Bibel, bønn og ball

Å si at mannen med hvitt hår og åpen trener-parkas beveger seg nedover Ekebergveien, vil være å overdrive.

– Gratulerer med dagen!

58-åringen, med «Kåffa» bakpå jakkeryggen, får knapt tatt tre-fire steg før han blir stoppa, igjen.

– Vi får vel nesten si gratulerer med dagen?

Utstrakte hender, inviterende favner og oppspilte fjes er som magneter mot Thor-Erik Stenberg.

– Du må prøve å ta dette innover deg også, ikke sant? sier en av de forbipasserende. Hun ser ham oppriktig inn i øynene.

Fotballklubbens daglige leder betrakter køen som har begynt å bre seg langt nedover Ekebergveien. Noe treffer ham.

– Se her, a. Detta er schvært!

Det er høytidsstemning på KFUM Arena. «Kåffas» steg inn i Eliteserien er endelig (derav gratulasjonene).

En tåre for laget

En time før kampstart må en småjogge for å holde tritt med den blide mannen i parkas.

Er ikke akkrediteringen klar? Hvem har kontroll på VAR? Hvorfor står det to stiger foran annonseskiltene?

Noen runder rundt banen, innom en mottakelse, noen håndtrykk og klemmer og intervjuer senere – og Stenberg stiller seg med begge beina på bakken på langsida.

Blikket panorerer over banen. Kunstgresset er vanna. Flomlyktene (til ti millioner kroner) lyser. Kåffa-sangen spiller over tribunen. Og fra andre siden av banen ljomer:

«Bibel, bønn og kirkekaffe / Bibel, bønn og kirkekaffe»

Laget hans entrer matta. Stenberg begraver ansiktet i hendene.

– Jeg er jo en sutrekopp, sier han muntert senere.

Bare timer før dommeren nå blåser kampen i gang, har de ansatte og frivillige lagt siste hånd på verket.

Verket er hjemmebanen til KFUM-Kameratene, som omsider oppfyller Eliteseriens standarder. Det er publikumsrekord til oppgjøret mot Brann. 3.298 mennesker står og sitter på ukevis med hardt arbeid.

– Sammen har vi klart å skape noe ganske unikt i norsk fotballhistorie, sier den daglige lederen.

– Jeg tror vi bare så vidt har begynt på denne reisa.

---

Thor-Erik Stenberg

• Daglig leder i fotballklubben KFUM-kameratene, «Kåffa»
• 58 år, fra Brumunddal
• Gift, tre barn
• Aktuell med at «Kåffa» spiller sin første sesong i Eliteserien

---

Gå dit hjertet brenner

Det må være mer enn et kvart århundre siden Stenberg inntok gresset her for første gang.

Guds Lam, en profilert menighet i Trosbevegelsen, var kollapset og i grus. Småbarnsfaren, som hadde hatt en sentral rolle i menigheten, hadde litt etter litt begynt å finne fotfeste igjen. Og snart sto den mellomste sønnens fotballag uten lagleder.

– Jeg er ikke en sånn som står og ser på at noe må gjøres, sier Stenberg og ler.

Da går det som det går. Lagleder. Juniorlagsleder. Styreleder. I dag: Daglig leder.

Noen hadde sett at «han Stenberg, han er litt i overkant ivrig», som han sier. Han tenkte seg om da han ble oppfordra til å søke på jobben.

– Det er jo her hjertet brenner. Jeg lærte en lekse ganske ung, om at du må følge der du får energi.

– Da renner u‘ke huet i veggen så fort, sier han og ler.

Menigheten til fatter’n

Brumunddal, omtrent 1970.

Inni det hvite bedehuset sitter et titalls «tanter» og «onkler» og mange ledige fang. Thor-Erik kryper opp i ett av dem. Fatter’n er forstander.

– Baptistkirka, vet du. Det er jo bunnsolid fra A til Å. Det var en kultur for at unga var viktige. Alle ble sett.

Fra plattforma, den lille forhøyningen foran et enkelt trekors, lyder solid bibelundervisning og mannsrøstene i «brødremusikken».

Det var dessuten ganske populært å sende barna på søndagsskolen. Gullsmeden var nemlig søndagsskolelærer.

Hadde en unge fått et fullt epletre av klistremerker i oppmøteboka, fikk man en sølvskje. Foreldre så sitt snitt til fulle sett av sølvtøy. Kanskje et ekstra påskudd for å sende barna til flanellografen?

– Det var et lim i menigheten. Det var et godt og trygt miljø å vokse opp i.

På skolen blir ikke verdenen hans sett på på den måten.

«En pest og en plage»

– Jeg opplevde jo at læreren sa at de som ikke er barnedøpt, går til helvete.

Så vidt Stenberg husker, lot han likevel aldri helvetesdommen gå inn på seg. Heller ikke at noen klassekamerater ikke fikk lov til å dra i bursdagene hans.

– Når du er barn, da går bare motoren. Jeg kom meg godt unna fordi jeg var sterk, og julte’rem opp, sier han og ler godt.

– Det var litt flåsete sagt, sier han modererende.

– Men når du er god i idrett, blir du fort tatt med. Jeg kom ganske bra utav det.

En kirke møter en hatt

Et slags frampek på livet strener inn i baptistkirka en søndag kveld. Ei dame med en flott hatt entrer salen. Kvinna blir lagt merke til.

Mutter’n og damene ser på hverandre og sier: «Nå kjæm, a! Høll tak ti unga».

– Hu var pinsevenn, sier Stenberg, med glimt i øyet.

Salen er tyst under prekenen.

– Plutselig så reiser’a seg opp og roper: «ABBA!» Hele forsamlinga skvetter.

Men de unge i benkeradene, de syntes dette var litt kult. Selv ikke et litt feila forsøk på tungetale, uten en eneste baptist som kunne tolke, hindra fascinasjonen for denne gløden.

Så da Thor-Erik snart skulle få sitt første store møte med glødende karismatikk, var det, for å si det sånn:

– … absolutt ikke foreldra mine som sendte meg av gårde, sier Stenberg lattermildt.

Tror på sterke møter med Gud

13 år gammel skjer nettopp det.

– Alt er spennende. Det er jo hæla i taket, sier Stenberg om når han trer inn i idrettshallen.

Kontrasten til kirkebenken hjemme er bokstavelig talt til å ta og føle på i den nokså gigantiske forsamlingen på Oppdal. På pinsekonferansen er over tusen mennesker samlet, det er tungetale, gråt, hengivelse, åndskraft – og sterke opplevelser av kall.

– Noen vil kanskje kalle det en vekkelsesånd. En sånn atmosfære som gjør at folk kan sitte i timevis på møte. Det er et eller annet som tar tak i deg.

– Hva er dette «et eller annet»?

– Det synes jeg er litt vanskelig å beskrive uten å havne inn i de faste, dårlige kristne begrepene for det, sånne som nesten støter folk vekk. Istedenfor at det blir liksom …

– Jeg tror på dette møtet med Gud. At det er mulig.

Stenberg tar jevnlige forbehold etter hvert mens han forteller. Det har skjedd ting mellom Oppdal-reisen og denne dagen derpå 0-0-kampen mot Brann.

Hvem er du?

Thor-Erik har en fot i det karismatiske miljøet allerede, og når han flytter til Oslo som 19-åring, tar han første steg inn i menigheten Guds Lam (som senere får navnet Oslo Gospel Center).

På lørdager er det gatemøter utenfor Oslo Sentralstasjon. Evangeliet skal forkynnes, midt blant folk.

– Da de skulle rigge ned, så jeg det sto noen kasser der. Så jeg blei med og bærte, heiv meg med i bilen og med opp til lageret.

– Da vi kom dit, var det noen som snudde seg og spurte: Hvem er egentlig du?

– Jeg hadde aldri vært der før, men jeg var sistemann som gikk hjem. Siden da ble jeg med der.

Stenberg-folka er de siste som drar hjem, hetes det.

En strukket strikk

I 20 år etter dette, er Guds Lam Kirke en «opp-og-nedtur-reise», forteller Stenberg. På et tidspunkt blir menigheten kalt en sekt, både innenfra og i media.

– I løpet av alle årene var det veldig mye bra, og miljøet var magisk. Men, som i resten av Trosbevegelsen, så hadde det klare slagsider.

De ser folk komme til frelse og opplever Gud komme til dem. Menigheten vokser, de stifter barnehage og skole. Menneskene lever og ånder for fellesskapet, og kallet de opplever sammen.

– I kirka var det helhjerta folk, så det holder, ikke sant? Men det blir liksom det derre …

– Kravet om at hvis alle hadde gitt mer … Ikke penger, men gitt mer av seg sjøl, så hadde vi fått til enda mer.

– Men da var strikken strekt så langt at det var ikke mulig å gi mer.

Stenberg har leda ungdomsarbeidet, og er omtrent 40 år når han kommer til en erkjennelse sammen med resten av ledelsen. De må legge menigheten ned.

– Det er jeg egentlig stolt av. At vi satte strek sjøl.

Ledelsen var klar over det tyngende sekt-stempelet, forteller Stenberg. De prøvde å bryte usunne maktstrukturer, men lyktes ikke. I hvert fall ikke nok.

– Vi ble introverte og sekteriske i legning. Det var helt riktig å legge menigheten ned. Men noen ble nok …

– Noen ble skada på veien.

Stenberg har, i ettertidens lys, satt seg ned med enkeltmennesker og bedt om tilgivelse, for ting han og kirka har gjort og sagt.

– Samtidig er jeg trygg på at hjertet til folk var oppriktig hele veien. Jeg møter folk som også er veldig glade for den tiden, og for de spennende og bra tinga vi gjorde. Begge erfaringene finnes.

---

4 raske

• Gud er: Fundamentet jeg står på i livet mitt
• Jeg klarer meg ikke uten: Barnebarna
• I begravelsen min skal denne spilles: Kjærligheten seirer av Arnold Børud
• Boka alle må lese: Fatimas hånd av Ildefonso Falcones

---

Nøkkelen til opprykket

Over «Norges mest fotograferte fotgjengerovergang» krysser en gjeng unggutter med svett lugg og røde og hvite drakter. Askeladden-laget fra Oslo har holdt nullen mot et Brann i storform.

At KFUM-Kameratene ikke har noen elegant tunnel å komme på rekke ut fra til kampstart – og må krysse bilveien fra garderoben til fotballbanen – har blitt selve symbolet på klubbens reise.

Selv utenlandske gigantaviser som The Guardian og Der Spiegel har latt seg sjarmere av grasrotklubben her nord.

Ridiculous, kaller den britiske avisa historien til den lokale fotballklubben som springer ut av en kristen organisasjon.

Er det ingen «kristen» K i navnet, så er det ingen «Kåffa».

Det er fotballklubbens vesen og suksess, tror Stenberg.

– Vi skal være den laveste terskelen inn i Kristen-Norge.

– Vi er kristne, vi tror på Bibelen og vi mener det er viktig. Men vi heier også på de som har muslimsk tro eller hinduistisk tro eller om du sier at du ikke har noen tro.

Ingen, heller ikke den daglige lederen, vil ta æren for «Kåffas» suksess. Flere sentrale skikkelser vi snakker med, over kaffe og langpannekake, understreker det samme: Alle mennesker på alle nivåer i klubben er like viktige.

Hvordan har de da nådd toppen?

Når døra åpnes, gå inn

– Her bryr vi oss om folka. Vi setter menneskene først. Dét er nøkkelen til at vi rykker opp, sier Stenberg.

– Det er også derfor vi klarer å få tak i spillere som andre klubber bare ikke skjønner hvorfor gidder å komme til oss. Men mange har funnet større glede i å være i KFUM, hvor vi har vårt fokus, enn at vi skjeller ut de som skjøt dårlig.

– Kommer du her for din egen del, som spiller eller trener, er det feil klubb. Du må forstå at du er en del av noe mer.

Klubbens «sjef» har misjonert på dører i Brumunddal og reist verden rundt med bibler, forkynnelse og hjelpearbeid. Med årene har han kommet fram til at å handle på troa ikke er å dra Gud med på det han selv har lyst til.

– Men når døra åpner seg, så går du med.

– Da kommer det av seg sjøl. Og så plutselig sitter hele bystyret på tribunen og synes dette er bra. Det er det som er skapende tro.

Drømmen lever

– Det er nesten så man felte en tåre der inne i bystyresalen, sa Stenberg til NRK i høst, da det grønne lyset endelig kom fra politikerne.

Prosjektet han nesten felte en tåre for, heter KFUM Familiearena. Gjengen på Ekeberg har jobba med det i over ti år.

Klubben drømmer om å huse bydelens barn og unge, med innendørs fotballbane, treningssenter, cageballbane, golfsimulator, svømmehall, to fotballbaner, barnehage, møterom og konferansesaler.

Et kristent samfunnsbygg, kaller den daglige lederen arenaen, som ennå ligger noen år fram i tid.

– Her ligger det muligheter til å gjøre mer av det vi allerede gjør. Vi har store drømmer.

For, tida for ungdomsklubb i kjelleren i kirka er omme, tror Stenberg.

– Nå skal jeg ikke skrinlegge godt arbeid overalt. Jeg hadde min oppvekst sånn, og elsket det, men jeg tror det er over.

– Den nye ungdomsklubben er treningssenteret. Der har vi mulighet til å være, med det kuleste treningssenteret, som kristent idrettslag. Det blir kjempekult.

Tiden i Trosbevegelsen lærte Stenberg minst én viktig lekse: Du må ha et DNA, en grunnleggende struktur, som organisasjon.

– Den gang hadde vi ikke DNA til å bære det vi drømte om. Kanskje vi hadde hatt klart det om 30 år, hadde vi skjønt at et kall kanskje kan vare så lenge.

– Men det jeg har tatt med meg mest, er trosbudskapet. Alt er mulig for den som tror.