Så samles vi 
på hvalen

Når det blåser nordavind står Norskehavet rett på det lille fiskeværet­ Torsvåg i Troms. Hit kom britiske Florrie Figenschou i 1918 etter å ha giftet seg med en lokal fiskeoppkjøper. 20 år ­senere kunne abonnenter av bladet Vi selv og våre hjem lese hvordan væreierfruen hadde fått sving på sakene.

«I slike ødslige og karrige omgivelser gjaldt det å finne på noe som kunne live opp i tilværelsen. Siden 1921 har derfor fruen gått inn for å skape en nydelig have, hvis make man vanskelig kan tenke seg å finne på en tilsvarende værhård utpost.»

For å opparbeide hagen måtte­ jord, torv og gjødsel hentes langveisfra og spres utover bergene.­ Prakthagen startet med en ­rabarbrarot delt i fire, og etter hvert hadde hun grønnsaker, bær, tulipaner, stemorsblomster og andre vekster. Tromsøpalme,­ en av nåtidens mest ­hatede planter, ble plantet for å ta av for nordavindtrekken.

LES MER: Lagde hager i skyttergravene

Lang tradisjon

Med hagen på fiskeværet skrev Figenschou seg inn i den litt underlige tradisjonen nordnorsk hagedrift, som kan spores minst 300 år tilbake.

– Det fantes sikkert hager i Nord-Norge før 1700-tallet, men det kan vi ikke bevise, sier Inge­bjørg Hage, som er professor i kunstvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

Hun står bak boka Hager mot nord. Nytte og nytelse gjennom tre århundrer sammen med kunsthistoriker Elin Haugdal ved Institutt for språk og kultur og Sveinulf Hegstad, historiker og fotoarkivar ved Tromsø Museum.

LES MER: Poteten er hobbygartnerens enkleste venn

Kiøcken-Have

En av de første skriftlige kildene om hager i Nord-Norge tilegnes mannen med det klingende navnet Christian Gartner. Han hadde arbeidet i fyrstelige hager i Tyskland og Frankrike før han fikk jobb med å anlegge hager for velstående familier i Trondheim. I 1694 ga han ut den første hagebruksboka her til lands. Bokas fulle navn sier noe om intensjonen om å bringe hagekunsten nordover: Horticultura, det er: En kort Underviszning og Anledning, hvorledis en liden Lyst-, Urte-, Frugt- eller Kiøcken-Have i disse Nordiske Lande, særligen her Nordenfields, best kand funderis etc.

– Vi har mistanke om at Christian Gartner var med på å bygge en av de første hagene på Helge­landskysten, like ved Dønnes kirke på øya som i dag heter Dønna, sier Hage.

Gartneren bygde hager for de rike, og etter hvert vokste det fram et alternativ for småkårsfolket, nemlig stuehager. Det var en inngjerdet firkant helt inntil huset, enten ved gavlen eller på langsida. Inni vokste det både blomster og nyttevekster, som humle, rabarbra, gulrøtter, timian, krusemynte og neper. Gjerdet var for å hindre husdyrene i å forsyne seg.

– Stuehager fantes utenfor de fleste hjem i Nord-Norge på 1800-tallet. De var ganske små og unnselige, men vitner om en sterk hagetradisjon som etter hvert har blitt mer eller mindre borte, sier Hage.

LES MER: Prester, sprit og sult gjorde poteten populær

Stuehage i Malangen i Troms omkring 1920. Hagene var ofte en blanding av blomster og nyttevekster, og det gikk gjerne prestisje i hvordan de så ut. Foto: Severin Ytreberg/Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Prestisje

– Hvorfor tok man seg tid til å anlegge hage når mange hadde mer enn nok med å holde sulten på avstand?

– Ja, det kan du si. Mange av nyttevekstene var ikke akkurat noe du berget livet på. Jeg tror det handlet om trangen til å få til noe, og å ha noe pent ved huset sitt.

Professoren sier det er verdt å merke seg at nordnorske gårder langs kysten alltid hadde den fine sida vendt ut mot sjøen. Siden­ det var ferdselsleia, var alltid den sida malt og hadde de ­nyeste vinduene.

– Da er det interessant å se at også hagene lå vendt ut mot sjøen.­ Hager hadde nok noe med prestisje å gjøre, sier Hage.

LES MER: Flere vil ha vertikale hager

Renessanse-mønstre

Den som tror at de små stuehagene var et anarki av viltvoksende blomster og nytteplanter om hverandre, tar feil. Europeiske hagemoter fant nemlig veien nordover, og mange stuehager var formet etter mønstre som kan spores tilbake til renessansen. For eksempel at den kvadratiske hagen hadde et sirkelformet bed i midten omgitt av fire andre planteseksjoner. Mellom seksjonene gikk det små gangveier (se illustrasjon).

– Hvordan ble de europeiske hagemoter endret i møte med det nordnorske klimaet?

– Lysthuset startet som et sted å kjøle seg ned i Middelhavs-
området. Etter hvert som det kom nordover, ble det i stedet noe som kunne beskytte mot det kalde været. En annen ting er at i Italia ble hagegangene strødd med olivenkjerner, som var et restavfall fra oljeproduksjonen. I nord var det mer naturlig å bruke skjellsand.

– Og så må vi innom hvalen.

– Ja, hvalknokler ble brukt som ornamenter, men også som hagestoler. En ryggvirvel egner seg godt som krakk. På noen landsteder på Tromsøya ble hvalkjever brukt som inngangsportal til hagen.

LES MER: Disse hageplantene må du holde deg unna

Europeiske hagemoter fant veien nordover, og mange stuehager var formet etter mønstre som kan spores tilbake til renessansen. De grønne områdene er planter, mens de hvite er veier eller stier i hagen.

Fiskehjeller

Å bruke det man har var også mantraet i de små stuehagene. Stakittgjerdene var laget av tresorter som selje, bjørk og rogn som vokste i utkanten av gården. Noen steder gjerda man inne hagen med fiskegarn og gamle råvedstenger fra fiske­hjellene.

– Man ønsket å ha hage, visste hvordan den skulle være, og så brukte man det man hadde rundt seg, sier Hage.

– Hvem var det som brakte med seg kunnskapen om hagemotene nordover?

– Handelssteder og prestegårder var utgangspunktet. Men mange nordlendinger reiste sørover langs kysten med tørrfisk til Bergen, og brukte øynene på veien, sier hun.

VIDEO: Slik pynter du hjemmet med planteplaneter

Små planter

Professor Hage synes det er vanskelig å uttale seg om nordnorske hager har noen særtrekk i dag.

– Hagesentrene er jo de samme­ over hele landet, og de samme ideene spres gjennom internett og aviser. Men det er klart at det ikke er alt som vokser på Østlandet og Sørlands-kysten som vokser her, dessuten er størrelsen på plantene litt annerledes, sier hun.

– Finnes det fortsatt rester av stuehagene?

– Ja, rester er det, men de blir borte litt etter litt. Først forsvant gjerdene, for det var ikke lenger behov for å beskytte hagen­ mot husdyr. Etter hvert har også mønstrene blitt borte, når de ikke har blitt holdt ved like. Så forsvinner de mest sårbare staudene og bedmønstrene, og til slutt er det kanskje bare rogn, rabarbra og reinfann som forteller at det har vært en hage her, sier Hage.

– Til slutt: Du er sikkert lei av å bli spurt, men vi kommer ikke utenom etternavnet ditt?

– Haha, ja, det er det mange som spør om. Navnet kommer egentlig fra Gudbrandsdalen og uttales «Hågå». Så jeg har aldri tenkt over at det var snodig før folk begynte å kommentere det. Men jeg må understreke at jeg egentlig er utdannet arkitekt, og at det er arkitekturhistorie som har vært mitt område før jeg har blitt mer og mer opptatt av hagehistorie.