Reportasje

Bare bestefar kom tilbake til jødenes kvarter

Lise Rebekka Paltiel skraper fram sporene etter jødenes lille bydel i Trondheim. I dag er det jødiske miljøet i byen i forandring.

– Jeg skulle pusset dem.

Men det hjelper ikke at hun pusser med votter og skurer med skoene. Messingplatene som er nedfelt i gata blir ikke helt blanke. De er fulle av riper, og vinterens skitt har satt seg fast.

Hennes oldemor, hennes bestefar og hans bror ble sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz i 1943. Platene i gaten, såkalte snublesteiner, er til minne om de to som ikke kom hjem igjen.

Bare Julius Paltiel kom levende tilbake.

Han gjorde en stor innsats som tidsvitne til han døde i 2008. Lise Rebekka er hans barnebarn. Til daglig er hun formidlingsansvarlig ved Jødisk museum i Trondheim. I år har museet 20-årsjubileum.

Jødisk kvarter

Julius Paltiel bodde i Brattørgata 6. I første etasje der han i mange år drev forretning, er det nå utsalg for morosaker og kostymer. I gaten utenfor finner vi de såkalte snublesteinene til minne om jøder som ble drept under krigen. De går i ett med gaten og er nesten usynlige.

Hun kjenner strøket godt. Dette var en gang Trondheims jødiske kvarter. Vi har bedt henne vise oss spor etter tiden da hennes forfedre preget området.

Jødenes manufakturforretninger løftet området fra et fattigstrøk med horer og fyllefanter til et velstående nabolag. Klesforhandlerne sto på trappa og sang ut sine tilbud til bøndene som kom med lokalbåtene og gikk opp i byen for å handle dresser og kjoler til konfirmantene. Nå er sporene etter de jødiske handelsmennene borte. Det siste butikkskiltet i strøket forsvant i 2010. I dag er det bare én butikk med jødisk familienavn igjen i byen.

Sporene i gatene er ellers ikke iøynefallende. Rundt 260 jøder var tilknyttet det jødiske samfunnet i Trondheim før krigen. Fem år senere var rundt 130 myrdet. Nesten usynlig, under flere lag med brun maling er et dørskilt med navnet David Isaksen på siden av bygget i Brattørgata 12b. Mannen ble skutt i 1942. Skiltet er her fremdeles. Lise Rebekka Paltiel skal få det fram igjen i dagen.

– Vi bringer nå sporene tilbake, sier hun.

Innvandrerne

Av Norges 1.300 – 2.000 jøder, bor de fleste i Oslo. Hovedstaden og Trondheim var de to byene jøder slo seg ned i på slutten av 1800-tallet. Trondheims-jødene har tydeligere røtter til Øst-Europa enn Oslo-jødene. Forfølgelser, såkalte pogromer, sendte jøder på flukt fra landsbyene de bodde i. Noen kom til Norge. Ryktet ble sendt hjem igjen: Østjødene hadde funnet et fristed i Norge etter at jødeparagrafen i Grunnloven ble fjernet i 1851. De ble de første gruppene med innvandring til Norge.

I dag bor det rundt 100 i Trondheim.

På vei gjennom Trondheim sentrum finner vi flere snublesteiner. En anonym plass utenfor bykjernen har fått Julius Paltiels navn. For to år siden ble han hedret av kommunen for hans arbeid med å formidle sin historie. Et stort, rundt bord i glassmosaikk skal symbolisere at alle har lik plass i fellesskapet.

Den jødiske religionen kommer til å ha store utfordringer når min foreldregenerasjon dør ut.

—   Lise Rebekka Paltiel

Det blå huset

Fem hundre meter unna ligger et blått hus. Det rommer både synagoge, museum og forsamlingslokale. I en bue på veggen innenfor møter en hebraisk tekst oss: «Dette er en liten helligdom for dere». Noe av pengene som Bondevik-regjeringen bevilget i jødeoppgjøret i 1998 brukte man til å pusse opp bygningen. Fornyelsen virket. Fra å være et nedslitt og uinteressant sted, har huset igjen blitt til et samlingssted for byens jøder.

På fortauet utenfor er det satt opp svarte jernstolper som sikkerhetstiltak. For elleve år siden ble det kastet en molotovcocktail mot bygningen. Samme år ble det skutt mot synagogen i Oslo.

– Det var en vekker, sier Lise Rebekka Paltiel.

---

Jødisk museum

  • Jødisk museum i Trondheim – Norges første jødiske museum – er i år 20 år.
  • I 2016 kom det inn med faste bevilgninger på statsbudsjettet.
  • Også i Oslo er det et jødisk museum.
  • Museene betraktes som viktige i myndighetenes handlingsplan mot antisemittisme.
  • Lise Rebekka Paltiel er formidlingsansvarlig på museet. Hun er barnebarn av Julius Paltiel, som overlevde ande verdenskrig.

---

En vekker var også drapene på fire mennesker i det jødiske museet i Brussel, mai 2014. Hendelsene gjør det utfordrende å jobbe i museet i Trondheim, sier hun. Når det er arrangement for det jødiske miljøet, står politi utenfor.

– Det synes jeg er ubehagelig. Slik var det ikke da jeg var yngre, sier Paltiel.

I kjelleren er største delen av museumssamlingen. I små rom med lav takhøyde forteller utstillingen om det jødiske livet fra de første jødene kom til Trondheim og til i dag.

På baksiden av et skap står det «Rinnan» skrevet med stor håndskrift. Den norske nazi-torturisten Henry Rinnan stjal eiendeler fra jødene og merket dem med sitt navn. Da skapets eiere fikk det tilbake etter krigen, fjerne de ikke signaturen.

Mindre religiøse

Hele synagogen i andre etasje har et blåskjær fra lyset i taket. Paltiel mener dette rommet er det viktigste museet har å vise fram. Tyskerne brukte gudshuset til sovesal under krigen. De tok seg ikke bryet med å fjerne de store jernlysekronene med den karakteristiske davidsstjernen. Torarullene ble reddet ut og gjemt i metodistkirken under krigen. Loftet i kirken ble brukt til hemmelig synagoge.

Siste fredag i måneden feires det gudstjeneste i her. Det kreves ti mennesker for å ha gudstjeneste, men noen ganger klarer man ikke å samle så mange. Når jødiske høytider markeres, kommer de fleste til festen etterpå, forteller Paltiel.

– Bestefar mistet mye av sin tro etter krigen. Men han kom til gudstjeneste av plikt fordi han ville opprettholde kultur og tradisjoner.

– Risikerer man at dette huset bare blir museum og ikke et gudshus?

– Det tror jeg ikke, for jødedom er mer enn religion. Men religionen kommer til å ha store utfordringer når min foreldregenerasjon dør ut, sier Lise Rebekka Paltiel.

Hun bekrefter det som også andre kilder viser: Kulturtilpasning og sekularisering fører til at jødene i Trondheim blir mindre religiøse og menigheten mindre viktig.

Bevare tradisjonen

– Forvitrer det jødiske miljøet i Trondheim?

– Etter krigen trodde man at det kom til å forsvinne. Mange er imidlertid i slekt, og mange av oss er venner. Samholdet tror jeg vil bevare miljøet, men hvordan det jødiske vil uttrykkes i framtiden, vet jeg ikke.

Hun er ikke enig med Nils August Andresen, redaktør i tidsskriftet Minerva, som hevder at jødedom i Norge langsomt vil forsvinne på grunn av mindre religionsutøvelse og ytre trusler.

– Siden vi er en minoritet, tror jeg at mange av oss mer opptatt av å ta vare på tradisjoner enn det majoritetssamfunnet er.

Hun gjør det selv. Spesielt er hun glad i den jødiske høytiden hanukka og viser oss sin egen hanukka-stake og dreidel. Ett nytt lys tennes i staken for hver dag i den åtte dager lange høytiden. Dreidel er en firkantet snurrebass man bruker til å vinne eller tape godteri.

– Hanukka er en viktig del av min jødiske identitet og oppvekst. Selv om jeg ikke er en praktiserende, synes jeg det er en viktig tid for å samles.

---

Nordenfjeldske jøder

  • På slutten av 1800-tallet immigrerte jøder fra Øst-Europa til Trøndelag. De rømte fra forfølgelse.
  • Mange av de første Trondheim-jødene livnærte seg som omreisende handelsmenn i Trøndelag og Nord-Norge før de etter hvert etablerte forretninger i Trondheim by.
  • Området rundt Brattørgata ble det jødiske kvarter i byen.
  • Rundt 260 jøder bodde i Trondheim før krigen. Halvparten overlevde Holocaust.
  • Synagogen har vært et religiøst, kulturelt og sosialt ankerfeste for jøder i byen, skriver Jon Reitan i sin bok Jødene fra Trondheim.

---

Ba om hjelp

Hun bærer historien til en Holocaust-overlever med seg og i seg. Bestefar Julius Paltiel var opptatt av å få etablert et jødisk museum i Trondheim og fortelle hva han opplevde som fange for å hindre totalitære ideologier i framtiden.

Mens hun studerte bodde hun i samme hus som ham. Tidlig i 2008 hadde hun og bestefaren en samtale over en kopp te. Lise Rebekka Paltiel var nesten ferdigutdannet som lærer, og bestefaren spurte om hun kunne hjelpe ham i formidlingsarbeidet. Hun svarte ja og dro på studentpraksis til Praha. Mens hun var borte døde bestefaren.

– Jeg kjente på at det var viktig at jeg fortsatte og tok opp tråden.

Hun tok oppdraget.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje