I løpet av et 3000 meter hinder-løp skal du forsere 35 barrierer. De dukker opp i hver sving på løpebanen. Enten en vanlig hekk eller et hinder med vanngrav.

For å mestre distansen må du både ha solid kondisjon, god spenst, samt en helt annen egenskap; evnen til å løpe så rytmisk du kan, til tross for at rytmen hele tiden blir brutt opp.

Med andre ord: Du må la hindrene hindre så lite som mulig.

Jacob Boutera har løpt mot det samme målet i åtte år. I åtte år har treninga dreid seg om å klare å det siste hinderet i løypa – å kvalifisere seg til OL i Paris. Det foregår om bare noen uker. Men da står ikke navnet hans på startlista.

– Hvordan er det å være deg akkurat nå?

– Det har vært ei veldig, veldig spesiell tid.

På få uker gikk Jacob Boutera fra å tro at han hadde oppnådd sitt største mål hittil i karrieren, til sin største idrettslige nedtur.

La oss først spole tilbake.

Når det er vanskelig å tro

Boutera begynte nemlig ikke med friidrett før han flyttet hjemmefra for å studere.

Som liten var det bare fotball som sto i hodet på ham. Dag ut og dag inn, fra han skjøt ball i hagen i Aurskog, til han etter hvert tok steget opp til juniorlaget til Lillestrøm.

«På landet», som han selv kaller det, vokste han opp med en visshet om at Jesus var en trygg og varm skikkelse med halvlangt hår, kjortel og sandaler. Familien var aktiv i den lokale menigheten.

Når han ser tilbake, føler han seg formet av verdiene og den kristne fortellinga han vokste opp med. Nå bærer han med seg troa som noe helt personlig, men også som en del av hverdagen. Det innebærer å be og lese regelmessig i Bibelen.

– Men jeg har jo også syntes det har vært vanskelig å tro i perioder når jeg har blitt eldre. Så det er kanskje litt der jeg er i dag. Jeg har med meg veldig mye av det – og så er det ofte også vanskelig å tro.

Jeg er ganske mentalt utladet, kan du si

Så hvis han skulle fått stille Gud ett spørsmål, hadde det blitt en god gammel klassiker:

– Hvorfor tillater han så mye urettferdighet, ondskap og lidelse?

Det ondes problem.

Han spør også Gud, eller kanskje seg selv, hvor Han blir av i de virkelig tunge tidene i livet.

Men i stedet for å la det bli hengende i lufta, som han jo har lov til, ettersom det muligens er et spørsmål til Gud selv, fortsetter Boutera:

– Det kan også være at man ser tilbake noen år senere, og så skjønner man at kanskje det var derfor man holdt seg oppreist, og kom seg såpass godt ut av det likevel.

Mentalt utladet

Når de 34 første hindrene i løpet er passert, og målstreken kan skimtes på den andre siden av banen, kan det kjennes som lårene er laget av bly. Det er ren melkesyre som sirkulerer rundt i blodårene.

Da kan det siste vanngravhinderet virke nærmest umulig å komme seg over. Slik kunne Boutera skimte den etterlengtede OL-plassen i det fjerne, samtidig som han visste hva som sto mellom ham og plassen.

Kravene for å komme til OL er nokså kompliserte. Enten må utøverne klare et direkte kvalifiseringskrav, eller være rangert blant de 36 beste utøverne i øvelsen. 5. juli, da den norske friidrettstroppen ble offentliggjort, hadde ikke Boutera klart noen av kravene.

Men 8. juli, da det på forhånd var annonsert av Friidrettsforbundet at troppen skulle tas ut, hadde han klatret høyt nok på rankingen til at han ville ha kommet med.

---

Fakta: Jacob Boutera

• 28 år.
• Kommer fra Aurskog i Akershus.
• Mellom- og langdistanseløper, med 3000 meter hinder som hoveddistanse.
• Er norgesmester flere ganger og har deltatt i EM og VM i friidrett.
• Ble ikke tatt ut til landslagstroppen som skal konkurrere i OL i Paris, til tross for at han hadde klart de internasjonale kravene.

---

Men navnet hans sto ikke på listene, og OL-toget hadde forlatt perrongen.

Siden har han etterlyst forklaringer på uttaket, og opplever at beskjedene han har fått i etterkant har spriket. Hovedbegrunnelsen skal være at Olympiatoppen mener han ikke er en «topp 12-kandidat», at han har en dokumenterbar sjanse til å bli blant de tolv beste i øvelsen.

Avgjørelsen, og Bouteras påfølgende innlegg i sosiale medier, har vekket sterke reaksjoner i det norske idrettsmiljøet. Så seint som torsdag i forrige uke ble saken debattert i Dagsnytt 18.

Men uttaket er gjort og fristen har gått ut. Det som skjer herfra utgjør ingen forskjell.

– Egentlig har det vært ganske surrealistisk. Fra å tro at jeg skulle oppnå min største drøm, til å plutselig bare havne i en ukeslang prosess hvor det til slutt viste seg å ikke bli tilfelle, og den skuffelsen og fortvilelsen det innebærer ... sier han og fortsetter:

– Jeg er ganske mentalt utladet, kan du si. Og på én måte var det deilig da det var over. Da fristen for kvalifisering gikk ut og det ikke var mer som kunne gjøres.

Kunne ha gjort hva som helst

Det var derimot ikke opptaket som stoppet ham da han skulle delta i VM i friidrett i 2019.

For fem år siden hadde han nettopp gjennomgått en akillesoperasjon og kunne ikke løpe i det hele tatt. Han var henvist til treningsrommet, hvor sykling var det eneste som sto på øktplanen. For å få tida til å gå litt raskere hadde han satt opp sykkeløktene så han kunne se på VM-løpene samtidig.

Fra sykkelsetet ble han vitne til at den da 19 år gamle Jakob Ingebrigtsen gikk fra å lede i siste sving til å til slutt havne på femteplass på 5000-meteren. I intervjuet etterpå sa han at det var det verste han hadde opplevd.

– Og da sitter jeg på den sykkelen, og har ikke løpt på flere måneder, og bare føler at jeg kunne ha gjort hva som helst for i det hele tatt å være i VM. Jeg husker bare at jeg tenkte «du aner ikke hvor god og heldig du er».

Vanskelig å tilgi

– Hva er forholdet ditt til tilgivelse?

De siste dagene har – i tillegg til å håndtere pressehenvendelser fra alle kanter, og å fortsette å trene som normalt – gått med til å snakke med venner og bekjente om det som har skjedd.

En prest fortalte ham at for Boutera selv ville det vært viktig å kunne tilgi dem, for å få slippe tak, og for at det ikke skulle bli liggende og gnage.

Med dem menes Olympiatoppen, Friidrettsforbundet og enkeltpersonene Boutera mener står mellom ham og deltakelsen.

– Tilgivelse er noe jeg synes er veldig viktig, og som jeg prøver å klare å gi. Men jeg synes også det er mange situasjoner hvor det er forståelig at det er vanskelig for mennesker å tilgi. Og da snakker jeg også om mye mer alvorlige ting enn dette.

– Jeg la merke til at du skrev på Instagram at du aldri kan tilgi dem som tok fra deg drømmen om å få løpe i OL. Men det virker som du allerede tenker at du har lyst til det på et tidspunkt?

– Ja, jeg håper i hvert fall det. Men, ja, som sagt, det kan være vanskelig.

Det kan virke som om Boutera innerst inne er fullstendig klar over hva som er det «riktige» å gjøre i situasjonen han står i. For å kunne komme seg over det hinderet som denne nedturen har blitt, er det tilgivelse som skal til.

Likevel kunne ikke den realiteten vært fjernere fra sinnstilstanden han befinner seg i akkurat nå. For selv hinderløperen sier at det framover handler om å løfte blikket og komme seg videre, vedgår han:

– Men det kommer til å ta litt tid.

Alle har jo ei tro som driver dem, selv om den ikke nødvendigvis er religiøst betinget

Hva som skjer videre er han ikke helt sikker på. De fleste sponsorkontraktene hans utløper i år. Det er ofte slik med friidrettsutøvere – de forholder seg til «OL-sykluser», fire år av gangen.

– Og jeg er ikke gammel, men jeg er jo ikke ung heller.

I starten av august, når startpistolen for 3000 meter hinder løftes i været og skuddet avfyres, kommer Boutera til å sitte hjemme på sofaen. Han er sikker på at han vil se på mesterskapet og heie på alle han kjenner.

– Så kommer det selvfølgelig til å være en bismak, spesielt når mitt løp skal gå.

Og hvis løpere han tidligere har slått kommer seg helt til finalen, kommer han til å legge merke til det.

Til tross for at Bouteras far er fra Algerie, har det heller ikke vært aktuelt å konkurrere for det nordafrikanske landet, ettersom han kun har norsk statsborgerskap.

– Men det som er litt gøy, er at da Norge ikke aksepterte plassen min i OL, så gikk plassen til nestemann på lista – og han er fra Algerie.

Troende idrettsutøvere?

Det er stort rom for å være troende idrettsutøver, mener Boutera. Mer enn blant de norske utøverne, er det vanlig for mange av hans internasjonale kolleger å ta med seg troa inn i konkurransene. De korser seg, ber åpenlyst og takker høyere makter for gode prestasjoner.

Men Boutera mener faktisk at idrettsutøvere uansett er ei spesielt troende yrkesgruppe.

– Alle har jo ei tro som driver dem, selv om den ikke nødvendigvis er religiøst betinget. De må jo ha troa på seg selv, på at de kan oppnå noe, selv om det ikke finnes bevis på at det kommer til å skje. Og sjansen kan være veldig liten.

Så idrettsutøvere må i større grad enn andre bygge livene sine på et håp om at noe de ikke kan vite sikkert, faktisk er sant. Du kan aldri vite helt sikkert at du kommer til å løpe fortest, selv om du har forutsetningene og favorittstempelet på din side.

Litt på samme måte har Boutera det når hans egen tro møter spørsmålet om sannhet.

– For min del føler jeg ofte at troa på et vis kan trumfe jakta på den sannheten. Og man må ikke nødvendigvis lete etter bevis for at Gud finnes hele tiden. Ofte kan det være en følelse eller en opplevelse man selv sitter med, som gjør at man føler seg trygg i den troa, og da kan det kanskje være ... være nok, på en måte.

---

4 raske

Gud er: Allmektig.

Jeg klarer meg ikke uten: Fysisk aktivitet.

Boka alle må lese: Bibelen er et litt kjedelig svar, så jeg sier Drageløperen av Khaled Hosseini.

I begravelsen min vil jeg høre denne sangen: Chariots of Fire, (soundtracket fra filmen med samme navn).

---

Vil legge til rette for idrettsglede

Jacob Boutera prøver å fylle dagene med takknemlighet.

– Jeg har blitt veldig opptatt av å takke mye. Jeg føler det er lett å be mye og henvende seg til Gud kun når man trenger det, og så glemmer man litt av alt man har.

Å løfte blikket, se rundt seg og være bevisst på hvor bra livet faktisk er, tror han er spesielt viktig når jobben hans som idrettsutøver dreier som å alltid jage etter å bli litt raskere og litt bedre.

Toppidrettslivet i friidrett handler om nøyaktig én person: en selv. For å maksimere egne muligheter og ferdigheter må du gjøre knallharde prioriteringer for å luke vekk alt som kan distrahere.

Jeg kan nesten få litt dårlig samvittighet fordi jeg føler meg såpass lei meg i sånne situasjoner

For Boutera kan den obligatoriske selvsentrertheten bli en kilde til dårlig samvittighet. Når han får spørsmål om hvordan han opplever periodene med mye motgang og skader, blir han betenkt.

– Det er jo stort og kjipt og alt sånt. Men i det større bildet så er det jo egentlig ganske...

Han drar litt på det.

– På en måte uviktig. Selv om det ikke er uviktig. Jeg kan nesten få litt dårlig samvittighet fordi jeg føler meg såpass lei meg i sånne situasjoner. Man mister litt perspektiv.

Derfor har han bestemt seg for å dele av livet sitt som idrettsutøver og gjøre sitt beste for å inspirere andre, hjelpe andre og være tilgjengelig.

– Idrett er jo veldig viktig. Det er et sted folk kan ha fellesskap og tilhørighet. En arena for mestring, uansett hvor kjipt man har det hjemme eller hva man står midt oppi, så kan man liksom glemme det noen timer når man løper eller spiller fotball.

Og det er det han kan tenke seg å jobbe med i framtida også. Selv om siste juss-eksamen er bestått for lengst, har han mer lyst til å kunne legge til rette for idrettsutfoldelse.

– Du kunne ikke jobbet i Olympiatoppen, da?

– He he, spørs om jeg blir ansatt der med det første.