Naziteologer skapte vårt bilde av Luther

Martin Luther ble en nasjonalhelt i Nazi-­Tyskland. Men teologene som var med på å skape denne helten, har også fått store følger for hvordan vi forstår ­fenomenet kristen mystikk.

Slik konkluderer et nytt forskningsarbeid om den såkalte Luther-renessansen, den store «gjenoppdagelsen» av Luther som fant sted i mellomkrigstiden.

Bevegelsen satte religiøse erfaringer og rettferdiggjørelseslæren i sentrum av teologien. Men den hadde også en klar, politisk profil. Og denne «ideologiske cocktailen» svelges ofte rått, når ettertidens forskning og kristne oppbyggelseslitteratur har ment noe om Martin Luther og den såkalte kristne mystikken. Det sier Else Marie Wiberg Pedersen, forsker ved Aarhus Universitet, til Vårt Land.

LES MER: «Mystikk» er ordet alle bruker, men ingen skal begripe

Kulturkampen

I sitt bidrag i en ny bok om bevegelsen, Lutherrenaissance – Past and Present, har Wiberg Pedersen gått i sømmene på det som var datidens mest populære diskusjonstema: Hvordan Martin Luther var påvirket av Bernard av Clairvaux, Meister Eckhart, Johannes Tauler og andre kjente kristne mystikere.

For ved starten av 1900-tallet ble det knapt publisert en eneste bok blant uten at forfatteren berørte Die Mystik på en eller annen måte. Dette tok fart i de påfølgende tiårene, og i 1936 kunne Horst Quiring oppsummere det slik i en artikkel om Luther og mystikken i Zeitschrift für Systematische Theologi: Ingenting var «mer moderne å snakke eller skrive om enn 'Mystikk'».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Beskyldt for tyveri

At temaet dukket opp, handlet om datidens kulturkamp mellom katolisisme og lutherdom forklarer Wiberg Pedersen.

Lutherrenessansens teologer satte seg som mål å gjenreise Luthers teologi vis-à-vis katolsk og reformert teologi. Men da Luthers skrifter ble samlet og nyutgitt tidlig på 1900-tallet, var det katolske teologer som ble først ut til å fortolke de forlengst glemte Romerbrevforelesningene fra 1515-1516. Disse teologene merket seg snart hvor mange referanser Luther hadde til Bernard av Clairvaux.

– De beskyldte ham for å ha stjålet sine tanker fra Bernard. Tyske lutherske teologer reagerte da med å vise at Luther ikke var influert av den franske munken, som de i sitt forsvar av Luther, anklaget for å være en veldig dårlig teolog. Slik ble Bernard på forunderlig vis kasteball i en ideologisk kamp, forklarer Wiberg Pedersen.

LES OGSÅ: På sporet av en redningsmann

Helter og skurker

Påstanden om at «mystikeren» Bernard var opphav til reformasjonen, ble møtt på to måter. Enten ved å påvise at Luther overhodet ikke hadde noe å gjøre med de av middelalderens forfattere som man bedømte som mer obskure. Eller, fordi mange på denne tiden dyrket myten om middelalderen, og forsto sann mystikk som markør på noe overlegent, ved å vise at det fantes en høyere form for mystikk, som var tysk. Og at det var denne, og ikke Bernard, som Luther bygget på.

Lutherrenessansen skapte slik en utviklingsfortelling med bestemte helter og skurker. Sluttkapitlene varierte: Reinhard Seeberg og Erich Seeberg vektla kontinuitet, og mente Luther var kulminasjonen av den tyske mystikken. Karl Holl og Erich Vogelsang mente Luther derimot sto for det epokegjørende bruddet.

Påstandene som falt i diskusjonen mellom dem, og i sær Vogelsangs systematiseringer, tok siden veien inn i forskning og oppbyggelseslitteratur. Dette handler blant annet om:

• Inndelinger i et hierarki av kristne mystikker, der en egen tysk linje skiller seg ut. Tysk mystikk, hvor navn som Meister Eckhart, Thomas a Kempis og Johannes Tauler forstås som overlegen i forhold til romersk mystikk med navn som Bernard av Clairvaux, og areopagittisk mystikk etter Dionysius Areopagitten.

• En kunstig systematisering av bestemte mystiske og umystiske trekk i Luthers tenkning, og hvordan slike ting som hans billedlige språk og kallsetikk forholder seg til de ulike mystiske «tradisjonene».

LES OGSÅ: Kvinner som endret Europa

– Usunne politisk

Forskerne leverte mange hundre sider lange avhandlinger om tematikken. Vårt Land har funnet norske eksempler på at disse arbeidene siteres i oppbyggelseslitteratur helt opp til vår tid. Vogelsang ble sitert av så vel Carl Fr. Wisløff til Erling Utnem. Og arbeidene benyttes fortsatt av dagens Lutherforskere, gjerne via arbeidene til H. A. Oberman og Karl-Heinz zur Mühlen, bemerker Wiberg Pedersen, som mener det er grunn til å være varsom med dette materialet.

For arbeidsmetoden som hadde blitt fulgt, var denne: Forskerne tok utgangspunkt i en konstruert forståelse av hva mystikk var, og anvendte den på sine helter og skurker. Deretter satte de denne stråmannen opp mot utvalgte Luthersitater.

– Selv om Lutherrenessansen produserte mye grundig forskning, var mange av disse teologene usunne politisk, og deres forskning er farget av nasjonalsosialistisk ideologi. De var tyske nasjonalister, og de så bare det de selv ville se i Luthers tekster. Problemet i dag er at arbeidene deres er tatt videre av andre forskere, som mangler den kritiske distansen hva den såkalte mystikken angår, konstaterer Wiberg Pedersen.

LES OGSÅ: Demper Luther-fest

Cocktail

Likevel har mellomkrigstidens mystikkdebatt i Tyskland stor verdi for ettertiden som et lærestykke, mener hun:

– Den vitner nettopp om hvordan Lutherrenessansen i stor grad var en farlig ideologisk cocktail.

Et sentralt eksempel, er Karl Holls beskrivelse av «båndet» mellom Luther og Tauler.

Holl tok utgangspunkt i at menneskene på reformasjonstiden trolig stilte seg ett hovedspørsmål: «Hvordan kan jeg vite at jeg er frelst?». Selv var han særlig opptatt av hvordan denne frelsesvissheten ble erfart konkret. Og for å svare på dette, bygget han et resonnement med utgangspunkt i at Luther i Romerbrevforelesningene viste til Taulers idé om resignatio ad infernum.

Dette betyr at mennesket sier seg villig til å vente på Gud, selv om Gud vil kaste det til helvete.

Holl tolket Luthers bruk av Tauler slik: Frelsen ble erfart hos den «sterke kristne» som hadde den «fullstendige følelsen av personlig uverdighet og den bestemte viljen om å gjøre det ultimate offer».

Denne tolkningen innebar et radikalt brudd med det samvittighetsidealet som til da hadde rådet grunnen i alt fra barnebøker til psykologisk teori. Holl vektla nemlig erfaringen av at den menneskelige viljen smeltet sammen med den guddommelig vilje. Idealet som han dermed beskrev, var en samvittighet som hadde gått fra å være opprørsk og fiendtlig mot Gud, til å være klar for offer og for å være et rent redskap for en guddommelig vilje.

Først omtalte Holl denne erfaringen som mystisk. Men fra og med første verdenskrig gikk han over til å bruke et kampvokabular. Nå beskrev han dette som erfaringen av å være under angrep (angefochten). Mennesket sto i en evig kamp mot selvet. Og i denne kampen sto en dyd i den nasjonalsosialistiske ideologien sentralt, nemlig viljen til offer.

LES OGSÅ: Luther stod bak den første trygdekasse

Lærdom

Lutherrenaissance Past and Present avdekker slik hvordan tolkningene av Luthers tekster bidro til å forme det nasjonalsosialistiske tankegodset. Den «tyske Luther» som teologene fant, ble i Nazi-Tyskland en nasjonalhelt for sterke patriotiske følelser og en politisk alliert for Nazi-Tyskland. Luther ble eksplisitt sitert i antisemittiske lover, krystallnatten ble lagt til bursdagen hans, og man skapte en egen salmebok hvor det krigerske språket i Luthers hymner ble løftet frem.

Selv om Lutherrenessansen også produserte den kirkelige motstanden til nazismen, gjennom navn som Dietrich Bonhoeffer og Hans Joachim Iwand, har «vuggen» til den moderne Lutherforskning likevel satt et uutslettelig preg på dagens Lutherbilde, og hvordan vi tenker oss reformasjonen som et historisk «gjennombrudd», for å bruke Karl Holls ord.

Debattene som Holl og de andre tok del i, gir ekko helt inn i våre dager, bemerker forskerne i innledningskapitlet til det danske verket.

– Det som står på spill i det som synes å være et spørsmål om religiøs historiografi, er i realiteten fundamentale spørsmål om modernitetens opphav, skriver Christine Helmer som er professor ved Northwestern University.

[ LES HELE JUBILEUMSSERIEN OM LUTHER HER ]

Dette handler om alt fra røttene til vestlige politiske systemer til psykologiske modeller av selvet. Og å konkludere med at reformasjonen er et gjennombrudd, gir nettopp favør til påstanden om «nyheten» ved moderne rasjonalitet og frihet. Det støtter en protestantisk identitet som definerer seg selv som forskjellig fra middelaldersk katolsk «underkastelse», skriver Helmer, og avslutter:

– Hvordan man har beskrevet historien til den moderne vesten, har mye å gjøre med spørsmålet Luther.