Bilde 1 av 8

Da Jesus ble synlig på 1970-tallet

De gikk ut på gaten med fargerike klær, gitar og et åpent sinn og ville følge Jesus i praksis. Så forsvant de. Finnes det spor etter Jesusbevegelsen i dag?

Reportasje

Et kjærestepar sniker seg gjennom gatene på Grønland i Oslo. Det er en junimorgen for 46 år siden. De stopper opp ved en vegg, dypper kosten i tapetlim, smører den hvite guffa utover og klistrer opp en plakat. Mannen som er avbildet, bærer et kors. Under står det: «En skikkelse fra fortiden. Nutidens hjørnesten. Hvem er han, mannen fra Nasaret».

Kjæresteparet er Hans Erik «Hes» Schei og Anne-Brit Sture, som senere skal bli mann og kone – to av 40 studenter fra Diakonhjemmet som er ute denne natta. De blir tatt av politiet, som tvinger dem til å helle ut tapetlimet, men lar dem gå. Når studentene beveger seg hjemover den morgenen, henger det 2.000 Jesus-plakater over hele byen.

– Det syntes jeg var et fint syn. Jeg hadde en lengsel etter Gud, og ville gi uttrykk for det, så folk kunne få høre om Jesus, sier Schei i dag.

Han har blitt 68 år og pensjonist etter å ha jobbet­ mange år i Kirkens Bymisjon for å hjelpe folk med rusproblemer.

Samme dag som plakatene henges opp, ligger et brev i innboksen til landets riksmedier – signert av blant andre Schei. Der bekjenner plakatsynderne sin ugjerning og ber om større spalteplass i tiden framover:

«‘Isolerte, passive, anonyme individer’ er betegnelser som ofte er blitt tilegnet kristne mennesker i dag. Men vet De, herr redaktør, at det finnes tusener av kristen ungdom som brenner etter å få gi uttrykk for hva de tror på? Vi er en liten gruppe av dem.»

Det skulle endre seg. Snart var de ingen liten gruppe.

Jeg hadde en lengsel etter Gud, og ville gi uttrykk for det, så folk kunne få høre om Jesus.

Hans Erik «Hes» Schei

I tiden

I april 1966 hadde Time Magazine en helsvart forside og tittelen:«Er Gud død?» Men fem år senere er tonen en annen. Da pryder en hippie-Jesus forsiden, og tittelen «The Jesus Revolution» ligger rundt som en slags glorie.

Samme år kommer den svenske pinsehøvdingen Lewi Pethrus tilbake fra studiereise i USA. Han fyller den svenske avisen Dagen med inn-
trykkene, og den norske søsteren Vårt Land deler­ dem videre: Hippier på hvert gatehjørne leser Bibelen­ og samtaler om åndelige spørsmål. Bikini-
kledde ungjenter massedøpes i Stillehavet. Langhårete gateevangelister med frynser og blikket til gammeltestamentlige­ profeter.

«Vi ser nå den mektigste åndsvekkelse i historien­», skriver Pethrus om det som etter hvert får navnet «Jesusbevegelsen».

Jeg, meg og Jesus

Jesusbevegelsen var en underlig­ syntese av hippiekultur og klassisk, evangelisk Jesus-tro, mener forfatter Peter Svalheim, som på mandag kommer med boka Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet. Han var selv en del av bevegelsen­.

– Deres opprør viste seg ved at de tok autoritet selv. De spurte ikke den eldre generasjonen om lov, men levde slik de forstod at man måtte leve som troende mennesker.

Svalheim kaller det bevegelsens vannmerke­ at de gikk ut og opplevde ting, for så å søke sammen igjen, be og lytte etter hva Gud ville si dem gjennom opplevelsene­. Da den oppstod fra slutten av 1960-tallet ble vekkelsen et friskt pust, mener­ Svalheim. Han mener kirken var definert av bekjennelsesskrifter­ og strukturer. Mens noen kunne slå opp i leksikon for å finne ut hva «jeg tror på», brøt Jesusbevegelsen­ mønsteret fullstendig.

– Spiritualitet er ordet. Det har Jesusvekkelsen til felles med hippiebevegelsen, som var gjennomreligiøs og var en start på det vi kjenner som New Age. Man tok den individuelle innfallsvinkelen. Det er meg, min tro og Jesus, uten filter i form av kirketradisjoner.

– Fant folk ulike svar?

– Ja, det gjorde de nok, men det var mange fellestrekk­. Det typiske var dette å gå ut og oppleve, og handle på direkten. Det var ikke sikkert at du hadde skoene på beina hvis du hadde gått ut på byen. Det kunne være at du hadde følt et Guds kall om å gi dem bort.

LES OGSÅ: Folkefest-kirken

Traff ungdommer

Jesusbevegelsen ble oppfattet som kul. Her var det ikke mørkemannsstempel.

– Det var en ånd som traff ungdomskulturen på den tiden. Ikke bare aviser som Vårt Land, men også VG, kjørte opp Jesusbevegelsen i mange oppslag.

Mange i miljøet var ressurssterke, kreative og nyskapende innen kunst og design – særlig plakatkunst­ og musikk.

– På ett vis hadde de kreativiteten som driv-
motor. Men kreativiteten kom også som en utløst kraft av vekkelsen, sier Svalheim.

Norske røtter

Ble Jesusvekkelsen i Norge imp-ortert fra USA? Ikke bare, mener Svalheim. I Norge­ grodde bevegelsen opp nedenfra på slutten av 1960-tallet med «brennende, norske ungdommer».

Hans Erik Schei var en av dem. Han var med i Guds fred i Oslo, som var det største Jesusvekkelses-
miljøet i Norge på 1970-tallet.

– Vi gikk bare ut på gaten og snakket med folk. Alt var på eget initiativ. Samtidig skjedde det samme i andre miljøer som vi ikke hadde kontakt med, sier han.

Alle ungdomsmiljøer i Norge gikk gjennom en radikalisering på den tiden. De unge ville ta ting på alvor, og skape en ny fremtid

Hans Erik «Hes» Schei

Andre steder hvor bevegelsen fikk fotfeste, var i Molde (Ung Visjon), Gjøvik (Jesu glede), Bergen (Korskirken) og Hamar (Ungdom i Oppdrag).

Strømningene var heller ikke forbeholdt kristne, ifølge Tormod Engelsviken, professor i misjons-
vitenskap ved Menighetsfakultetet.

– Alle ungdomsmiljøer i Norge gikk gjennom en radikalisering på den tiden. De unge ville ta ting på alvor, og skape en ny fremtid. Jesusbevegelsen var den kristne varianten, sier han.

Jan Inge Sørbø ga i 1985 ut boka Blomsterbarn i kyrkja om Jesusbevegelsen. Han legger vekt på det tverrkirkelige arbeidet.

– Det gikk på tvers av landegrenser og kirkesamfunn, sier han.

LES VÅR SERIE: Det religiøse Norge

Redning fra rus

Det som i størst grad skilte den norske bevegelsen­ fra den amerikanske­ var forholdet til narkotika-
miljøene.

– I USA kom mange via LSD. De så Jesus i rus, og ble kristne. I Norge var det heller kristne som kontaktet rusmiljøene, for å omvende dem og få dem inn, sier Sørbø.

Han mener at kristent arbeid blant rusavhengige kan være en arv fra Jesusbevegelsen.

– Tidligere hadde kristne arbeidet­ mot alkoholmisbruk. På 70-tallet utvidet de fronten til narkotika. Det skal sies at det også var da narkotikaen kom. Men tanken om at kristne skal jobbe på gaten, og med rusavhengige, var en sterk impuls i Jesusbevegelsen.

Det bekrefter Esther Marie Lier, som var med i Guds Fred fra begynnelse til slutt.

– Vi drev avrusning i Guds Freds lokaler. Vi ante ikke hva vi drev med, og burde nok hatt mer 
veiledning, men det var viktig for oss, og det gikk bra.

Det ble sagt at vi var kirkens svar på AKP (m-l)

Hans Erik «Hes» Schei

Brannfakkelen

Hans Erik Schei ser seg rundt i Norbygata på Grønland i Oslo. Sola står lavt inn fra sørøst. I nummer 45, inneklemt mellom en glassmester og en gammel bygård, ligger huset som i 1972 ble det første tilholdsstedet for folk i Jesusbevegelsen. I mange tiår hadde det blitt brukt som et slags privat misjonshus, før det etter hvert ble gitt til Oslo Indremisjon, som senere ble Kirkens Bymisjon, og åpnet for byens narkomane.

Til tider befant det seg over 200 mennesker i det lille, trange huset som hadde colabar, hobbyrom og vaskemaskin. Gruppen som holdt til her i starten, het Children of God, og hadde amerikanske aner. Mange var tidligere narkomane.

– Selv om grunnlaget var der, sa det virkelig bang da Children of God kom. De var en katalysator, sier Schei.

Children of God var en avlegger fra en gruppe i USA. Ungdommene begynte å gå ut på Karl Johan, gjerne over 20 stykker sammen, med fargerike klær, gitarer, høylytt sang og direkte forkynnelse. Folk flokket seg for å høre.

– Det var så åpent på den tiden. Jeg kunne 
sitte på trikken og lese Bibelen, og folk lente seg bort for å spørre hva jeg leste. Vi snakket i 
overskrifter, vrælte ut sanger og var offensive. Det ble sagt at vi var kirkens svar på AKP (m-l), sier Schei.

Han ble likevel aldri med i Children of God.

– Vi var flere som holdt på å bli det, for de var veldig karismatiske, men vi oppdaget fort at de sa rare ting. Det var blant annet en del seksualiserte utsagn, sier Schei.

Av sporet

Children of God sporet av og ble en seksualfiksert og innelukket sekt. I Oslo ble den kastet ut av noen voksne, kristne ledere. Svalheim har lagt historien om Children of God i et eget vedlegg til sin bok.

– Den burde nesten ha aldersgrense. Det var kanskje en av de mest spektakulære avsporingene innen sektenes verden i kirkehistorien. Etter hvert startet de en praksis med religiøs prostitusjon, tilsynelatende motivert av klassisk, evangelisk kristentro. Det gled videre i en doktrinær pedofili. Verre kan det ikke bli, sier Svalheim.

Bak det hele stod «en manipulator av rang», David «Moses­» Berg. Selv om Children of God raskt ble isolert i Norge, var det den, via hans datter, Faithy­, eller­ Faith Dietrich, som på mange­ måter tente vekkelsesilden i Norge.

– Hun brakte en impuls som var med på å vekke et mot. Som én sier i boka: Etter Children of God fantes det ingen reddharer lenger. Man hadde lært å bli fryktløs i møte med gatemylderet og narkomane, sier han.

Norske ungdommer ble oppmuntret til å ta over arbeidet Children of God hadde startet i Norbygata i Oslo, og slik ble Guds Fred dannet.

– Når du først setter noe i bevegelse, går det i alle retninger. Det kan komme konflikter og vanskeligheter – som det gjorde, sier Svalheim.

På hell

1980-tallet førte med seg nye tider. I Molde ble Ung Visjon nedlagt i 1982. Lederne var over 30 år, og over i en annen livsfase. Den årlige Jesus-festivalen i Molde, ble gitt videre til skolelaget, som holdt festival noen år til. I Bergen begynte det å dabbe av fra 1976. Da la de ned gruppen Aksjon­ Kristen Hverdag. Fra 1976 røyner det på også i Porsgrunn, Skien, Larvik og Gjøvik, skriver Svalheim. Ungdommer må reise bort for å skaffe seg utdanning. Flere steder har skepsis og splittelser gjort alt tyngre.

I Oslo fortsatte Guds Fred fra 1976 til 1980 i litt mer ordnede former, etter en del stridigheter­ årene før. De stenger dørene i Norbygata i 1976 og heltids-
arbeiderne flytter for noen måneder­ opp til kollektivet Fredens Bolig på Krogskogen utenfor Oslo, som de hadde drevet noen år. Nye nøkkelpersoner kommer inn, og hippieimpulsen er på hell, beskriver Svalheim.

I februar 1981 blir også Guds Fred lagt ned. Ledergruppen snakker litt fram og tilbake. De ønsker at inspirasjonen skal lekke­ inn i kirken. Men skal de da fortsette Guds Fred? De viser til det Jesus sa om «hvetekornets lov»: Hvis ikke hvetekornet faller­ i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Legges kornet i jord og dør, bærer det rik frukt.

Jesusbevegelsen har ikke forandret norsk kirkeliv i noen stor og varig grad.

Jan Inge Sørbø

Korsvei

En åndelig arv fra Jesusvekkelsen samler seg fortsatt annethvert år på Dyrskuplassen i Seljord. Det er kanskje ikke like mange med langt hår og slengbukser, men på Korsvei finner du den samme tanken om at troen på Jesus henger sammen med et sosialt og økologisk engasjement.

– På en måte kan du si at Jesusbevegelsen­ hadde alt å si for at Korsvei ble til. Jeg ville ikke vært den jeg var uten, og ideen til Korsvei ville heller ikke kommet slik den gjorde, sier Knut Grønvik.

Han bodde i kollektivet Fredens Bolig, og ideen til Korsvei fikk han og Asle Finnseth der. I dag er Korsvei blant de mest suksessrike kristne festivalene i Norge. Grønvik understreker at han ikke drev arbeidet i Korsvei de første årene. Det var heller ikke slik at alle fra Jesusbevegelsen stimlet sammen om Korsvei, men det var en tydelig forbind-
else blant dem som startet.

LES OGSÅ: Jazzkirken kan forsvinne

Dyp erfaring

I 2007 ble Fredens Bolig solgt, og med det ble et av de siste håndfaste sporene av Jesusvekkelsen borte. Professor Jan Inge Sørbø mener det i dag er lite igjen av bevegelsens tankegods også.

– Jesusbevegelsen har ikke forandret norsk kirkeliv i noen stor og varig grad. Men den har preget sentrale enkeltpersoner, sier Sørbø.

Forfatter Peter Svalheim mener­ mange som var med i Jesusvekkelsen­ fortsatt er preget­ av det og har bevart det som en dyp, personlig erfaring.

– For de fleste er det en positiv erfaring. Men det er få som formulerer seg på samme måte og har samme gudsbilde og verdensbilde­ som den gangen, sier han.

Svalheim tror fortsatt at erfaringen er en drivkraft for flere av dem.

– Men de tråkker nok ikke over intimitetsgrenser lengre, som for 40 år siden da mange gikk direkte­ på folk på gaten eller i salongen på ferjen. Denne pågående evangeliseringen var et kjennetegn. Men kanskje var det enda mer det nære fellesskapet og den nære gudsrelasjonen som drar seg inn i mystikken, som satte i gang noe for mange på et personlig plan.

Han peker også på at det også finnes spor i kulturen.

– Jesusrocken og bruk av gitar i kirkerommet var det de som gjorde allment, og gjennom-
slaget for å få ungdomskulturen inn i kirken. Man glemmer at det har en opprinnelse, sier Svalheim.

En del av det som skjedde var åndelig voldtekt. Man presset­ folk og ba for dem i timesvis enten­ det gjaldt seksuell­ legning eller tungetale­.

Esther Marie Lier

Endret historien

1970-tallet­ endret så mye at Svalheim kaller­ det et knekkpunkt i historien. Samfunnet forandret seg. Kirken­ likeså. Verden var ikke den samme­ da 1980-tallet så dagens lys.

– Det var en kulturrevolusjon, sier han.

Skal vi forstå oss selv nå, kan 1970-tallet gi oss noen gode impulser­, mener han. Særlig tror han at kirken som nå går ut av 500 års samkvem med staten­, har noe å lære. Jesusbevegelsen viser hvordan man kan leve som en kristen motkultur, mener­ Svalheim.

Knut Grønvik synes det er overraskende hvor lite Jesusbevegelsen har satt sitt preg på kirken.

– Jeg skulle ønske det hadde­ vært mer naturlig i kristne menigheter­ at en kristen ungdom sa at jeg vil være Jesu disippel, og prøve å finne ut hva det betyr. Det er blitt en sjenanse overfor den type språk. Det preger virkeligheten også.

Esther Marie Lier er helt uenig med dem som mener bevegelsen ikke satte spor.

– Vi endret hvordan ungdom blir inkludert i kirken.

I tillegg mener sjelesørgeren at sjelesorgsarbeidet er påvirket.

– En del av det som skjedde var åndelig voldtekt. Man presset­ folk og ba for dem i timesvis enten­ det gjaldt seksuell­ legning eller tungetale­. Det var uheldig og galt, og jeg skulle ønske­ at jeg hadde mot til å gripe inn. Det hadde jeg gjort i dag, men jeg var ung.

Hun mener likevel at det finnes­ en god arv innen sjelsorg-
arbeidet.

– Vi påvirket hvordan den enkelte­ blir møtt og sett. Den tiden­ gjorde kirken flinkere 
til å gå en vei sammen med den som oppsøker sjelesorg, og se bredere enn bare åndelige spørsmål.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Fylte tomrommet

I tillegg til Korsvei, kan Oslo-menigheten Subchurch minne om Jesus-
bevegelsen i dag. Frynsene er byttet ut med svarte klær og 
nylongitaren med fuzzpedal, men arbeidet blant de som ikke passer inn i de mer strømlinje-
formede menighetene, er det samme.

Dermed er det ikke overraskende at Hans Erik Schei, mannen som var med på å henge opp 2.000 Jesus-plakater i 1969, er det eldste medlemmet. Etter å ha vært menighetsløs siden Jesusbevegelsen, begynte han å gå i Subchurch for tre år siden.

– Jeg ser mange likheter. Menigheten­ er like opptatt av musikk som vi var. Jeg føler meg hjemme der, selv om jeg er mye eldre enn de andre, sier han.

LES OGSÅ: Hvor ble det av kirkens blomsterbarn?

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje