Finanspoetisk gravtale

Stortingssalen onsdag: Finansminister Siv Jensen gjør seg klar til finanstalen. Samtidig, i hallen utenfor vandrer pressgrupper og opposisjon, bevæpnet med tall og prognoser. Klare til å gi sine kommentarer til statsbudsjettet.

130 kilometer unna, på et kontor ved bredden av Mjøsa:

– Jeg må jo si at jeg innimellom har tenkt på hvem som skal lese dikt for statsbudsjettet, sier tidligere finansminister, Sigbjørn Johnsen.

Men tekstmeldingen fra Jensens rådgiver, i det hun har tatt plass på Stortingets talerstol, er ikke til å ta feil av:

«Poesi er fint. Men det kommer ikke noe dikt i denne talen».

Satte grense for tørrhet

En epoke ser ut til å være over i norsk politikk: Finanspoesiens tid.

I løpet av 2000-tallet var nemlig årets to viktigste finanstaler alltid spekket med poesi. Sigbjørn Johnsen lot statens budsjett akkompagneres av Hans Børli, mens tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem leste både Øyvind Rimbereid og Rolf Jacobsen i sine årstaler.

– Et forsøk på å sette en grense for tørrhet, forklarer Gjedrem, og røper at det var hans egen idé:

– Det var ikke noe stort rop etter det i organisasjonen, for å si det slik.

LES MER: Eidsvollmennene proklamerte fornærmelsesdikt om hverandre

Ayatollahdikt og etteretningspoeter

Men storpolitikkens menn har lenge visst det Gjedrems kolleger i Norges bank ikke tenkte på: at et dikt kunne si mer enn tusen tall.

Både Winston Churchill og Vaclav Havel var forfattere. Seberleder og krigsforbrytertiltalte Radovan Karadžić skrev dikt om guddommelig rettferdighet og kosmiske symboler.

Mens Irans revolusjonsleder Ayatollah Khomeini sto bak strofer som «I lengselen etter å se min Venn / har jeg mistet min sjel. / Jeg er som et brennende strå, et insekt trukket til lyset».

Jeg lengter etter vinbegeret fra den Elskedes hånd.

Hvem forstår hemmeligheten? Hvor kan jeg bringe sorgen?

I lengselen etter å se min Venn har jeg mistet min sjel.

Jeg er som et brennende strå, et insekt trukket til lyset.

Den smussige kappen og hykleriets bedeteppe

skal jeg sønderrive dem foran vinstuens dør?

Hvis Vennen rekker meg kjærlighetens beger

vil jeg, beruset, kaste av meg sjelen, tilværelsens kappe.

(ayatollah Khomeini)

Lidelse og frihetskamp var favoritttemaet til Nord-Koreas tidligere statsleder Kim Il-Sung, som forøvrig skal ha vært så overbevist over poesiens makt, at landets etteretningstjeneste hadde en egne etteretningspoeter. De skrev dikt beregnet på å skape Nord-Korea-sympati blant sørkoreanerne.

Vanlig liv = blomstrende språk

Tilbake i vandrehallen. Blant sorte dresser, titalls nyanser av grått og en enslig NHO-svale i knallrød topp, står en kvinne med mer stortingserfaring enn de fleste andre.

– De får jo litt sånn stammespråk her. Jeg må jo si det, sier Marit Rønningen Weltzien og ler.

Gjennom 25 år som stortingsreferent har hun sett hvordan den som tør å bruke rim, rytme, og ikke minst språklige bilder, lett kan skille seg ut:

– Jeg husker da Kirsti Bergstø (SV) hadde permisjon, og Johnny Ingebrigtsen var inne som vara. Han var til vanlig skipper på skute, og vi ble veldig glade i ham. Innleggene hans var ramsalte. Du hørte at han har vært på havet, og har levd dette vanlige livet. Det er da språket blir blomstrende, mener hun.

Uvant språk skaper imidlertid hodebry for referenten. Da Heikki Holmås rappet fra talerstolen i 2005, var referentens første tanke «Hvordan løser vi dette?».

– SV-gjenkjennelig, humrer Weltzien, og minnes Marie Lovise Widnes, også fra SV, som 19. desember 1991 rimet seg gjennom salderingsdebatten.

(...) Men unnalurarar og slabbedaskar

dei skal vi ta i nakken så det knaskar

Dei får ein søppelsekk i juleklapp

Vi sender dei på byen med ei rive

for trygda, så dei slepp å gå og drive

med nissekort frå Gerhardsen og Knapp

og julehelsing ifrå Kullmann Five

Og bøndene som berre protesterer

og brenner bål og ikkje konkurrerer

med danske juletre og franske pærer,

kan ete graset sjølve til dei lærer.

Til dei er gåva no i denne natt

ein purkeflokk med helsing ifrå GATT (...)

(Marie Lovise Widnes, les hele her)

Stortingspresident Jo Benkow fulgte opp med å be de andre talerne også gjennomføre sine innlegg i bunden form. Det ble å hoppe etter Wirkola. Widnes var nemlig tidligere plateartist, og kvinnen bak Ønskekonsert-hiten «Gangdøra heime».

Debuterte i Fantomet

Stortingsrepresentant og medlem av energi- og miljøkomitéen, Heiki Holmås, debuterte som poet i en alder av 13. Det skjedde i bladet Fantomet.

Fantomet, den store jubilanten

han tar den største slanten

av den store æren,

han gir den ikke til Hæren.

Han har holdt på i snart 400 år,

men har ennå ikke et grått hår.

Bladet hans har holdt på mindre

og det er få som tør han hindre.

Jeg håper jeg ikke Fantomet skjemmer

men jeg synes det ser ut som vi glemmer

at Jungelpatruljen også er blitt gammel

eldre enn min mormors skammel.

De er trehundreogtyve år

og har mange sår -

skurker har prøvd å drepe våre helter

men de deres planer velter.

Jeg har bare en ting å si til jubilantene:

Jeg begynner å bli litt ru i kantene.

Men det var hiphop-brorens tekst som var utgangspunktet for stortingsrappen:

Folk som meg fra Bergen, ja det stemmer at vi/ Treffer folk utenfra og då skremmar vi de /Uæææ ble av Heikki Holmås omformet til knallhard kritikk av Høyres kommuneøkonomi:

– Jeg dikter ikke mye selv. Men jeg jobber ofte med rytme og språklige bilder i talene mine. God politisk retorikk handler om det samme som det å skrive god poesi: Å skape et fortettet budskap. Du skal snakke til mer enn bare hodet, sier Holmås.

Rap om kommuneøkonomi

Jeg har truffet mange folk med liv som er kjipe.

De jobber dobbel nattejobb og kan ikke begripe

hvorfor kommunen sine leiligheter er blitt så dyre.

De spinker og sliter, men har knapt råd til hyre. For når skattene går ned,

så ryker kommunene med, og da skvises de som strever

i sitt ansikts sved.

Jeg er Heikki

fra Sosialistisk Venstreparti. Jeg vil forandre verden, skape ting i folks regi.

Folk som jeg, fra SV

– ja, det stemmer at vi

er på jakt på høyresiden,

og da skremmer vi de.

(fremført av Heikki Holmås 16. juni 2005 – les hele rappen på stortinget.no)

Han bruker også dikt skrevet av faren, forfatteren Stig Holmås, i taler og appeller. Sist diktet «Selge», i forbindelse med spørsmålet om konkurranseutsetting av jernbanen.

Far og sønn var imidlertid uenig om hvordan Selge Selge Selge skulle leses.

– Siden det var jernbanemarkering så leste jeg selge, selgeselge, som takten i de gamle jernbanesporene. Han var fornøyd, men misfornøyd med ugle-imitasjonen, forteller Heikki Holmås.

Hør diktet og Holmås ugle-uling her

Øverland til hijab og ulv.

Stortingsfolk uten forfatterfamilie må ty til Bjørnstjerne Bjørnson, Ivar Aasen og Nordahl Grieg. Eller alle tre på en gang, slik Truls Wickholm (Ap) en gang gjorde. Ibsen er også populær, og ville, ifølge Peter Myhre (Frp), trolig skrevet «En broder i Nød II» i møte med finanskrisen på Island.

Men den kanskje hyppigst siterte, er likevel Arnulf Øverland: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», har de siste årene vært et argument mot alt fra ulv og hijab. Eller for at Norge skulle slutte seg til Iran-sanksjonene i 2006: «Det var faktisk en norsk dikter som skrev for en del år tilbake at «du må ikke tåle så inderlig vel» den boikott som ikke rammer deg selv,» sa nå avdøde Inge Lønning (H).

LES MER: Kutt i forfatter-flyktningkvote truer ytringsfriheten.

Oljefylkets poet

Haugesunddikter Kolbein Falkeid, er både SVs Karin Andersens og Høyres Arve Kambes yndling. Og mens TV-kameraer, dokumentmapper og tallord svirrer rundt oss i vandrehallen, ramser Kambe opp hvorfor Falkeid treffer:

– Lengsel mot havet, frykt for havet, glede over havet, kulturen, det være seg realiteten selv. Livsvisdom. Skader på sjelen, sier Rogaland-representanten, og skyter inn:

– Også har Vamp satt musikk til. Det har bidratt til å gjøre Falkeid kjent – særlig blant vestlendinger.

Favorittdiktet er «Jeg tror på mennesker som brenner.»

– Det går an å lage så mange innfallsvinkler til politikk på. Det rommer noe av grunntanken for det konservative sosiale ansvaret. Det å se enkeltmennesker rundt deg.

– Hva går Jensen glipp av når hun ikke leser dikt i finanstalen?

– Ulempen for Sigbjørn Johnsen var jo at cowboyhatten og diktene tok mer oppmerksomhet enn innholdet i budsjettet... Men hvis man klarer å finne et dikt som klare å beskriver statsbudsjettet på en enkel måte... De gode diktene smeller jo til på tre fire setninger. Også tenker du «Aha, det er slik det er».

Sigbjørns tips

Siste statsbudsjett-dikt som ble lest, var «Dere i dongry» av Hans Børli.

– «Dere i dongry» uttrykker hvor viktig den daglige arbeidinnsatsen til hver enkelt er, analyserer Sigbjørn Johnsen.

Dere i Dongry,

dere vil jeg synge om.

Dere med det store tålmot

og hender som ble harde

av tunge tak.

Dere som går ut i gryet,

dere vil jeg synge om.

Dere som bygger i betong

og lokker kornsus fram av jord

Som tidde i årtusener.

Dere som løser maskinenes hestekrefter,

feller trær i skogene,

pløyer havenes plogmark

med blinkende baugers stål.

Dere med de unevnte navn,

dere vil jeg synge om.

Hans Børli: «Dere i dongry»

– Det er jo lederne som kommer i avisene og deltar på de viktige møtene. Men det er jo alle de som står opp om morran, og går på jobben, som er med på å dra det store samfunnshjulet rundt, forklarer Sigbjørn Johnsen.

Han brukte mye tid på å finne finanstaledikt. Det måtte nemlig romme både statsbudsjettets retning og kommende økonomiske utfordringer. Det skulle heller ikke tas helt ut av sin sammenheng. 50-tallsdikteren Hans Børli var favoritten. Men i 2012 siterte han óg et selvskrevet dikt.

– Det er en veldig ujamn produksjon. Men jeg har alltid en gul notisblokk i nærheten der jeg skriver ned poenger og tanker. Jeg har brukt slike helt siden jeg skrev bilnummer i ungdommen.

Finansdiktet over alle

Som fylkesmann i Hedmark kan ikke Johnsen i dag mene mye om regjeringens finanspolitikk. Finanspoetikk har han derimot sitt å si om:

– Kan jeg få anbefale et dikt? Det er et av de beste jeg har lest. Les «Tulipan»!

«Tulipan» hører til i diktsamlingen Herbarium av Øyvind Rimbereid. Det handler om økonomisk historie – fra de katastrofale effektene av spekulasjon i tulipanløker i Nederland på 1600-tallet, og helt opp til det, for verdensøkonomiens del, så skjebnesvangre året 2008.

–  Der kan en på noen få sider lære om hvordan finanskriser blir til, avslutter Johnsen.