Vårt Land-redaktørene Berit Aalborg og Alf Gjøsund redegjør for sine ulike ståsted i debatten om reservasjonsrett for prester i Den norske kirke. Når du har lest ferdig teksten av Berit Aalborg under, kan du lese Alf Gjøsunds kommentar her.

De siste ukene har debatten om reservasjon mot kvinnelige prester rast. Kvinneprestmotstandere mener det må være plass til deres samvittighetsfrihet i kirken. 

De krever retten til å nekte samarbeid. Flere steder blir det praktisert ved at kvinnelige kollegaer presses ut av prestefellesskapet. Kvinnenes samvittighetsfrihet og ytringsfrihet blir dermed satt under et voldsomt press og overkjørt. 

Kirkens mangfold

Jeg har snakket med flere av disse kvinnene som ikke orker offentlighet. Noen er nedbrutte, de gruer seg til prostisamlinger og blir tatt svært dårlig imot når de sier ifra. Flere av dem sier rett ut at de frykter de ikke kan få andre prestestilinger i området, dersom de tar til motmæle.

De som tar til orde for at reservasjonsprestene må få være en del av kirkens mangfold, glemmer at hver reservasjon rammer en konkret prest. Slik blir disse fratatt muligheten til å være en del av kirkens mangfold. 

Presteforeningens «kjøreregler» fra 70-tallet var et forsøk på en minnelig ordning. Den ble avviklet i 2004, men lever likevel fortsatt. Den har vært vellykket for en gruppe: Den ga mannlige prester åpning for å reservere seg. Men de såkalte kjørereglene har utviklet seg til en praksis med samarbeidsnekt over hele landet. I noen bispedømmer er det ekstra utbredt. Etter det jeg kan forstå er dette blant annet i Bjørgvin og Møre. 

«Håndteringshistorier»

Prest Marit Saltkjel er en av dem som har fortalt hvordan reservasjonene rammer. På Verdidebatt forteller hun at det var ren slump at hun fant ut hvorfor så mange av hennes kollegaer uteble da hun ledet prestekollegiet i bønn eller fellessamlinger. Deres fravær skyltes ikke forsinkede fergeforbindelser. 

Saltkjel er på ingen måte alene. Da hun jobbet med bok om kvinners prestetjeneste, oppdaget hun at kvinner som har vært utsatt for reservasjon ikke orker å fortelle. De mangler tillit til kirkens håndtering av disse historiene. Det har ført til en taushetskultur.

«Personkarakteristikker»

Et ferskt eksempel på en graverende «håndteringshistorie» kunne vi lese om i Vårt Land denne uken. En prost avviser kritikk om diskriminering fra to kvinnelige prester i Årdal og Lærdal. De forteller om motvilje fra sine mannlige kollegaer, at de blir holdt unna å forrette felles gudstjenester, og at mannlige prester reserverer seg fra å ta imot nattverd fra dem – og at en av de som har reservert seg er nå blitt prost. 

Den som vil forstå hvorfor kvinnelige prester frykter å fortelle om sine kritikkverdige «håndteringshistorier» kan lese prostens svar på klagen i Årdal og Lærdal. Han svarer soknerådet ved å komme med personkarakteristikker av den kvinnelige presten. Det lyder slik: «Tidligere sokneprest Helene er viden kjent som særdeles frittalende og direkte. Derfor vil nok både meningsfeller og meningsmotstandere trolig også være noe overrasket over at hun stilletiende skal ha funnet seg i å bli forbigått eller oversett».

Historien om prosten og «Sokneprest Helene» er dessverre ikke enestående. Noen av dem er også mer graverende. Disse historiene har kirken lukket øynene for. 

Det er åpenbart at hensyn til reservasjonsprestene, deres samvittighet, deres kall og krav om å reservere seg har fått forrang mange steder. Kvinnelige presters rett på en god arbeidshverdag, rimelig behandling og samvittighetsfrihet har ofte måttet vike. 

«Rettelig kalt»

Når jeg skriver dette har jeg et behov for å være ryddig og åpen. Jeg har selv en datter som er teologistudent, og som har deltatt aktiv i debatten om reservasjon mot kvinnelige prester. Noen vil mene det gjør meg partisk. Kanskje er det også riktig. Vi er alle preget av vårt kjønn, vår oppvekst, vår familie og vårt miljø. Jeg er født kvinne. Jeg mener kvinner og menn er likeverdige for Gud, både som mennesker, som kristne og som prester. 

Det er urimelig at kvinner, som kirken selv har ordinert, skal gå inn i tjeneste for kirken med fare for å bli utsatt for samarbeidsnekt og boikott.

Heldigvis har preses Olav Fykse Tveit sagt tydelig at det ikke finnes reservasjonsrett mot kvinnelige prester i Den norske kirke. Likevel finnes ulike syn på reservasjon og skreddersøm i bispekollegiet. Slik jeg forstår Halvor Nordhaug åpner han for en ordning der kvinnelige prester skal bli spurt om de aksepterer reservasjon mot dem. Sier de nei, vil kirkens svar være nei til den som vil reservere seg.

Velter over ansvaret

Dersom bispekollegiet velter ansvaret for reservasjonsspørsmålet over på den enkelte kvinnelige prest, vil hun bli stående i det tunge krysspresset mellom en kollega som ønsker å reservere seg og en prost som ønsker en «minnelig ordning». Dersom hun sier nei til diskriminering, kan hun personlig bli pålagt ansvaret dersom reservasjonspresten selv trekker konkusjonen at han ikke vil samarbeide, og dermed forlater stillingen. 

En slik modell vil være en ansvarsfraskrivelse fra bispekollegiet og et urimelig ansvar å pålegge den enkelte kvinnelige prest. 

Det er å håpe at bispekollegiet, både ut fra sin tilsynsmyndighet og rollen som arbeidsgiver, tar ansvar for alle sine prester. Et rimelig krav må være at prester i Den norske kirke kan samarbeide med alle ordinerte kollegaer i kirken.

Kirkens enhet

Dersom bispemøtet lager en åpning for å reservere seg på bekostning av andre prester, vil bispekollegiet trolig få nye og andre reservasjonskrav på bordet. Neste gang kan det bli kvinneprestmotstandere noen vil reserve seg mot, av samvittighetsgrunner. En slik runddans er uverdig, både for de kvinnelige prestene, kvinneprestmotstanderne og for kirken. 

Les Alf Gjøsunds svar her:  – Vi trenger forståelsen for den religiøse overbevisningen, eksemplene på at enkelte ganger er det mulig å lirke det til. Vi trenger nyansene i samtalen.

 

LES MER: 

Antall utmeldinger fra Den norske kirke øker i Sogndal, etter Mikael Bruuns uttalelser om kvinnelige prester
Elise Kruse: «Kanskje Den norske kirke trenger å drive religionsdialog innenfor sine egne rekker»
«Det er oss Mikael Bruun reserverer seg mot»