Vårt Land-redaktørene Berit Aalborg og Alf Gjøsund gjør rede for sine ulike ståsted i debatten om reservasjonsrett for prester i Den norske kirke. Når du har lest Alf Gjøsunds tekst under, kan du lese Berit Aalborgs kommentar her.

Diskusjonen den siste måneden handler ikke om det skal være plass for kvinneprestmotstandere i Den norske kirkes prestekollegium. Det er det fortsatt. De fleste av dem samarbeider godt med sine kvinnelige kollegaer.

Det handler om de få av dem som ønsker å «reservere seg» mot å opptre som liturger sammen med kvinnelige kollegaer. Som hovedregel innebærer dette at de holder seg borte fra gudstjenester der dette kan være aktuelt.

Hvor mange prester det kan være snakk om er usikkert. Anne Lise Ådnøy er biskop i et av Norges mest konservative bispedømmer. Hun sa til Vårt Land i september at hun «ikke vet om noen situasjoner der et slikt scenario har vært et problem». Det kan være en pekepinn på hvor få som er igjen. Men det er flere enn Mikael Bruun.

Skal de sies opp?

Hva skal Den norske kirke gjøre med de som alt er ordinert? De kan vanskelig sies opp dersom de har hatt en muntlig avtale om reservasjon. Det viser høyesterettsdommen i oppsigelsessaken mot Katarzyna Jachimowicz, den katolske legen som reserverte seg mot innsetting av spiral.

Når det gjelder inngåelse av nye avtaler, kan biskopene bli enige om en felles linje framover. Men de kan ikke pålegge hverandre det.

Hovedspørsmålet er imidlertid om teologer som vil reservere seg bør slippe gjennom det nåløyet til prestetjenesten som ordinasjonen er. Svenska kyrkan har sagt nei siden 1993. Den norske kirke er i sin fulle rett dersom de gjør det samme.

Jeg har flere ganger forsvart kristne organisasjoners rett til å forvente lojalitet mot sitt teologiske ståsted av medarbeidere og frivillige i forkynnende roller. Den samme retten har Den norske kirke i dette spørsmålet.

Et spørsmål om egnethet

Er Den norske kirke tjent med å ha medarbeidere med slike standpunkt. Har den bruk for dem?

Da blir det mer komplisert. For prester er like forskjellige og sammensatte som alle andre. Å være tilhenger av kvinnelige prester betyr slett ikke alltid at man respekterer kvinner. Jeg har hørt ganske mange fortellinger om kvinnelige ansatte i Den norske kirke som har opplevd seg diskriminert og nedvurdert av mannlige kollegaer. At mennene har smykket seg med merkelapper som «TF-teolog» og «feminist» har ikke hindret dem.

På samme måte er kvinneprestmotstandere forskjellige. Enkelte av dem har en framtoning som kan gi mistanke om at konservativismen handler om identitet og image. Stilen for ikke å nevne behåringen henter tilsynelatende inspirasjon fra slutten av 1800-tallet, da Den norske kirkes prester snarere heiet på Helmer enn på Nora i Ibsens Et dukkehjem.

Ikke alle disse har innsett hvor krenkende standpunktene deres kan oppleves. Ikke minst fordi mange gjerne tøyer teologiske prinsipper på områder der det passer dem. De færreste greier å være konsistente på alle områder i livet. Forventningene i miljøer man identifiserer seg med betyr gjerne mest.

Jeg har også møtt kvinnelige prester som har sagt at den kollegaen de opplevde størst respekt fra, var den mest konservative av de alle.

Noen av disse kvinnene identifiserer seg med både bibelsynet og samvittighets-forpliktelsen til sine konservative kollegaer. De sier de ikke føler seg diskriminert. Hvis de ønsker en «reservasjonsprest» velkommen hva da?

Et større perspektiv

Dette er dilemmaet biskopene diskuterer under bispemøtet som pågår akkurat nå.

Forhåpentlig diskuterer de også det kanskje viktigste perspektivet i denne saken: Samfunnets måte å forholde seg til tro og samvittighet på. Problemstillingen er ikke bare aktuell i Den norske kirke, vi støter stadig på mennesker som på grunn av sin overbevisning ikke kan gjøre det flertallet kan.

Jeg har skrevet flere artikler om elever og arbeidstakere som har behov for å reservere seg fra servering av svinekjøtt, dans og FN-dagen. Og det kanskje mest relevante eksemplet av dem alle: Håndhilsning på det motsatte kjønn.

«Respektløst», skrev for eksempel Vebjørn Selbekk da en muslimsk kvinne la hånden på hjertet i stedet for å ta kronprins Haakon i hånden. For ham gikk toleransen for religiøst betinget reservasjon der. Og vi må jo gi Selbekk rett i at det ville være respektløst om han lot være å håndhilse på en kvinne. For ham er religion irrelevant i spørsmålet om berøring av hender.

Men skal vi gi ham rett i at en slik reservasjon nødvendigvis alltid må bety manglende respekt?

Nyansene

Selvsagt går det en grense, også for Den norske kirke. Det er forståelig hvis den setter ned foten nå.

Men jeg er litt bekymret. Ikke på vegne av de få teologistudentene det er snakk om. De har flere kirkesamfunn å velge mellom. Det er ikke en menneskerettighet å få være prest i Den norske kirke.

Jeg er bekymret for samtalen, for nyansene, for Den norske kirke som forbilde for resten av samfunnet.

Jeg har mange ganger vist til Den norske kirke når samvittighetsspørsmål diskuteres. «Se på kirken», har jeg sagt. «Den greier å håndtere mangfoldet. Den viser at det er mulig å leve med hverandre. Det er fordi den forstår tro.»

Har jeg rett? Eller er det slik at spørsmålene endrer fullstendig karakter når de angår oss? At det blir noe helt annet når vi står midt i det selv, når verdier vi holder høyt utfordres?

Jeg synes det er trist dersom de av oss som ønsker en annen tilnærming enn den populistiske i spørsmål om tro og samvittighet mister Den norske kirke som alliert.

Vi trenger forståelsen for den religiøse overbevisningen, eksemplene på at enkelte ganger er det mulig å lirke det til. Vi trenger nyansene i samtalen.

De forsvinner hvis døren smelles knallhardt igjen.

Les politisk redaktør Berit Aalborgs svar her: – Det er urimelig at kvinner, som kirken selv har ordinert, skal bli utsatt for samarbeidsnekt og boikott.

 

• LES MER: 
Antall utmeldinger fra Den norske kirke øker i Sogndal, etter Mikael Bruuns uttalelser om kvinnelige prester
Elise Kruse: «Kanskje Den norske kirke trenger å drive religionsdialog innenfor sine egne rekker»
«Det er oss Mikael Bruun reserverer seg mot»