Tekstene på andre juledag får julefreden til å revne. Beretningene står som en påminning om at Jesus-barnet ikke ble født inn i en fredfull verden, og heller ikke vi lever i en verden uten smerte.

Noen uker etter Jesus hadde blitt født, nærmet de seg, vis­mennene som ville finne den nyfødte kongssønnen. Da de på veien kom til slottet i Jerusalem, var det ikke unaturlig å gå dit for å se etter babyen.

En annen vei

Stjernetyderne visste ikke hva som skjulte seg i hjertet til kongen som møtte dem. Da de fortalte hvorfor de kom, la de kanskje merke til en liten rykning i kongens ansikt. Hørte de mørket som lå og duvet i stemmen hans da han kalte dem tilbake og i all stillhet sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det».

Hvor gal kongen var, hvor sykelig mistenksom han var kjent for å være, det visste de nok ikke da. Kanskje fikk de siden høre om hvordan han hadde drept tre av sine egne sønner og sin egen kone, samt andre grupper han var redd for skulle kunne gjøre kupp mot ham.

Men da en engel kom til de vise mennene og sa at de ikke måtte fortelle om den nyfødte gutten til kongen, valgte mennene en annen vei hjem.

· ANDAKT FØRSTE JULEDAG: «Ordet ble menneske»

Drep alle guttebarn

Den allerede sinte og mistenksomme kongen fikk snart høre at han hadde blitt ført bak lyset. Så gjorde han det avskyelige valget: Han ga beskjed til soldatene sine om at de skulle drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre for sikkerhets skyld.

I boken Matteusevangeliet skriver Hans Kvalbein om hvorfor få andre historiske kilder nevner disse drapene. Han sier at med tanke på alt det grusomme Herodes utførte, så føyde handlingene seg trolig bare inn i rekken av avskyeligheter.

Hvis innbyggertallet i landsbyen Betlehem var 1000 mennesker, var det kanskje 20 gutter som ble drept. Antallet innbyggere kan også ha vært nede i 300 mennesker, med et tilsvarende lavere antall guttebarn under to år.

Overlevde flukten

At andre historiske ­skrifter ikke nevner hendelsen, betyr ikke nødvendigvis at de ikke har hendt. Skriket fra mødrene deres ble hørt og husket, Ramaskriket.

Det samme gjelder i dag: Barn som selges som slaver i Nepal, de finnes jo, selv om beretningen om dem ikke når opp til avistitlene. Alle barna som er på flukt i Sør-Sudan, du får lest om noen, men ikke om alle. Men de finnes. Mødrene også.

Gutten i krybba overlevde flukten fra ­Herodes og siden sønnen Arkelaos. Flyktningen ble voksen. Siden døde han på korset og sto opp. I dag lever han som konge og herre. Men han glemmer han ikke hvordan frykt smaker, han vet hvordan det er å føle seg alene og glemt. Ingen skrik er for høye, ingen kvalte skrik er så stille at han ikke hører dem.

Karen Kilane