Carl I. Hagen frykter ikke døden, men noe enda verre

Denne saken ble først publisert 3.mars i år.

Carl I. Hagen stirrer tungt ut i lufta. Øynene er blanke og fylles med tårer. Han sitter på stortingskontoret sitt som er vendt ut mot Akersgata. Han gisper etter luft, biter tennene sammen.

Han forteller om moren sin.

– Det der, det vil jeg aldri oppleve, sier han med klump i halsen.

Det siste året bodde moren hans på et lite sykehjem i Oslo. Hun led av Alzheimers og forstod sjeldnere og sjeldnere at det var hennes sønn Carl Ivar som satt foran henne.

– Hvis jeg trodde at hun kjente meg igjen, hadde jeg en god dag. Det var mange ganger jeg satt og matet henne, og det var helt åpenbart at hun ikke hadde peiling på hvem jeg var. Det var veldig vondt, forteller Hagen.

– Jeg unner ingen å oppleve det min mor måtte gjennom.

For døden skremmer overhodet ikke den tidligere lederen av Fremskrittspartiet. Sykdom og lidelse derimot, det vil han slippe.

– Min drøm er å dø på en talerstol! Dør jeg oppreist på en talerstol, levde jeg jo til det fulle, helt til siste slutt.

Han som forlot politikken, kjente lukten av sagmugg da han entret manesjen igjen etter stortingsvalget i 2021. Igjen har han kontor på Stortinget.

Hagen forteller at han skal gravlegges på Vestre gravlund. Derfor har han ikke meldt seg ut av kirken.

– Jeg er litt usikker på om jeg kan bli gravlagt på Vestre gravlund, om jeg melder meg ut av Den norske kirke. Men om jeg kan gravlegges der uten å være medlem, vil jeg vurdere å melde meg ut, så det der må jeg faktisk finne ut av.

Mer om oppgjøret med Den norske kirke senere.

Tilgivelse er vanskelig i politikken

Savner ikke lenger seg selv

Da Anders Lange, Frps formann døde i 1974, tenkte den unge Carl I. Hagen: Hurra, nå blir jeg stortingsrepresentant.

I snart fire tiår har Hagen stått på den politiske riksscenen, de fleste av dem som Frps ubestridte frontfigur og fryktede leder.

Utskjelt, dolket av sine egne, holdt utenfor det norske politiske etablissement. Ingenting har knekt Hagen. På 80-tallet felte han den borgerlige Willoch-regjeringen på at de ville øke bensinavgiftene i landet. Mange mente det var kroken på døra for Frp. Men Hagens politiske intuisjon var rett. Kort tid senere fløy Frp på meningsmålingene og etablerte seg som det største og viktigste opposisjonspartiet på høyresiden. Da partiet holdt å gå dukken på midten 80-tallet, pantsatte Hagen hus og hjem. Det for å dekke Frps valgkamp. Han kunne tapt absolutt alt. Han takker sin kone gjennom 40 år for at det har gått bra. Eli Engum Hagen har forsvart ham utad, selv når hun har vært rykende uenig med han.

Kranglene med tidligere partileder Siv Jensen har han lagt bak seg. De har ikke noe uoppgjort lenger, ifølge Hagen.

– Som jeg alltid sa til Siv: husk på at hver gang du blir sint på meg, fordi jeg har sagt ting offentlig, som du er veldig uenig i, da er det alltid ni andre ganger jeg ikke har vært i et offentlig rom og sagt noe.

Nå er Hagen tilfreds med å være en såkalt «backbencher» i Stortinget. Han trenger ikke rope høyt lenger. Men når han får skryt for arbeidet sitt med habilitetssakene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, er han ikke helt enig.

– Nei. Jeg kjenner at jeg er en skygge av meg selv.

– Skygge av deg selv?

– Ja, jeg mener jo det.

På sin trolig siste etappe i rikspolitikken konkluderer derfor Carl I. Hagen:

– Jeg savner ikke lenger meg selv i norsk politikk!

Besøkte kristne over hele landet

Vi må spole tilbake i tid.

Tidlig på 2000-tallet besøkte Hagen en rekke små og store fri- og lavkirkelige menigheter, på kryss og tvers av hele landet. Menighetene hadde blomstret opp en etter en og hentet mye av sin inspirasjon fra menigheter i USA. På møtene følte Hagen seg hjemme. Her forkynte han om Jesus og om politikk.

Møtene med menneskene i kirkesamfunnene skapte mye undring.

– De var så, ja, så veldig glade...

– Var ikke du glad?

Det blir stille. Hagen tenker seg om.

– Du vet, disse menneskene hadde dette fellesskapet i hverandre. De sang sammen. Trodde på noe mer. De var bare rett og slett veldig glade mennesker.

– Hva gjorde det med deg å møte denne gleden?

– Jeg var litt misunnelig for at jeg ikke kjente på den samme gleden.

Hagen likte det de sa om Jesu lignelser.

– De bygde menighetene sine opp på frivillighet, ikke tvang. De hadde den samme forståelse av en del lignelser som jeg hadde. Som gjorde at jeg, når jeg var med i debatter, hørte at, ja, Jesus var en liberalist.

– Jesus, liberalist?

– Ja, Jesus tvang ingen til å gi penger, slik staten tvinger inn skatter og avgifter. Han tok ikke på seg en formynderhatt og sa «du skal». Jesus var opptatt av frivillighet. Det er jeg også. Vi betaler skatter og avgifter, men vi får «gratis» skole for våre barn. Den er ikke gratis, den er bare betalt gjennom tvangsinnsamlede midler.

Carl I. Hagen liker ikke å snakke om sin private tro. Men han er tydelig på at Jesus levde.

– Men hva tror Carl I. Hagen på?

– Min sunne fornuft sier at det er ikke noe liv etter døden. Min sunne fornuft sier at det er ikke noen Gud som har skapt verden. Men på en annen side har jeg av og til vært misunnelig på dem som har hatt en dyp personlig tro.

Etter møtene i disse menighetene ble han anklaget for å stjele velgere fra KrF. Dette likte Hagen dårlig.

– Jeg har ikke sans for de som bruker religionen veldig sterkt som partipolitisk virkemiddel. Det er det jeg har mislikt med KrF. De har på en måte sagt at hvis du er kristen så må du stemme KrF.

Han har nemlig mange tanker om KrF.

Tilgivelse er vanskelig i politikken

«Du må knekke vingene på nestlederne hvis du vil at den retninga du har staket ut for partiet skal holde». Hagens råd, som ble gitt i en privat samtale, ble fulgt av en fysisk gest. To sterke hender som knekker to metaforiske nestleder-vinger. Det var ment til Knut Arild Hareide, som sto i krig med sine egne nestledere i KrF om hvilken politisk retning partiet skulle velge. Støre eller Solberg. Sosialist eller borgerlig.

Hareide lot vingene til nestlederne Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad være i fred, og tapte. Hagen valgte en annen vei, og vant.

Vi må tilbake til det beryktede Frp-landsmøtet i 1994, på Bolkesjø Turisthotell i Telemark. Senere omdøpt til «Dolkesjø». I forkant av landsmøtet var partiet i ferd med å revne. De interne politiske stridighetene og maktkampene var altoverskyggende. Media skrev ikke om annet. Det syntes på målingene. Hagen var i ferd med å miste styringen på retninga for partiet og ikke minst ledervervet. Liberalistene ville gjøre partiet for innvandringsvennlig, internasjonalt og for liberalt, etter Hagens smak. På Dolkesjø sendte Hagen dem på dør.

– Det var fryktelig vondt alt sammen. Men mest av alt var jeg rasende og forbannet. Jeg følte meg sviktet.

Retningsstriden på Bolkesjø handlet om partiets eksistens og framtid. Hagen anså det som umulig å fortsette den interne borgerkrigen. Løsningen kom over ham en sein kveld. Han satte seg ned foran tastaturet og skrev en resolusjon med navnet «Tilbake til framtiden», en retning for partiet. Den måtte stemmes over på landsmøtet og han vant med knapp margin, over liberalistene.

– Du har mange politiske kamper bak deg. Er det noen du burde du bedt om tilgivelse fra?

Hagen stirrer rett fremfor seg. Han tenker seg grundig om.

– Konflikter i politikken har sin egen natur. Konflikter i partier er låst i at det er to fløyer. På den ene siden hadde jeg mine sterke tilhengere. Og sterke motstandere. Selv om jeg har lyst til å tilgi en motstander og innrømme at jo, du har noen poenger du også. Men da skuffer du dine egne tilhengere.

Når det gjelder Den norske kirke, så tror jeg ikke Gud vil være veldig tilfreds med bakkemannskapet

Carl og Eli har alltid valgt forsoning, selv da de ropte til hverandre over callingen på Stortinget

Selv om Hagen ikke finner rom for tilgivelse i politikken, tilgir han alltid sin kone. Og hun tilgir alltid han.

På et valgkampmøte i Rørvik i Nord-Trøndelag 7. september 1987, dro Hagen fram et brev signert Muhammed Mustafa og leste høyt. I brevet skrev «Mustafa» at Norge en dag vil bli muslimsk, fordi «vi føder flere barn enn dere».

Så snur det. VG avslører at brevet er fabrikkert.

– Jeg hadde bedt VG å undersøke for lenge siden. Plutselig kunne de avsløre at det var falskt. Jeg hadde bare sjekket at underskriften og addressen passet.

Det var ikke nok.

– Da jeg kom ned på Stortinget om morgenen, med første fly fra Trondheim, møtte jeg Eli som en furie på Stortinget.

– «Hva faen er det du har gjort nå?», ropte hun til meg. Jeg fikk nesten ikke forsvart meg mens hun fyrte mot meg.

Ved kommunevalget få dager senere tredobler Frp oppslutningen fra valget i 1985 med tolv prosent av stemmene. Siden har innvandring vært en fanesak for Frp.

– Hvordan fant dere forsoning etter den krangelen?

– Eli aksepterte min forklaring. Også forsvarte hun meg utad, selv om jeg hadde gjort en stor feil. Ting går over. Men det var vel ulempene med at vi jobbet sammen. Det må jeg jo bare innrømme. Det var jo også en ulempe hvis vi hadde hatt en skikkelig krangel ved frokostbordet hjemme. De fleste par drar til hver sin jobb. Men vi satt jo fem meter unna hverandre på kontoret. Og måtte jo snakke sammen om det som hadde med arbeidet i gruppa å gjøre. Det hendte det ble roping over calling-systemet. Da fikk de andre det med seg, for å si det sånn. Men vi tilgir alltid.

– Hva har det betydd å ha din kone Eli Hagen ved din side gjennom alle disse årene?

– Veldig mye.

Han utdyper.

– Når verden har gått imot meg, så har min kone alltid vært lojal, alltid stilt opp. Og forsvart meg. Men vi har jo hatt situasjoner, hvor hun har skjelt meg ut etter notene.

– Hva har det gjort med deg å kjenne på den dype lojaliteten?

– Det er slik jeg husker på når vi krangler. At dette går over. Jeg tror for eksempel ikke på ektefeller som har vært sammen i 20-30 år, som sier de ikke har hatt en del krangler.

Hagen tenker seg om.

– Nei, altså krangler har alle par hatt.

Han fortsetter.

– For hva er det som hindrer at du sier, for pokker nå gidder jeg ikke mer, nå går jeg til advokat i morgen og vil ta ut skilsmisse? Noen gjør det. Og blir bitre fiender. Det er da du sier til deg selv, ok, jeg håper dette går over, at vi finner sammen igjen og blir enige og finner en løsning på dette problemet. Det er klart det har det gjort, fordi min kone utad, selv når hun har vært enig i kritikken mot meg, har forsvart meg.

Hagen kommer med et knallhardt oppgjør med Den norske kirke

Hagen vokste opp med søndagsskolen i Røa menighet. Læreren hans på barneskolen var kirketjener i kirken. På skolen pugget de Martin Luthers lille katekisme. Hagen kunne til slutt hele på rams. Hamringen på Luthers katekisme har vært viktig hele livet. Han har nemlig holdt hver eneste partitale uten manus. Det kristne verdigrunnlaget har vært bærende for hele hans liv og han har alltid gått i kirken. De ti bud, utenom det første budet, mener han er gode leveregler, men Den norske kirke har misforstått det kristne budskapet totalt, mener Hagen.

– Når det gjelder Den norske kirke, så tror jeg ikke Gud vil være veldig tilfreds med bakkemannskapet.

Han forklarer hva han mener.

– De blander seg inn i ren politikk, som ikke har noe med religion og en kirke å gjøre. De misbruker folks tro. Det er mange medlemmer av kirken som er SV-ere, Rødt-velgere og Fremskrittspartivelgere, som politisk er veldig uenig om mange saker, men som har en felles tro. Da skal ikke deres tro bli tatt til inntekt for politiske standpunkter, som et bispemøte treffer.

Han kommer med noen eksempler.

– Biskopene i Norge har fattet veldig mye rare vedtak og blandet seg inn i ting de ikke har noe med. Biskopene er jo for eksempel klima-hysterikere. De går jo rundt og tror på den nye klimareligionen. De tror at CO2 har en negativ betydning for klimaet. Den livgivende gassen CO2, har da ikke noe negativ betydning for klima.

– Hvis du tenker bare på miljøet, så vil jo en del kristne mene at man har et ekstraordinært ansvar for å ta vare på miljøet og kloden, og sørge for at den ikke blir ødelagt?

– Ja, det er jeg jo helt enig i. Men jeg snakker om klima, det har ikke noe med miljø å gjøre.

– Noen ville kanskje si det henger sammen?

– Hvis CO2-en gikk ned, så ville plantene dø og skogen dø. Men jeg aksepterer at vi kan være rykende uenige om dette.

Hagen mener Den norske kirke havnet langt ut på venstresiden. Derfor vurderer han å ikke lenger være medlem.

Venstreside-kritikken rammer også KrF.

– Det er det samme som jeg har sagt, med et smil om munnen, til tidligere KrF-leder Kjell Magne Bondevik. Når du ser på hans politiske synspunkter og tar du bort det som kommer av det religiøse, så sitter du jo igjen med en som kunne vært medlem av SV. Når det gjelder landbrukspolitikk, kommunalpolitikk, skattepolitikk, avgiftspolitikk, utenrikspolitikk, da står du jo der med en Venstre-sosialist. Så det er min anklage mot KrF. De misbruker religionen til å skaffe seg stemmer, sier Frp-nestoren.

Partiveteranen gir råd til statsministeren og Giske-opprøret

Partiveteranen har et råd til Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre. Hagen vet nemlig hvordan Støre bør håndtere bråket rundt sin tidligere nestleder, Trond Giske.

– Jeg har vært i Støres posisjon. Men liberalistene som gjorde opprør i Frp hadde ingen frontfigur som var veldig kjent og populær, slik som Giske er, sier Hagen.

Han mener Støre må veie opp kostnadene ved en offentlig skittentøyvask og kamp, mot at konflikten blir vedvarende. Valget i 2025 nærmer seg, og hvis Hagens politiske konkurrenter skal klare å samle kreftene må noe skje raskt.

Støre må ta et valg. Nå.

– Trond Giske var god og klar i da han var i Dagsrevyen nylig og snakket om å behovet for å bytte lag i Trondheim. Men mange forstår at han også tenker på partiledelsen i Arbeiderpartiet. Så nå har Giske i realiteten utfordret Jonas Gahr Støre, forklarer Hagen.

Da bør partilederen svare like tydelig, og Hagen mener han har oppskriften Støre bør følge.

– Han må lage en foranledning. Det var det jeg gjorde før Bolkesjø i høsten 1993. Jeg lagde min resolusjon, Tilbake til fremtiden, i ti punkter. Med gode politiske retninger som det kan stemmes over. Det er det Støre må gjøre nå. De to fløyene fikk jo en slags kamp på landsmøtet i Arbeiderpartiet, med denne strømdebatten, der Giske tapte. Han ble bare et hår i suppa.

Alternativet til å få partidemokratiet til å stemme ned Giske, er at Støre tar ham under sine vinger.

– Hvis jeg var Jonas, så tror jeg jeg ville jeg valgt en utstrakt hånd til Trond. Bedre å ha han innenfor enn utenfor, som en motstander.

---

Carl Ivar. Hagen

• Stortingsrepresentant for Frp og medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen
• 79 år
• Økonom
• Gift med Eli Engum Hagen
• Aktuell med: Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling i habilitetssaken, onsdag 28. februar

---