På vei tilbake til Oslo fra intervjuet med enken på Eidsvoll blir jeg sittende og tenke på en setning jeg hørte for lenge siden. Den ble uttalt av en svensk venn av meg som dedikerte tiden sin til å løpe kontinenter på tvers. Han brukte følgende metafor da han skulle forklare hvordan han trodde andre folk så på det han drev med:
«De som ikke hører musikken, tror gjerne at de som danser, er gale».
Sagt med andre ord: Om man derimot hører musikken, kan det være vanskelig å forstå hvorfor alle andre sitter stille.
Og Silje Camilla Myrhaug hører musikken. Både på den ene og den andre måten.
– Livet mitt har vært som Jobs bok. Jeg mistet min elskede, men jeg føler meg ikke alene. Jeg takker Gud for at han er med meg i sorgen. For den som ikke tror, høres jeg nok gal ut. Men for meg gir det dyp mening.
---
Silje Camilla E. Myhrhaug
- 45 år
- Enke, to barn
- Bor på Eidsvoll
- Kvinnepolitisk leder i Akershus KrF
---
En som hjelper
Fra tomten utenfor det nybygde huset som Silje skulle delt med mannen Martin ser vi helt til det 663 meter høye Mistberget. I lia opp mot berget ligger «Lykkens grube», et skjerp der det i tidligere tider ble utvunnet jern. Silje Camilla er opptatt av lokalhistorien og kom inn i politikken gjennom kamp for bevaring av naturen der hun bor.
– Jeg så for meg at vi skulle bo her sammen, Martin, meg og barna. Slik skulle det ikke gå. Mange sier at Gud har kastet den ene lidelsen etter den andre over oss. Det er drittungt, det skal jeg innrømme. Men samtidig føler jeg at jeg har en som hjelper meg gjennom det.
Silje Camilla og Martin møtte hverandre i 1998. Da de var på bryllupsreise to år etterpå fikk han leverbetennelse. Det «balet på seg», som hun sier, slik at han fikk blødninger, leversvikt og hjertestans. Martin måtte stille seg i kø for levertransplantasjon.
Samtidig slet Silje Camilla selv med hodepine, oppkast og psykiske følger av å ha vært mobbet i oppveksten. Hun fikk migrenediagnosen da hun var 16.
– Martin og jeg var begge uheldige i helselotteriet, men vi fant støtte i hverandre. Jeg er stolt over hva vi fikk til. På 20-årsdagen vår feiret vi med å dra til Frankrike med bil. Jeg er glad at jeg og barna har minnene fra den turen å se tilbake på nå.
Svulst i hodet
Høsten 2020 ble tøff. Martin følte seg uvel. Han begynte å kaste opp. Dette var krise med tanke på de medisinene han tok for å ikke avstøte den leveren han hadde fått transplantert. Det bar til sykehus.
– Halv fire på natta ble jeg oppringt av nattevakten som sa at de hadde funnet en svulst i hodet hans. Det ble hasteoperasjon på Rikshospitalet. Deretter stråling. Men kreften hadde spredt seg. I februar 2022 sovnet mannen min stille inn. Det var vondt, vi skulle jo bo i dette huset og dele livet sammen, sier Silje Camilla stille.
– Hvordan har du kommet gjennom det?
– Da det var på det mørkeste, mens Martin gikk til stråling, var det i tillegg covid, så vi kunne ikke klemme hverandre. Da må jeg si at jeg ikke skjønte hvorfor Gud ikke grep inn. Men plutselig hørte jeg sangen «Stjerna som brenn» av Lewi Bergrud. Teksten der sier at det blir jul igjen. Det var så sterkt for meg, det kjentes som et løfte. Jeg ringte Bergrud og fortalte ham hva sangen hadde betydd for meg. Han svarte at han faktisk hadde tenkt å ta den ut av repertoaret på julekonsertene sine, men at han nå ville omgjøre beslutningen.
Martin holdt ut og fikk oppleve både denne jula og neste. Men gradvis ble han knekket av kreften. På dødsleiet spurte Silje Camilla mannen sin om hun hadde vært en god kone. Han svarte med ett ord:
«Takk!»
Trist barnebønn
Silje Camilla Myrhaug har ingen kristen familiebakgrunn. Likevel ba hun til Gud som barn. Dog neppe slik det fleste barn ber:
– Jeg ba til Gud om å få slippe å leve. Jeg ble mye mobbet. Foreldrene mine var syke. Jeg syns livet var noe dritt.
Noen av venninnene hennes gikk i speideren i Frikirken på Toten. De ba henne med. Der ble hun rekruttert med på en nyttårsleir. Der fikk hun sin store åndelige opplevelse:
– Jeg kjente en kamp inni meg mellom det gode og det onde. En venn la hånden på meg og ba for meg. Der og da ble jeg fylt av en ro som jeg aldri hadde opplevd før, og som siden ikke har forlatt meg. Jeg hørte en stemme inni meg som sa «reis deg, reis deg og kjenn at du er sterk!» Jeg kjente at noe endret seg. Jeg kjente meg verdifull. Det festet seg i hjernen min. Det er blitt mitt motto.
Silje Camilla innrømmer at hun ikke kan forklare denne opplevelsen vitenskapelig. Likevel er den veldig reell for henne. Den har preget hele livet hennes siden.
– Selv når jeg er nede, er jeg aldri like langt nede som før. Lysten til å forlate livet forsvant der og da. Siden har jeg elsket livet, tross all sykdom og motgang.
– Hva er kjernen i troen din?
– At jeg kjenner meg omsluttet av Guds kjærlighet. Jeg kan virkelig hvile i den. Så gjør det ikke så mye om jeg ikke klarer å tro på alt som står i Bibelen eller leve helt slik det forventes at kristne skal leve.
---
4 raske
- Gud er: Den som gir ro og styrke.
- Jeg klarer meg ikke uten: Naturen, tro, håp og kjærlighet.
- I begravelsen min vil jeg ha denne låten: Det vet jeg ikke.
- Boka alle bør lese: Jeg er glad i dikt og anbefaler flere å lese poesi.
---
Den svakes parti
Tobarnsmoren fra Eidsvoll er i dag kvinnepolitisk leder i Akershus KrF. Det politiske engasjementet begynte med at hun engasjerte seg for å redde Salamanderdammen i nabolaget sitt. Her hadde barna et unikt område for lek og uteskole, der de lærte om hvordan økosystemet fungerer.
– Jeg skrev leserinnlegg i avisen. Møtte politikere. Kjempet for barna. Men utbyggerne vant. Vi får ikke den vakre naturen tilbake. Jeg ble opprørt og tenkte på hvilke partier som er mest opptatt av forvalteransvaret. Derfor ble det KrF.
Myrhaug kjemper også en kamp for de som faller utenfor i samfunnet. Hun har selv mye erfaring med det.
– Dessverre vet jeg litt om hvor mange som føler seg knekt etter møtet med Nav. Det er noe med ordlyden i brevene fra denne etaten. Det underliggende budskapet er at man bare må ta seg sammen. Som om man har gjort noe annet enn det mens man har kjempet for å unngå å be om hjelp.
Mistet nattesøvnen
Myrhaug forteller at hun måtte krysse av på et skjema for at hun måtte være villig til å ta jobb hvor som helst i Norge dersom hun ønsket å få arbeidsavklaringspenger. Dette selv om hun hadde to barn og en pleietrengende mann på Eidsvoll.
– Det sto at man kunne bli politianmeldt om man krysset av feil. Men det ville jo blitt galt uansett hva jeg hadde gjort. Jeg mistet nattesøvnen av det. Jeg ble sett på som en mulig kriminell, ikke en som hadde det vanskelig og trengte hjelp. Jeg kunne jo ikke forlate mann og barn heller. Og når dette skjedde med meg, har det garantert skjedd med mange andre. Det blir en ekstra påkjenning. Det gjør folk sykere. Skyver dem enda lenger ut på kanten av stupet.
Kommer det ekstra tunge dager, sier jeg til meg selv at uten mørket er det ingen stjerner som skinner.
— Silje Camilla Myrhaug
Som alenemor er Silje Camilla Myrhaug stolt over at hun gir sine to barn en trygg oppvekst. Utfordringene er mange, men hun ønsker ikke å bli stigmatisert av et språk som snur opp ned på ting:
– Jeg ser ikke på noen mennesker som svake. De som faller utenfor samfunnet, må kjempe hardt og være veldig sterke. Jeg vil være en stemme for disse menneskene.
Selv har Myrhaug strevd hardt for å få økonomien til å gå rundt. Da Martin døde, fikk hun enkepensjon. Det var ikke mye, men nok til at hun mistet barnetillegget i uføretrygden. Det var en tøff smell for en person med laveste sats i uførepensjon.
– Det er tøffe tak, men troen gir meg selvoppholdelsesdrift. Jeg ber og takker mye, selv om det ikke alltid er så mye å takke for. Kommer det ekstra tunge dager, sier jeg til meg selv at uten mørket er det ingen stjerner som skinner.