Den digitale kirken må vokte seg

Erik Hillestad

Leder i Kirkelig Kulturverksted (KKV)

Teknologigigantene er universelle monopoler som i dag dominerer flere og flere livsområder. Vi er alle i ferd med å bli livegne i et digitalt, universelt føydalsamfunn, underlagt og avhengige av algoritmer som er innrettet på å utnytte våre verste sider for at noen ganske få personer skal bli søkkrike. For min egen del leter jeg etter måter å komme meg ut av dette digitale føydalsamfunnet på. Det er nærmest umulig. Men jeg finner at kunsten og kirken er to universer som begge i hvert fall delvis kan fri meg ut av det.

Men vi opplever nå – fremskyndet av koronaepidemien - at både kirken og kunsten er i ferd med å utvikle strategier for å bli mer og mer digitale. Dette er krevende å forholde seg til. Og her er et av de største dilemmaer folkekirken noen gang har stått overfor: Hvordan skal vi være folkekirke, som innebærer å være der folk er - og folk er på sosiale medier - uten la åkerlappene våre bli underlagt det nye, føydale herreveldet?

LES OGSÅ: Digital påmelding ga begravelsesboost

Det vil bare bli et bedrag

Jeg tror svaret kan finnes i ikke å være der forkynnende, men være der diakonalt, det vil si – som et lyttende øre og et skjelnende øye, gjerne også som en inviterende stemme, men aldri tenke at den kan forvalte ord og sakrament i det digitale universet. Det vil bare bli et bedrag fordi kirken da vil gjøre seg til en del av et hult svar på ensomhet, et hult svar på et ønske om tilhørighet. Kirken vil da melde seg på en konkurranse om å bli det beste stimuli, den mest effektive dopaminutløseren. Men den vil alltid tape den konkurransen. For konkurrentene er overlegne når det kommer til økonomiske resurser, ekspertise og – kynisme. Og det som vi mennesker virkelig trenger, ligger på et dypere plan enn den typen stimuli de nye mediene kan tilby. Det vi trenger er tilhørighet, kroppskontakt, nåde, mysterium og frigjøring.

LES OGSÅ: – I kriser er det en tydelig forventing at kirken skal tilby fellesskap, trøst og et sted å søke tilflukt

Må ikke bli triviell

Sosiale medier er nådeløse, overflatiske, avhengighetsdannende, porøse og et energi-sug som skaper vinnere og tapere. Det hjelper ikke å snakke med vakre ord om nåde og tilhørighet gjennom medier som i seg selv over tid og i det store bildet i stor grad bevirker det motsatte.

Jeg tror folkekirken må leve paradoksalt, slik menneskelivet nå en gang er. Den må virkeliggjøre to viktige ord i trosbekjennelsens 3. artikkel: Hellig og allmenn. Dette innebærer at den er grenseløst annerledes og alt annet enn triviell, men samtidig grenseløst tilgjengelig og til stede i det vanlige, menneskelige livet, med en kunnskap om og forståelse av hva det er å være menneske i denne tiden.

Kirken må forholde seg til den digitale verden. Den kan ikke la være å være i berøring med internett, smarttelefoner, skjermer og sosiale medier. Og nå i koronatiden er dette et forsterket diakonalt ansvar. Men dersom folkekirken ukritisk gir seg digitaliseringen i vold og begynner å opptre som kirke på nettet, trivialiseres den med samme hastighet som demokratiet svekkes og overvåkningen stiger. Og den inngår en pakt med Mark Zuckerbergs og Larry Pages’ føydalsamfunn, der den er med på å formidle data om våre innerste tanker og lengsler til videre økonomisk utnyttelse.

En sann folkekirke

Kirken må velte pengevekslernes bord. Den må være annerledes, mangedimensjonal, fysisk, stofflig og nær som klærne mot kroppen vår. Da er den en sann folkekirke, og ikke bare enda et forlokkende bilde på dataskjermen. Vi må ikke la koronatidens unntakstilstand lede oss inn i en malstrøm vi ikke kan komme ut av igjen.

LES MER:

• Lager videoandakter med 20.000 visninger om dagen: – Dette er en full home run

• Neste kirkevalg kan bli digitalt: – Potensial til å få opp deltakelsen

• Stadig flere nordmenn velger privat begravelse

---

Fakta:

---