Det begynte i 1998. På 60-årsdagen for Krystallnatten, den skjebnesvangre natten da jødeforfølgelsene hadde blitt trappet massivt opp. Den protestantiske kirken i Tyskland består av en rekke regionale kirker, landskirker, og på denne årsdagen var kirkeledelsen i den nordligste av dem samlet. I dypt alvor gjorde de et historisk vedtak.
De opphevet gamle kirkelovparagrafer som diskriminerte jødisk-tyske protestanter.
Dette var lover ingen hadde snakket om siden krigen.
I en serie artikler forteller Vårt Land om religionens rolle under nazismen. Første del: Da fedrelandet ble Gud
Samtidig dukket det opp spørsmål. Spørsmål som ingen var i stand til å svare på: Hvordan hadde kirken egentlig bidratt under jødeforfølgelsene? Og hva var det som egentlig hadde skjedd etter krigen?
Forskeren Stephan Linck ble betrodd oppdraget å finne ut av det.
Oppdagelsene hans skulle vise seg å skape sterke reaksjoner.
Kirken har fortiet mye. Skylden har vært så stor at man ikke har kunnet snakke om det
– Stephan Linck, historiker
Jødevennlige
Det er velkjent at deler av den protestantiske kirken under nazitiden gikk langt i å støtte nasjonalsosialistisk politikk. Ettertidens skille har vært at «de slemme» var grupperingen Deutsche Christen, som sto på nazi-partiets side. «De gode» var Bekennende Kirche, som kjempet med nebb og klør mot Hitler.
Men Lincks forskning viste at antisemittiske holdninger også ble forkynt av teologer og kirkeledere som hørte til den antinazistiske bevegelsen Bekennende Kirche (BK).
Etter snart to tusen års erfaring med jødene, må vi snarere si: Staten har rett
– Wilhelm Halfmann, biskop fra 1946
En historie han mener understreker dette, fant sted på midten av 1930-tallet i Schleswig-Holstein. Lokale naziledere hevdet da at kirkene var «filialer av den jødiske synagogen». Derfor hadde de bedt folk ta barna ut av kirkens religionsundervisning. Slik kunne foreldrene «hindre at barna ble smittet av jødisk gift».
Bekennende Kirche ville gå i rette med anklagene. Og en av lederne skrev en pamflett, «Kirken og jødene», som tok til motmæle mot påstanden om at kirken var jødevennlig. Den sa at «den kristne kirke ikke betegner dagens jøder for å være Guds utvalgte. Det er snarere sannheten at det jødiske folk, siden Kristi korsfestelse og frem til i dag står under Guds forbannelse».
Jødene var et «nedbrytningsstoff» for det tyske folk, het det i pamfletten.
Forfatteren var Wilhelm Halfmann. Han mente også at kirken ikke hadde noe med å gripe inn mot det tredje rikets jødelover. «Etter snart to tusen års erfaring med jødene, må vi snarere si: Staten har rett.» fastslo mannen, som i 1946 ble biskop av Holstein.
– Og han var etter krigen ikke i stand til å reflektere kritisk over sin egen antisemittisme, sier Stephan Linck til Vårt Land.
For holdningene hadde bredt nedslag.
Tysk med Gud
Lincks forskning tar også opp blant annet hvordan arbeidet til det såkalte Eisenach-instituttet hadde nedslag i det lokale kirkelivet her i Nord-Tyskland.
Dette var en gruppe av teologer og kirkefolk som drev med «forskning og fjerning av jødisk innflytelse på det tyske kirkelige liv.» Blant annet produserte de:
Et jødefritt nytestamente, der sitater fra og henvisninger til det gamle testamentet var slettet.
En jødefri katekisme til bruk i skolen og i kirkelig undervisning og med tittelen var Tysk med Gud.
Instituttet satte også sitt godkjentstempel på den jødefrie salmeboken Store Gud vi lover deg, som var skapt av nazivennlige Deutsche Christen.
LES OGSÅ: Derfor var Himmler fascinert av yoga
Brennbar
Selv om mange kristne bidro aktivt til å hjelpe jødene, var det altså andre som jobbet aktivt for å renske det tyske samfunnet for alt jødisk. Og når Linck har pekt på navn, har det skapt bråk.
BISKOP: Wilhelm Halfmann ble i 1946 biskop av Holstein. Foto: NDR
Funnene om Halfmann var et angrep på en av de store kirkelederne fra 1900-tallet. Mange eldre teologer tok ham i forsvar, og historikeren Klauspeter Reumann argumenterte med at Halfmann ikke var antisemitt. Hans forbehold overfor jødene var av «religiøs» art, «men ikke rasistisk», mente Reumann.
Om tematikken er brennbar i dag, var den desto mer brennbar etter krigen.
Hvor ømtåelig dette var, går frem av en episode fra 1951.
Kirken klarte ikke å innrømme offentlig at massemordet på jødene hadde skjedd
– Stephan Linck, historiker
Paraplyorganisasjonen til de evangeliske kirkene i Tyskland, EKD, bestemte seg da for å finne ut hvor mange jøder som var blitt offer for nazi-regimet.
Resultatet av undersøkelsen bekreftet de rystende tallene som de allierte opererte med. Men da denne informasjonen skulle oversendes medlemskirkene, fulgte det med et følgeskriv som oppfordret til ikke å spre informasjonen videre til offentligheten. Begrunnelsen var at materialet trolig bare ville møtes «med tvil og selvrettferdighet». Kirkene ble samtidig bedt om å vurdere at prestene skulle få innsyn, med tanke på at det kunne dukke opp spørsmål i menighetene.
LES OGSÅ: Nazistene truet med nyhedningene for å få kirken til å samarbeide
Tabu
I enkelte bispedømmer konkluderte kirkeledelsen umiddelbart med at dette var «strengt fortrolig». Og i bispedømmet Holstein sørget den nevnte Wilhelm Halfmann for at saken ble lagt vekk. Ikke en eneste prest her fikk innsyn.
– Kirken klarte altså ikke å innrømme offentlig at massemordet på jødene hadde skjedd, kommenterer Linck.
I etterkrigstiden fant dessuten radikale nazister ly i deler av kirken. Noen av de mest radikale antisemittene fra Deutsche Christen fikk fortsette som prester, og i Schleswig-Holstein beskyttet kirken blant annet lederen for den medisinske avdelingen ved nazistenes eutanasiprogram, Werner Heyde. Han fortsatte etter krigen å virke som lege, men under dekknavn.
Inntil 1985 fantes det bare «nederlagets dag», et «nullpunkt» eller et «sammenbrudd».
– Stephan Linck, historiker
Linck mener store deler av kirken til langt ut på 60-tallet feide problemene under teppet, og slik skapte et større tabu.
– Kirken har fortiet mye. Skylden har vært så stor at man ikke har kunnet snakke om det, sier han.
LES OGSÅ: Norsk biskop flørtet med nyhedningene
En sperre
Men hele det tyske samfunnet har hatt en sperre for å forholde seg til hvor omfattende antisemittismen var, bemerker han. For etter krigen var landet bombet sønder og sammen, og millioner av mennesker var på flukt.
ENDESTASJON: Jødene drives ut av Warszawa-gettoen etter intens motstand i mai 1943. Endestasjon er Auschwitz. Også kirken bidro til å spille Nazi-Tysklands antisemittisme. Foto: NDR.
– I 1945 skulle gjerningsmenn, sympatisører, de som hadde tiet og de som hadde vært motstandsfolk sammen gjenreise samfunnet. Denne generasjonen løy fullstendig for seg selv. De fortiet massemordet, fordi det ikke var til å holde ut at man direkte eller indirekte hadde støttet jødeforfølgelsene, sier forskeren og påpeker at det var først i 1985 at en tysk bundespresident omtalte 8. mai som en frigjøringsdag.
– Inntil da fantes det bare «nederlagets dag», et «nullpunkt» eller et «sammenbrudd».
I år holdes en stor vandreutstilling i Nordkirche som viser frem Lincks forskning. Han mener det er avgjørende at kirkehistoriens mørke sider ikke forblir en diskusjon i akademia men kommer ut i det lokale kirkelivet:
– Vi må sette oss ned og snakke om vår egen historie. Det er helt nødvendig, avslutter Linck.
I en serie artikler forteller Vårt Land om religionens rolle under nazismen. Første del: Da fedrelandet ble Gud
Slik tok kirken farvel med jødene
Både raselære og teologi ble satt i sving av kristne som ville markere avstand til jødene.
Manfred Gailus forsker på kirken og oppspillet til nazismen. Han har påvist hvordan prester velsignet våpen og nærmest lå i kappestrid om å hylle det tyske folket som et «frelsesfolk». Men han mener vi fortsatt vet alt for lite om den protestantiske kirkens forhold til nazismens idéer.
– Lenge har vi ikke fortalt historien korrekt. Etter krigen har kirken mintes Bekennende Kirche, men ikke Deutsche Christen. Dem ville man helst glemme. Men det bør vi virkelig ikke. Vi må fortelle hele historien, sier Gailus, som arbeider ved senter for antisemittismeforskning ved Technische Universität, Berlin.
LES OGSÅ: – Kirkens rolle er et av de mest kontroversielle temaene i krigshistorien
Folkefjern
1933 markerer et skille i tysk historie. Dette var året da den gamle Weimarrepublikken tok slutt, og Hitler kom til makten. Samme år vant også Deutsche Christen menighetsrådsvalg over hele landet. En av hovedparolene deres var at kristendommens «jødiske trekk» førte til at den ble fjern fra folk flest.
Forskningsprosjektet som Vårt Land omtaler i dag viser imidlertid at Deutsche Christen ikke var alene om skepsis til jøder. Dette bekrefter Gailus:
– Også i Bekennende Kirche virket antisemittismen, sier han, men legger til:
– Vi må likevel skjelne mellom antijudaisme og antisemittisme. Og når man i Bekennende Kirche diskuterte jøder, var det i hovedsak ved at man drøftet teologiske forskjeller mellom jødedom og kristendom. Når Deutsche Christen drøfter jødene, er det derimot med utgangspunkt i raselæren, som de overtar fra nasjonalsosialistene.
Deutsche Christen hadde også sine selvstendige bidrag. Et eksempel var hvordan de brukte Martin Luther. Han var en populær symbolfigur på 30-tallet, men Hitler var litt forsiktig med å trykke ham til sitt bryst, av frykt for å støte bort katolikker.
– Interessant nok er det først på 1930-tallet at de berømte jødeskriftene til Luther for alvor blir gjenoppdaget. Disse brukte Deutsche Christen aktivt til støtte for sine antisemittiske hensikter, sier Gailus.
LES OGSÅ: – «Jødenesen» skulle hjelpe presten i forkynnelsen
Vidåpne dører
– I hvilken grad finnes nazismens røtter i protestantisk kristendom?
– Det er først og fremst völkisch-bevegelsen som bereder grunnen for nasjonalsosialismen. Det var en politisk-religiøs bevegelse som ville vekk fra kristendommen, eller forsøkte å «germanisere» kristendommen. Like fullt var evangeliske kristendom i høy grad påvirket av völkischbevegelsen. Nettopp fordi de evangeliske kirkene var nasjonalkirker, tyske kirker, sto tårn og dører vidåpne for idéene herfra.
Det var denne foreningen som kunne gi völkischidéene legitimitet. Et eksempel på en innflytelsesrik overgangsfigur var Adolf Stoecker.
Stoecker var domkirkeprest i Berlin og en viktig evangelisk predikant mot århundreskiftet.
– Han var tysknasjonalistisk og antisemittisk, og han får innflytelse i det han lener seg mot völkischbevegelsen uten at han gir opp kristendommen, sier Gailus.
Dette traff godt med holdninger i folkedypet:
– Mange av nasjonalsosialistene mente kristendommen måtte presses tilbake fordi den var halvt jødedom. Men lenge var det vanskelig å få gehør for et slikt standpunkt. For flertallet i befolkningen hørte til en kirke. Og med en slik parole kunne du derfor ikke vinne noe valg.
LES MER: – Hva med alle de tause under krigen?
FAKTA: DEUTSCHE CHRISTEN
Nationalsosialistisk bevegelse innenfor tysk protestantisme 1932-45.
Mente at kristendommens jødiske trekk var skyld i dens fjernhet fra folket. Ønsket en tysk kristendom med
Jesus som arisk helt, og Luther som stifter av en nasjonalreligion.
Hitler brukte bevegelsen i sitt forsøk på at skape en regimetro Rikskirke.
Partiet oppnådde ved kirkevalget i 1933 å besette en rekke ledende kirkelige stillinger. Det utløste også opposisjonsbevegelsen Bekennende Kirche.
Kilde: Snl.no/Store danske leksikon
FAKTA: BEKENNENDE KIRCHE
Motstandsbevegelsen blant evangeliske prester og menigheter under Nazi-Tyskland.
Stiftet som motpart til Deutsche Christen av blant andre Karl Barth, Dietrich Bonhoefer og Martin Niemöller
Organiserte seg med en foreløpig kirkeledelse fra november 1934 og innførte sin egen ordinasjon, og noe
senere også sin egen presteutdanning ledet av Dietrich Bonhoeffer.
Kilde: Snl.no og Store danske leksikon
