Åndelighet i en vakker og grell verden

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Vi var litt imot ungdomsgrupper som bare handlet om «boller, brus og biljard». Det var Jesus som skulle være i sentrum, sier Tone Stangeland Kaufman.

Hun vokste opp i det hun selv kaller «beltespenna på bibelbeltet», Sandnes i Rogaland.

Som 15-åring ville hun leve helt og fullt for Jesus. Hun så ikke for seg å ta utdannelse, og å bli prest var i hvert fall ikke på horisonten.

– Sånn tror jeg det var for mange jenter i teologisk konservative miljøer på den tida.

Nå er hun professor i praktisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole, og ordinert prest i Den norske kirke. Hun har tatt med seg hengivenheten, men tenker annerledes om hva kristen etterfølgelse innebærer.

Gud glemmer ikke

Vi befinner oss i stua hennes, i et trehus i bydelen Søndre Nordstrand i Oslo. Det knitrer i peisen. På vegghengte hyller har bøker og bilder funnet sin plass, og tulipanene i vasen på bordet folder ut rosa og lilla blomsterblader.

Frukttrærne på den andre siden av vinduet er dekket av snø.

Seks måneder gammel ble Tone Stangeland Kaufman adoptert fra Sør-Korea.

– Jeg har alltid følt meg veldig ønsket av adoptivforeldrene mine, og har alltid tenkt på dem som mine foreldre, sier hun.

Et av temaene som følger henne, er tilhørighet, forteller hun.

– Sånn tror jeg det er for mange som har en grunnleggende opplevelse av å bli forlatt på et eller annet vis.

Et bibelvers som har blitt avgjørende for henne, er Jesaja 49,15.

«Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.»

– Selv om en mor kan glemme sitt barn, så gjør aldri Gud det. Det har blitt en viktig del av mitt gudsbilde.

---

Tone Stangeland Kaufman

  • Professor i praktisk teologi
  • Tre barn
  • Gift
  • 51 år

---

Tone Stangeland Kaufman.

Veien til ungdomsklubben

Stangeland Kaufman vokste opp i en familie hvor alle var døpt, konfirmert og gift i Den norske kirke, men ellers var det lite prat om tro. Siden hun befant seg på «beltespenna», ble hun likevel eksponert for både kristne venner og aktiviteter.

Hun ble konfirmert i Den norske kirke, og husker at hun hadde mange spørsmål og tanker rundt tro i denne tida.

Sammen med en kristen venninne fant hun etter hvert veien til en ungdomsklubb på Ganddal utenfor Sandnes. Den ble drevet på bedehuset Salem av blant annet Indremisjonen.

– Det var utrolig mange ungdomsklubber å velge i, men vi endte opp der fordi venninnen min var forelsket i en av guttene.

Hun smiler.

Venninnens forelskelse skulle vise seg å føre til noe svært positivt for Stangeland Kaufman. Hun fant seg til rette i det hun beskriver som et engasjerende, inkluderende og åpent miljø.

Jeg tror ikke det finnes bare én riktig vei, men jeg tror at man kan få legge livet sitt i Guds hender, og at det kan vise seg en retning

Livsbejaende forkynnelse

Hun ble med i koret på onsdager, var med og arrangerte ungdomsmøter på fredager.

– En del av forkynnelsen jeg hadde hørt før, var veldig syndsfokusert. På ungdomsklubben var det forkynnelse om disippelskap og etterfølgelse, og å bruke gavene sine. Det var mer livsbejaende og positivt.

Hun og de andre i miljøet var opptatt av at Jesus skulle være i sentrum av aktiviteten.

Stangeland Kaufman ler litt, før hun føyer til:

– Jeg syntes det de drev med i Ten Sing var litt halvveis. Jeg var på konsert med et kor og tenkte «hvor var Jesus her?».

I ungdomstida dro hun også på festivaler og samlinger i regi av Ungdom i Oppdrag. Hun sier selv at hun var så engasjert som det går an å være uten å være i organisasjonen på fulltid.

– Jeg ble preget av tankegangen og forkynnelsen der. Noe av det er jeg kritisk til, og noe har vært formende.

– Hva har du tatt med deg som har vært positivt?

– Troen på at Gud kan gripe inn og handle, at man kan la seg lede av Gud. Det er en hengivenhet der. Og en tanke om at noe står på spill. Det traff meg.

– Jeg tror ikke det finnes bare én riktig vei, men jeg tror at man kan få legge livet sitt i Guds hender, og at det kan vise seg en retning.

Tone Stangeland Kaufman.

Et liv uten krystallglass

Mormoren hadde meldt henne inn i Sandnes boligbyggelag, men som ungdom meldte Stangeland Kaufman seg ut. Hun ville ikke eie bolig.

Til jul et år fikk hun krystallglass av en tante. De ble byttet i noe annet. Hva skulle hun med krystallglass?

– Jeg skulle jo bo på ett rom i Afghanistan eller noe sånt.

Livet skulle brukes til misjon og å leve som Jesu etterfølger. Hun så ikke for seg at hun skulle bruke tid på utdannelse.

Etter et år på bibelskole i Tyskland og et år som ettåring i ungdomsarbeidet i Ganddal, dro Stangeland Kaufman likevel til Oslo for å studere teologi. Planen var fremdeles å bli misjonær, kanskje i Tyskland.

Hun hadde giftet seg som 21-åring, og sammen med ektemannen forlot hun Sandnes.

– Bibelsynet raste

Grunnfag i kristendom på MF vitenskapelig høyskole (da: Menighetsfakultetet) ble avgjørende for den unge rogalendingen, selv om det tok litt tid å finne sin plass.

– Jeg følte meg som en fremmed fugl på MF, og husker at på den første fakultetsgudstjenesten så kunne jeg ikke en eneste salme.

Likevel beskriver hun året som en av hennes livs beste faglige opplevelser.

– Å studere noe som angikk troen min var veldig gøy. Men jeg opplevde også at bibelsynet mitt raste sammen der i Auditorium 1. Hadde det ikke vært for flere oppfordringer fra teologiprofessorene der om å fortsette på studiet, hadde det trolig blitt med det ene året.

I en periode hadde hun to bibler; andaktsbibelen i lær som hun hadde fått av mormoren, hvor hun strekte under det som talte til henne, og Bibelen hun brukte til tekstanalysene på studiet.

– Så jobbet jeg med å få disse to til å henge sammen.

For å få til dette, leste hun mye litteratur ved siden av faglitteraturen, forteller hun. Bøkene hun valgte var ofte preget av en mer kontemplativ, reflekterende tilnærming til teologi, åndelighet og tro.

– Jeg var opptatt av åndelig liv og lederskap, og det ble avgjørende for valg av tema for doktoravhandlingen som handlet om presters spiritualitet.

En Gud i det lave

Hun ble etter hvert både utdannet teolog, ordinert prest i Den norske kirke, og stipendiat i praktisk teologi på MF vitenskapelig høyskole.

Med årene gjorde hun noe prestetjeneste, blant annet fire år som prest i Korsvei-bevegelsen, men mest tid har gått til det faglige arbeidet med teologi.

Professoren har også skrevet flere innlegg i Vårt Land gjennom årene, blant annet om rasisme.

– Dette med å se annerledes ut, eller «ikke norsk», det har vært et tema for meg, enda mer enn dét å være adoptert. Det er en diskrepans mellom hvordan jeg opplever meg selv og hvordan andre opplever meg. Det handler om identitet.

Har det påvirket hvordan du forkynner?

– Ja, det har det. Jeg tenker mye på hvordan man ser ting fra et minoritetsperspektiv, fra periferien. Å bli klar over sine egne blindsoner er viktig for en som preker.

– Gud identifiserer seg ofte med dem som havner i randsonen eller utenfor, de som ikke helt finner sitt eget fellesskap. At Gud er en som ikke bare er i det høye, men også i det lave, det er viktig for meg.

Tone Stangeland Kaufman.

Ulike «dialekter»

Hun peker på at mye av den teologiske litteraturen som har blitt rettledende i kristne sammenhenger i Vesten, er skrevet av hvite menn som ofte har vært i en privilegert posisjon i samfunnet.

– Etterfølgelse snakkes ofte om som å sette noen andre før seg selv. Men for dem som har vært i mer utsatte posisjoner hele livet, så kan det være riktigere å si at å følge etter Jesus handler om å ivareta seg selv og reise seg opp.

Også erfaringen hun har med seg fra ulike deler av det kristne landskapet, preger henne:

– Jeg snakker mange ulike kristne «dialekter». Jeg føler meg noen ganger som en kameleon, og andre ganger som en brobygger. I den spenningen står jeg.

---

4 raske

  • Gud er: Alltid større
  • Jeg klarer meg ikke uten: Bevegelse
  • Boka alle må lese: «An interrupted life» av Etty Hillesum
  • Favorittsalme: «Så kom du da til sist» (T: Ylva Eggehorn, M: Benny Andersson, O: Øystein Thelle)

---

Tone Stangeland Kaufman.

Jeg snakker mange ulike kristne «dialekter». Jeg føler meg noen ganger som en kameleon, og andre ganger som en brobygger

Korsvei og retreatbevegelse

Både retreatbevegelsen og Korsvei har vært avgjørende for Stangeland Kaufman. Korsvei er en økumenisk bevegelse som blant annet spør hva det innebærer å leve som Jesu disippel i vår tid.

– Noe av det jeg liker med Korsvei er at man holder sammen fordypning i bønn og engasjement for klima og sosial rettferdighet. I en del av de karismatiske miljøene jeg har vært så har ikke dette vært så viktig, men i Korsvei følte jeg at hele livet mitt og troen min fikk plass, og falt på plass.

Hun er opptatt av at Gud er til stede i hverdagen og i livet slik det er.

– Iblant da vi sang lovsanger i ungdomstida, så sa noen at «nå skal vi legge bort hverdagen og lovsynge Gud», men det tenker jeg blir helt feil. Åndelig liv foregår midt i vår vakre og grelle verden, med krig, sult, uro, nød, og alle praktiske ting som skal ordnes.

Gud og hybelutleie

En av Jesu lignelser som Stangeland Kaufman har tenkt mye på, er lignelsen om den rike bonden, som fikk en god avling av jorda, og bygde større låver for å ta vare på den.

– Jesus advarer i lignelsen mot grådighet, og mot det vi egentlig læres opp til gjennom hele livet: Vi skal spare og ta utdanning, få oss jobb, sørge for våre barn. Hele dette vestlige økonomiske livsløpet.

– Bonden gjør alt riktig, og så blir han likevel refset. Det er utfordrende. Særlig gjennom mitt engasjement i Korsvei-bevegelsen så har jeg tenkt mye på hvordan jeg som kristen skal forholde meg til penger og eiendom.

– Har du funnet noe svar?

– Jeg tenker at disse tingene ikke er atskilt fra vårt liv med Gud. Det er ikke sånn at jeg forholder meg til Gud i kirka, men når det gjelder boligkjøp eller boligutleie, så er dette en egen sfære der Gud ikke har adgang.

Digital brevutveksling om Gud

For noen år siden gikk hun gjennom en skilsmisse.

– Det var en krise. Jeg som alltid hadde «gjort ting riktig». Det ble mange Kyrie-rop, og syndsbekjennelsen fikk en helt ny betydning for meg. Og midt i alt kjente jeg meg grunnleggende båret av Gud. Å kunne rope «Herre Jesus Kristus, miskunn deg over meg», det har vært viktig.

– Etter skilsmissen ble det enda tydeligere for meg at i mange norske menigheter er det en slags kjernefamilie-normativitet. Det er lagt opp til at man skal være foreldre og barn, og kanskje en hund eller katt.

En skiløype på Lia gård har også fått ta imot mange bønner fra professoren gjennom årene. Hun forteller at når hun går over terskelen på retreatstedet så senker roen seg fysisk i kroppen.

Som ungdom brukte hun mye tid på bibellesning og bønn. Fremdeles er dette en viktig del av livet, men hun forholder seg mer avslappet til det nå, forteller hun.

Stangeland Kaufman er gift på nytt, og har en digital brevutveksling med ektemannen om Gud, tro og teologi.

Hun tror fremdeles på Guds ledelse, men avskriver ikke menneskers ansvar av den grunn.

– Jeg pleier å si til studentene i prekenlære at man kan stole på Den hellige ånd, men det betyr ikke at man skal gjøre et dårlig håndverk.