Ikke bare «transpresten»

– For meg handler det først og fremst om at det blir veldig fint å gå inn i tjeneste i Den norske kirke. Men samtidig håper jeg jo at flere gjennom dette kan se at kirken er et sted for dem, sier Alex Ramstad Døsvik.

Vårt Land møter Døsvik på kontoret i Sverresborg kirkesenter på Byåsen i Trondheim få dager etter at hen hadde sin første arbeidsdag. På kontoret står hilsener og en stor velkomstplakat som bærer preg av en varm mottakelse fra nye kolleger.

Når Døsvik ordineres i Nidarosdomen søndag 28. januar, blir hen den første åpne, ikke-binære presten som ordineres i Den norske kirke.

Men Døsvik har ikke noe ønske om å være «transpresten».

– Det blir jo slitsomt hvis man alltid blir den skeive presten, eller transpresten. At jeg er trans kommer litt i andre rekke, men så blir det dyttet veldig frem.

– Opplever du å bli satt i bås?

– Ja, men så setter jeg meg selv i den båsen også. Jeg gjør jo dette intervjuet, tross alt.

Hen vil gjerne vise frem at det går an å være prest som transperson.

– Det å være trans og kristen, og trans og prest, er ikke noe som ekskluderer hverandre.

Fikk kritikk fra kirkemøte-kollega

Søndagens ordinasjon har ikke gått upåaktet hen. Døsviks tidligere kirkemøte-kollega Therese Egebakken kritiserte nylig vigslingen. Hun mener det er «ganske alvorlig» at en som er trans og ikke-binær ordineres i kirken.

Egebakken har fått sterk motbør for sin kritikk, blant annet fra Nidaros-biskop Herborg Finnset, som konstaterer at «i Guds regnbuefolk er det plass til oss slik vi er».

Døsvik synes det er leit å lese kritikken fra Egebakken, men påpeker at hun står fritt til å mene det hun selv vil.

Innboksen har de siste ukene flommet over av støtteerklæringer etter at flere riksmedier har skrevet om den kommende ordinasjonen.

– Jeg vet at det finnes negativ respons der ute, men jeg har ikke fått noe, sier Døsvik.

Troen har vært en konstant i livet, som aldri egentlig har blitt rokket ved

—  Alex Ramstad Døsvik

Betryggende tro

Døsvik identifiserer seg som en ikke-binær transperson. Hen opplever at troen har vært en hjelp i prosessen med å finne sin identitet.

– Troen har vært en konstant i livet, som aldri egentlig har blitt rokket ved. Når jeg har funnet ut av seksualiteten og kjønnsidentiteten min har Gud vært der og gitt meg ryggdekning. Jeg føler han sier at «ja, sånn har jeg skapt deg». Det er veldig betryggende.

– Har du selv tvilt på noen gang om det er greit å være skeiv og kristen?

– Nei, aldri, sier Døsvik kontant, og legger til:

– Sånn sett har jeg vært heldig. Jeg har alltid vært sikker på at de som tror noe annet, har tatt feil om akkurat det. For meg er det tydelig at det ikke er noen uoverensstemmelse der.

---

Alex Ramstad Døsvik

• Kapellan i Sverresborg kirke og tidligere medlem av Kirkemøtet og Kirkerådet
• 29 år, og kommer fra Ørland i Trøndelag
• Blir søndag den første åpne, ikke-binære prest som ordineres i Den norske kirke

---

Som en puslebit som falt på plass

Døsvik har vokst opp på en gård på Ørland i Fosen i Trøndelag.

I 14-årsalderen forstår Døsvik at hen er skeiv, idet hen forelskes i en av samme kjønn. Men presten forsikrer Døsvik om at det er rom for alle i kirken, og Døsvik blir betrygget. Fra konfirmasjonstiden av har tilhørigheten til kirken vært sterk.

For Døsvik blir erfaringen med å komme ut som lesbisk i all hovedsak en god opplevelse. Det oppleves naturlig. Likevel skal det ta flere år før det går opp for Døsvik at hen kanskje ikke er en jente.

Mot slutten av tenårene engasjerer Døsvik seg i Sosialistisk Ungdom. I partiet er det vanlig å dele gutter og jenter opp i hver sine formøter før store arrangementer, blant annet for å forebygge seksuell trakassering.

Men Døsvik lot seg provosere av kjønnsdelingen.

[ For Megan Rohrer var en biskop-karriere utenkelig. En skrivefeil i Adresseavisen gjorde det mulig ]

– Jeg synes det var dustete å dele opp i kjønn, erindrer hen.

Så ymter en venn frempå at irritasjonen kanskje kan handle om noe annet.

Døsvik skjønner ikke hva kompisen hinter til.

– Det kan jo hende du er trans, eller?

Det er som en puslebit som faller på plass. Døsvik vil gi seg selv litt tid til å tenke over om det virkelig kan stemme, men trenger det egentlig ikke.

– Det føles bare helt riktig. Og her står jeg 12 år senere og tenker fortsatt det samme.

Uaktelt å bli prest før 2016

Idéen om å bli prest kom først i form av en oppfordring fra biskop emeritus Tor Singsaas.

«Nei takk», var Døsviks første reaksjon.

– Men så skjønte jeg at jeg hadde et kall, da, vedgår hen.

Likevel, én ting gjorde det uaktuelt å bli prest i Den norske kirke: Kirken åpnet fortsatt ikke for likekjønnet vigsel.

Derfor var det først i 2016, etter at Døsvik selv var med å vedta liturgien for likekjønnet vigsel i Kirkemøtet, at hen tok valget om å begynne på Det teologiske fakultet.

– Jeg måtte bare innse at jeg måtte flytte til Oslo og bli prest.

– Har du opplevd at troen har endret seg gjennom studiene?

– Den blir jo litt røsket opp i. Jeg har aldri gått så dypt inn i noe før. Men jeg var heldig som var veldig trygg i troen før jeg gikk inn i studiet. Jeg har fortsatt med meg den barnetroen, og det utgangspunktet har jeg ennå. Men nå har jeg mer å bygge på.

– Noen har et ønske om at jeg skulle vært utenfor

Døsvik har vært innvalgt i Kirkemøtet for Åpen folkekirke i to perioder. Tidlig i den første perioden, i april 2016, kom det historiske vedtaket der Den norske kirke vedtok liturgi for inngåelse av likekjønnede ekteskap.

– Jeg var heldig som fikk med meg sluttspurten av en veldig lang kamp.

Det blir mye «oss og dem». Oss som er i kirka, og de som er utenfor. Men vi er jo ikke utenfor, vi er en del av kirken.

—  Alex Ramstad Døsvik

Men åtte års deltakelse i Den norske kirkes øverste demokratiske organ har tært på.

Særlig synes hen at debattklimaet på Kirkemøtet er krevende.

– Det er slitsomt, og man blir litt lei. Det er mye som sies som jeg synes er bak mål, og som jeg synes man kan holde seg for god for å si.

Kirkemøtet har de siste årene vært preget av en rekke konfliktsaker. Særlig kan det tilspisses mellom de kirkepolitiske listene Bønnelisa og Frimodig kirke på ene siden, og Åpen folkekirke på den andre. De står blant annet på hver sin side i synet på likekjønnet vigsel.

Flere ganger har hen kunne tenkt seg å trekke seg fra vervet. Særlig i den siste perioden opplevde hen at debattklimaet hardnet.

– Hva er det som går mest inn på deg?

– Det blir mye «oss og dem». Oss som er i kirken, og de som er utenfor. Men vi er jo ikke utenfor, vi er en del av kirken.

– Opplever du at du blir definert utenfor?

– Ja, eller at noen kanskje har et ønske om at jeg egentlig skulle vært utenfor. Det er ingen som sier det direkte til meg, men det er likevel det man plukker opp.

---

4 raske

• Gud er: Raus
• Jeg klarer meg ikke uten: Vann
• På gravsteinen min skal det stå: Elsket og savnet
• Boka alle må lese: La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson

---

Ikke ferdig med Kirkemøtet

Døsvik stilte ikke til valg ved kirkevalget i fjor. Siden hen blir ordinert denne vinteren kunne hen ikke stille som lekrepresentant, som tidligere.

– Men jeg ville ikke stilt uansett. Åtte år er lenge, så det var godt med en pause.

– Men tror du du kommer til å stille til valg igjen i fremtiden?

– Ja. Det kan hende det blir en stund til, men det er jo gøy å være med. Jeg opplever at det er givende.

– Vil ikke ta ned flagget

I januar startet Døsvik som kapellan i Sverresborg kirke på Byåsen i Trondheim.

Nå ønsker hen først å fremst å være en helt vanlig menighetsprest.

– Jeg har ikke tenkt å stå på talerstolen og snakke om transrettigheter hver uke, sier Døsvik og ler.

– Kommer du til å ta det opp?

– Hvis det passer seg. Men jeg tror ikke jeg kommer til å holde noe preken om det, for eksempel.

– Jeg regner jo med at ikke alle i menigheten er enig med meg eller deler alle mine tanker. Uansett skal vi kunne være menighet sammen. Jeg har ikke noe behov for å holde flagget høyt, men jeg har også et behov for ikke å ta ned flagget.