Bilde 1 av 3

Ville gi nyre. 
Reddet livet.

Det var den dagen Hilde Sæterøy ­Palladino sa ja til å redde broren sin. Beslutningen reddet livet hennes.

Reportasje

Januar 2014: Det er en vanlig fredag. Alt er som det skal, og likevel er det noe som skurrer. Hilde Sæterøy Palladino vet ikke hva det er. Men hun føler seg grinete. Det er en sjeldenhet.

Hun har digget hver eneste dag etter at hun flyttet til eksotiske Bali i Indonesia for to år siden. Helt siden første gang hun besøkte dette paradiset, har hun vært forelsket i naturen, kulturen og folket.

Målet med flyttingen var å leve et liv i balanse. Et liv der hun ga blaffen i stresset, karrieren og forbruket. I stedet ville hun skrive, ta bilder og ta vare på helsen sin.

Det har kjentes riktig. Hun har pustet med magen. Gledet seg over hverdagene.

Men akkurat denne fredagen er hun grinete. Kjenner på en uggen uro. Har hodepine. Skjønner ikke hvorfor.

Hilde prøver å meditere. Det pleier å hjelpe. Men ikke denne dagen.

Etter meditasjonen drar hun for å spille biljard. Heller ikke der klarer hun å slappe av. Hun føler at hun sprer dårlig energi til de andre.

Så piper telefonen. Det er en melding. Fra broren hennes hjemme i Norge.

«Jeg trenger en nyretransplant», skriver han.

LES MER: Fant den store kjærligheten på fjerde forsøk

Taket ramler ned

Storesøster knekker sammen. Begynner å gråte. Sier til de andre at hun må hjem.

Hun har følt det på seg. Lillebror Jostein har vært dårlig en stund, uten at legene har klart å finne ut av det. Nå vet hun hvor den vonde forutanelsen kom fra.

Hun går ut og finner en taxi. Fra bilen ringer hun en venn som er sykepleier. Spør om han kan komme hjem til henne.

Han kommer. Forteller hvor flinke man er på nyretransplantasjoner i Norge. At man lever veldig godt med én nyre. At det ikke var noen grunn til bekymring.

– Han sa nok veldig mye av dette for å roe meg ned. Og det virket.

Hun er rolig når broren ringer henne på Skype. Hun og Jostein har alltid hatt et nært forhold.

– Jeg er blitt bedt om å spørre nærmeste familie om å stille som donor. Men det er jo ikke noe jeg har lyst til å spørre noen om, tilkjennegir broren.

– Det skal du slippe. Jeg stiller, erklærer Hilde.

Etterpå begynner hun å tenke på hva hun har sagt ja til. Det kjennes som om taket ramler ned i hodet på henne. Noen skal skjære vekk en del av kroppen hennes. At ekspertene sier at hun kan leve et normalt liv etterpå, hva betyr det? Hennes liv er jo ikke normalt. Hun går på jungelturer, dykker, spiser rar mat og bor kummerlig på ekspedisjoner. Å vite at én nyre er nok for sofa og TV-livet, er ikke nok for henne.

Følg oss på Facebook og Twitter!

En liten sak

Nesten ett år passerer. Hilde har gjort ferdig en bok og levert manuset til forlaget. Til en venninne sier hun: «Livet mitt føles så ­utrolig bra nå, alt faller på plass».

Så ringer telefonen. Igjen. Det er Jostein.

– Om verdiene mine er like dårlige etter nyttår, må vi sette i gang med transplantasjonen, sier han.

Hilde er forberedt. Avgjørelsen ble tatt spontant, men tiden etterpå er blitt brukt til å venne seg til tanken.

Nå drar hun til Norge. Det er januar 2015. Det haster.

På sykehuset sjekkes hun grundig. For å få lov til å donere, må man være hundre prosent frisk. Hun må blant annet gjennom en mammografi. Etterpå sier legen at de må ta en biopsi for å teste ut en liten sak.

– Jeg var ikke bekymret. Men jeg begynte å ane uråd da jeg fikk brev fra nyrelegen til broren min om at de måtte ha et hastemøte med meg. Da ante det meg at det var noe galt med Jostein eller meg.

Mens Hilde står i kø for å gå inn til nyrelegen, ringer de fra brystavdelingen.

– Vi må prate med deg, sier de.

– Vel, jeg venter på å komme inn på nyreavdelingen, svarer Hilde.

– OK, da får du vel vite det der.

LES MER: – Å sove er en ­indirekte måte å ­forkorte ­livet på, sier Drillo

Reddet livet

Der og da går det opp for Hilde Sæterøy Palladino at hun har brystkreft.

– Først blir jeg kjempelei meg for at jeg ikke kan donere nyre. Tenker: Hvordan skal det gå med Jostein? Så sier legen: «Nå skal du ta vare på deg selv, så skal jeg ta vare på Jostein».

Hun tar turen fra nyreavdelingen til bryst­avdelingen. Det kjennes rart. Hun føler seg så frisk.

«Vi har oppdaget svulsten tidlig», sier legen. «Det at du ville donere nyre til broren din, har nok reddet livet ditt».

Bare ti dager etterpå blir Hilde operert. De sjekker at det ikke er spredning. Men på en kontroll tre uker senere får hun vite at brystkreften er mer aggressiv enn de hadde trodd. De vil at hun skal begynne med cellegift i påsken.

Hun spør om hun kan utsette kuren litt, vil så gjerne dra på ferie først, spise sunt, trene og bygge opp immunforsvaret sitt. Legen går med på det. Cellegiftkuren startet 11. juni.

– Jeg vil presisere at utsettelsen er mitt eget valg, og det er ikke noe jeg anbefaler for andre. Men jeg trengte det, og jeg tar ansvar for min egen helse.

Ikke vent!

Hilde Palladino Sæterøy har tenkt mye på hvordan kortene hennes er blitt delt ut det siste året. Alt er så nytt at hun ikke vet helt hvordan hun skal føle. Men hun kjenner på hva som er viktig: Kjærlighet, vennskap, glede. Og så kjenner hun på frykt og frustrasjon.

– Det blir enda tydeligere enn før hva jeg vil prioritere i livet mitt, hvordan jeg ønsker å leve.

– Hva er viktig nå?

– Å kose meg i hverdagen. Man skal ikke vente på ferien eller helgen for å gjøre det. Man skal kose seg på en onsdag og på en mandag. Det er viktig å virkelig kjenne etter: Hva gir meg glede? Hva engasjerer meg? Hva kan jeg greie meg fint uten?

– Hva svarer du på det siste?

– Jeg hadde en fin jobb i Kongsberggruppen, kul leilighet på Skøyen, kjørte Mercedes og reiste verden rundt på første klasse. Men var det viktig? Nei. Derfor kuttet jeg det ut. Og jeg er glad jeg gjorde det før jeg fikk denne diagnosen.

Hilde slet med magesår og stiv nakke før hun kuttet ut karrierelivet. Hun skjønte at hun måtte endre på ting for å få et godt liv.

– Man trenger ikke å vente til man blir syk for å få et bedre liv. Hvis jeg hadde levd det gamle livet og fått brystkreft, ville alt vært mye verre. Da ville jeg brukt mye krefter på å angre og banke meg selv for at jeg prioriterte så feil.

LES MER: Forandringer holder sjelen min myk, sier Wenche Myhre

Urettferdig

Nå bruker Hilde tiden på å lese om folk som utretter store ting. Det inspirerer henne. Hun tror at det hun fyller tankene med, vil påvirke det fysiske. Hun har lest at to personer med akkurat like kreftverdier og som får akkurat samme behandling, kan få helt ulik effekt.

– Meditasjon og mindfullness brukes mer og mer i kreftbehandling. Stress skaper sykdommer. Alt henger sammen.

– Men du levde jo sunt?

– Ja, jeg gjorde det. Etter at jeg brøt opp fra karrierelivet, har jeg spist sunt, jogget, dykket og surfet. Men så viste det seg bare at jeg har trukket et dårlig lodd i lotteriet.

– Kjennes det urettferdig?

– Selvfølgelig er det urettferdig. Men sånn er livet for mange. Så kan jeg velge å la det knekke meg, eller jeg kan la det forme meg til det mennesket jeg har potensial til å bli.

Det er forskjell på vendepunkter man velger selv, og de man blir pådyttet. Hilde synes de første er mye lettere å takle enn de andre.

– Da jeg flyttet til Bali, tenkte jeg: Nå har jeg gjort den store snuoperasjonen. Jeg var veldig fornøyd. Jeg hadde med meg bare en koffert og fotobagen min. Kostnadsnivået på Bali er så lavt at man kan livnære seg der uten mye penger. Jeg dro dit for at livet mitt skulle gå på skinner. Jeg hadde hatt mine stormer i livet før jeg dro. Ved avreise sa jeg til ­vennene mine: Nå kan jeg tenke meg litt planke­kjøring.

– Var du mentalt forberedt på at livet kunne snu så fort?

– For meg som en spirituell person, må jeg innrømme at det er lettere å være spirituell når alt går bra enn når det motsatte skjer. Jeg var nok ikke helt forberedt på dette, men jeg jobber med å godta de nye premissene.

– Du skriver på bloggen din at det kjennes som å miste kontroll?

– Ja, og det tror jeg er det verste. Jeg er nok en person som har behov for kontroll. Å ikke ha kontroll over livet sitt, er en ekstremt frustrerende opplevelse. Å skrive er kanskje min måte å forsøke i det minste å ta litt kontroll over fortellingen om mitt liv.

Dødsangst

– Er din bror en god støtte for deg nå?

– Ja, vi støtter hverandre. Nylig var vi på fotballkamp og gikk ut og spiste etterpå. Vi hadde en god samtale. Vi er enige om at vi er luta lei av å høre folk som sier at alt som skjer har en mening. Han står fortsatt på donorliste, og jeg skal ha cellegift. Men vi var enige om at vi er gode til å takle prøvelsene begge to. Og vi har galgenhumor. Han ga meg en supermanncaps som jeg skal ha på meg når jeg blir skallet.

– Hva tenker du om døden?

– Jeg har alltid sagt at jeg ikke er redd for å dø. Jeg har vært i noen situasjoner før, hvor det har vært høyst reelt. Det er nok litt derfor jeg lever livet mitt som jeg gjør. Men jeg har aldri vært redd. Ikke før dette kom. Jeg har hatt flere netter nå hvor jeg har våknet og vært livredd. Har kjent dødsangsten angripe hver krok i kroppen. Det rokker ved selve fundamentet i meg.

– Har du en tro som hjelper?

– Før hadde jeg absolutt ikke det. Men de siste årene har jeg opplevd en rekke ting som jeg ikke kan forklare på annen måte enn at det finnes en spirituell verden. Jeg har ikke lyst til å bruke ordet guddommelig, men mennesket selv har så enormt mye større potensial enn vi tror. Vi forstår ikke hvor fantastiske vi kan være. Heller ikke hvor sårbare vi er.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje