han satt i på andre rad.

– Det første jeg tenkte da jeg våknet, var at musikken var bra. Det var noe helt annet enn de kjedelige salmene jeg forbandt med kristen sang. Da det kom en kar bort til meg og spurte om jeg var junkie, sa jeg ja. Det var ikke så vanskelig å se. Da han spurte om han kunne be for meg, sa jeg ja til det også.

Fikk ikke abstinenser

Leiv Holstad kan ikke huske at det skjedde noe spesielt da han ble bedt for den kvelden. Da han var ute på gata igjen, støtte han på en gammel kjenning fra Tromsø; Ero fra duoen Tobben og Ero, som var populære på den tiden.

– Jeg hadde røyket hasj og gått på speed sammen med Tobben, men Ero drev ikke med slikt. Da han spurte hvordan det gikk med meg, sa jeg at jeg nettopp var blitt bedt for på et kristent møte. Han sa: «Flott, Liffen! Men hvordan tror du det blir i morgen?»

– Hvordan ble det dagen etter?

– Til min store overraskelse fikk jeg ikke abstinenser. Jeg tenkte at det kanskje hang sammen med det som skjedde på møtet kvelden i forveien, så jeg ble interessert i å finne ut mer om denne Jesus som de hadde pratet om.

Etter å ha blitt «tauet rundt» på flere kristne møter av han som ba for ham på gospelkvelden, begynte Leiv Holstad å tenke på at han som nyomvendt burde betale hotellregningen sin.

– Siden jeg ikke hadde solgt noe stoff etter at jeg var blitt bedt for, hadde jeg ikke penger. Derfor tok jeg med en del av morfinen jeg hadde gjemt unna, og gikk ned til Oslo sentrum for å selge. Da det viste seg at jeg ikke hadde samvittighet til det likevel, fikk jeg en kamerat til å selge det for meg. Dermed fikk jeg betalt hotellregningen. Men fortsatt var det noe inni meg som protesterte.

---

4 raske

  • Gud er:
  • Ordet om Ham som ble menneske i Kristus
  • Jeg kan ikke leve uten:
  • Kona mi, barna mine, og barnebarna mine
  • På min gravstein skal det stå:
  • På gjensyn
  • Boken alle bør lese:
  • Bibelen

---

Kompromiss med Gud

Da han stakk innom Filadelfiakirken på nytt, fikk han en bibel av en pastor i menigheten, som het Morgan Kornmo.

– Jeg slo tilfeldig opp et skriftsted i 5. Mosebok, hvor det står at «ingen skal komme inn i Herrens hus med skjøgelønn». Og det var jo nettopp slike penger; tjent av prostituerte, som jeg hadde i lomma.

For å få «Jesusgrillene» ut av hodet, gjorde han et nytt forsøk på å sette «et skudd».

– Jeg var frustrert, og husker jeg tenkte at jeg bare måtte gi opp dette med Jesus. Da jeg ikke klarte å treffe blodåra med sprøytespissen, fikk jeg en kamerat som var der til å prøve. Da heller ikke han klarte det, bannet jeg og kastet ei colaflaske etter ham.

Da han fortvilet åpnet Bibelen han hadde fått, falt blikket hans falt på: «Lykksalig er du og det går deg vel».

– Jeg tolket det slik at Gud ikke hadde gitt meg opp likevel. At det kanskje til og med ville gå bra med meg.

– Hvordan kunne de tilfeldige bibelstedene du slo opp påvirke deg slik de gjorde?

– De passet så godt inn i situasjonen og de tankene jeg hadde der og da, så jeg opplevde dem som noe overnaturlig: Guds direkte tale til meg.

Teologiprat, eller formaninger om at han måtte skjerpe seg, er han sikker på ville ha prellet av ham.

– Aldri i verden om jeg hadde kommet meg ut av rushelvetet uten helt konkrete opplevelser av Gud. Det gjaldt ikke bare meg: Flere andre som kom i kontakt med Jesusvekkelsen tidlig på 1970-tallet, opplevde det samme.

En kamp

Endelig rusfri etter opplevelsen i Filadelfiamenigheten i Oslo, leste Leiv Holstad stadig mer i Bibelen som han hadde fått av pastoren i menigheten. Det holdt ikke lenger bare med tilfeldig oppslåtte skriftsteder: Hvis det skulle være noe hold i troen hans, måtte den få konsekvenser også for andre enn ham selv, tenkte han.

– Jeg fikk tanker som handlet om å gjenoppta brutte relasjoner med enkelte familiemedlemmer, blant annet faren min. Jeg var veldig bitter på ham, så det var et problem. Jeg ble også irritert på Gud, fordi han blandet seg for mye inn i privatlivet mitt.

Noe av det han syntes var drøyest, var at Gud ville ha et ord med i laget når det gjaldt seksuallivet hans.

– Slik jeg oppfattet Det nye testamente, burde man vente med sex til man er gift. Jeg sa til en fyr på rehabiliteringssenteret jeg var på, at jeg følte meg umyndiggjort av den gamle boka. At den ikke lot meg være min egen herre. Da han svarte at det var nettopp dét det ville si å ha Jesus som Herre, ble jeg så provosert at jeg slengte Bibelen i veggen. Jeg hadde lyst til å kutte ut hele kristengreia. Men hva skulle jeg da gå tilbake til?

Gjennombrudd

Noen uker senere hadde han det han kaller et åndelig gjennombrudd.

– Jeg opplevde rett og slett at Gud åpenbarte seg for meg.

– Hvordan da?

– Det er vanskelig å forklare og beskrive det, men opplevelsen var så sterk og gjennomgripende at den holdt meg våken en hel natt. Guds ord ble levende, på en slik måte at tvilen på Guds eksistens forsvant. Håpet ble full visshet, og suget etter narkotika forsvant for godt den natta.

– Tok du opp igjen kontakten med faren din?

– Jeg skrev et brev til ham, og til min overraskelse svarte han. Det kom i gang en slags kommunikasjon. Forholdet mellom oss ble aldri hjertelig, men det bedret seg.

Troen – en gave

Leiv Holstad synes teologi kan være interessant og nyttig.

– Det alene hadde likevel aldri fått meg inn på trosveien. Gud kan tale direkte til mennesker. Åpner vi ikke opp for den muligheten, gjør vi Gud liten.

Samtidig har han erfart at stadig å skulle jakte på tegn og bekreftelser fra Gud, kan bli både et press og en sperre for troen.

– Den er jo en gave som tilbys oss, på forskjellige måter.

Kona Evalena, som han har vært gift med siden 1979, hadde for eksempel en helt annen inngang til sin tro. Utgangspunktet deres var også vidt forskjellig.

– Hun vokste opp i et trygt, kristent miljø, og trengte ingen radikale bekreftelser på Guds eksistens. Hun hadde heller ikke smakt noe sterkere enn kaffe da vi møtte hverandre. Selv om vi opp gjennom årene har hatt mange sterke bekreftelser på Guds eksistens, så er det Guds ord troen vår hviler på.

Gatekloke rusmisbrukere

Da Leiv Holstad i 1975 begynte å besøke skoleklasser for å advare elevene mot å begynne med rus, ble den første spiren til det som skulle bli Maritastiftelsen sådd. I 1984 lagde Holstad den første dokumentarfilmen, Marita1, et dokument fra noen som overlevde. Den ble vist på en rekke skoler, og fikk også mye oppmerksomhet i mediene. Nå begynte også flere andre tidligere narkomane å reise over hele landet for å presentere filmen på skoler og foreldremøter, i konfirmantgrupper, ungdomsklubber og militærleirer.

Samme år ble Maritastiftelsen etablert. 33 år senere har de 55 ansatte og 250 frivillige medarbeidere. Mange rusmisbrukere har fått et nytt liv med hjelp fra deres arbeid. Flere sier det er stiftelsens vektlegging på kristen tro som har gjort utslaget.

– Lar rusmisbrukere seg lettere påvirke av omvendelsesforkynnelse enn andre mennesker?

– Rusmisbrukere er like forskjellige som andre mennesker. Enkelte vil lett la seg overtale, kanskje også manipulere, til en omvendelse. Men de aller fleste av dem er «streetsmarte», og lar seg ikke lure. Det må de være, siden de ofte balanserer mellom liv og død, sier Holstad.

Leiv Holstad understreker at de snakker med Maritastiftelsens beboere om mye mer enn Gud.

– Vårt mål er å forsterke de gode ønskene og drømmene deres. Hvis de ikke har noen positive drømmer om fremtiden, så forsøker vi å gi dem det. Vi ønsker de skal ha det godt, uansett hvem de er. Hos oss er alle velkommen, også innvandrere som tilhører andre religioner.

Maritastiftelsens far mener kristne bør bli flinkere til å «spille på bortebane»; altså forholde seg til mennesker utenfor sin egen komfortsone.

– Vi kan starte med å kutte ut det kristne språket, som ingen andre enn menighetsfolk skjønner.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje