Når samholdet trues

Jeg er på scenen i Kirkehagen i Trondheim. Det er søndag og Vestfrontmøtet – et av Olavsfestens viktigste arrangement – er i gang. Temaet er lukkede religiøse miljøer.

Til høyre for meg sitter Anders Torp og Christine Andreassen, som forteller som sterke opplevelser i sin kristne oppvekst. De ble utsatt for demonutdrivelser og fysisk og psykisk vold. Etter hvert kommer også filmregissør Iram Haq, og en tidligere muslim som presenteres som Haider fra Irak på podiet. De har dramatiske erfaringer med å bli utstøtt fra muslimske miljøer. Det er tydelig at fortellingene gjør inntrykk.

Handler disse historiene egentlig om det samme? spør programleder Håkon Haugsbø i samtalen. Det setter tankene i sving hos meg, også etter at arrangementet er ferdig. Svaret er at de grunnleggende mekanismene i lukkede miljøer er felles for oss alle. Vi ligner mer på sektmedlemmer enn vi tror.

En del av problemet

De sterke fortellingene skygger litt for den innsikten. Vi hører om de rystende erfaringene og reagerer instinktivt. Vi blir beveget inn til hjerteroten og fylles av beundring for mennesker som har kommet seg ut av slike miljøer. Avstanden mellom oss og menneskene i de lukkede miljøene øker. Det er ufattelig at det går an å tenke slik, tro slik, gjøre slik. Det ville aldri vi gjort.

Den første impulsen vår er at vi må ta et enda tydeligere oppgjør med usunn religiøsitet og maktmisbruk, det må bekjempes, ingen skal utsettes for noe sånt.

Men kan vi bekjempe noe vi ikke forstår? Er ikke faren stor for at kampen mellom oss og dem bare øker avstanden mellom oss og dem – og dermed forsterker problemet? Får selve kampen mot «sektvesenet» noe sekterisk over seg?

Skal vi gjøre noe med usunn religion, holder det ikke bare å ta et oppgjør med ideologien som ligger bak og handlingene den fører til. Vi må gjenkjenne det genuint menneskelige i sekt-mekanismene, og innse at de fleste av oss er en del av problemet.

Den nødvendige tilhørigheten

Et av de grunnleggende trekkene ved sekt-identiteten er behovet for tilhørighet. Det ligger dypt i menneskenaturen. Gjennom menneskehetens historie har vi erfart at vi greier oss best i et fellesskap. Vi har erfart at dersom opplevelsen av tilhørighet forsvinner, da forsvinner også opplevelsen av ansvar for hverandre. Derfor må fellesskapet beskyttes mot fremmedelementer som kan svekke båndene.

Behovet for tilhørighet er vevd dypt inn i alle menneskelige kulturer. Hva er det markedsførere og reklamefolk har forstått? Jo, at de ikke først og fremst selger et produkt, de selger den identiteten vi får ved å kjøpe produktet. Hvorfor er balansen mellom nasjonal identitet og inkludering så viktig for mange politikere? Fordi de vet at alle nasjoner er avhengige av medlemmer som identifiserer seg mer med nasjonen enn med alle andre mennesker i verden. Hvis homogeniteten svekkes for mye, trues opplevelsen av tilhørighet og dermed ansvarsfølelsen.

Sekt-potensialet er overalt

Fellesskap som gir tilhørighet finnes på mange nivå. Religiøse grupper dekker manges behov for en tilhørighet som er tettere og gir en annen type beskyttelse enn nasjonen og lokalsamfunnet. Andre mennesker finner tilhørighet i fotballklubber, andre igjen i vennegjengen fra barndommen.

Alle slike miljøer har potensialet til å utvikle seg i usunn retning. Ikke minst fordi det finnes maktmennesker overalt. Men de færreste gjør det. Hvorfor skjer det ikke?

Fordi de er tilstrekkelig åpne. De tar opp i seg impulser som korrigerer usunne og irrasjonelle trekk. Lederen for supporterklubben kunne vært den perfekte sektleder, men stoppes – i hvert fall i de fleste tilfeller – før klubben blir en sekt. Medlemmene har nemlig flere autoriteter enn ham. De mottar impulser fra andre virkeligheter. Alle miljøer er avhengige av slike impulser.

Det som truer

Hva skjer når et miljø lukkes og mister evnen til å ta inn de impulsene som er nødvendige for å utvikle seg i en sunn retning? Det skjer nesten uten unntak fordi miljøet føler seg truet. På dypt, eksistensielt nivå. Da blir det behov for et særlig samhold. Faren for at impulsene svekker samholdet blir større enn nytteverdien av dem. Når vakuumet først har oppstått, får lederne større definisjonsmakt.

Jehovas vitners historie er et typisk eksempel på denne mekanismen. I likhet med mange andre bevegelser oppsto Jehovas vitner innenfor det vi i dag betegner som evangelikal kristendom. Personen som regnes som grunnleggeren, Charles Taze Russel, var ikke ulik mange andre kristne ledere i USA på slutten av 1800-tallet. Noen teologiske synspunkter avvek fra mainstream kristendom, men ikke så alvorlig at Jehovas vitner burde blitt et lukket trossamfunn av den grunn. Faktisk var Russel så populær at svært mange aviser i USA og Europa hadde hans prekener på trykk hver uke.

Men mot slutten av første verdenskrig, i 1918, skjedde noe som endret identiteten til bevegelsen. Åtte personer i ledelsen ble fengslet og dømt i amerikansk rett for oppvigleri. En av dem fikk 10 års fengsel, de andre fikk 20. Hovedårsak: Deres pasifistiske retorikk mot krig og militærvesenet. Det ble ikke tålt på et tidspunkt da USA nettopp hadde gått inn i krigen.

I dag vil mange ha sympati med Jehovas vitners ledelse i det spørsmålet. Dommen mot dem ble senere opphevet og lederne satt fri. Men skaden var skjedd. Jehovas vitner var blitt en truet minoritet. De beskyttet seg ved å isolere seg. De fleste av de læresetninger vi i dag forbinder med trossamfunnet, ble til i denne isolasjonen.

Er det plass for dem?

Fellesnevneren til svært mange lukkede trossamfunn og miljøer i dag er en truet identitet. Dette er den dypeste årsaken bak både Iram Haqs og Anders Torps erfaringer.

Det gir også en pekepinn på virkemiddelet mot at slike miljøer får utvikle seg. Det er ikke nok å forklare at alle miljøer trenger å utsette seg fra impulser fra utsiden. Vi må også vise at vi som er på utsiden ikke ønsker å utslette fellesskapet deres. At vi ikke ønsker å true identiteten og samholdet deres. At det ikke er oss mot dem – det er en plass for dem i det store vi.

Dette er vanskelig, for noen praksiser og holdninger må vi som samfunn reagere mot. Men når vi gjør det, må også vi utsette oss for sekt-testen: Reagerer vi nødvendigvis fordi vi faktisk har de riktigste svarene, eller kan det finnes holdninger som først og fremst er formet av en identitet, også hos oss? Finnes det verdier også vi har oversett – rett og slett fordi heller ikke vi er så åpne som vi burde være for korrigerende impulser?

Vi trenger ikke nødvendigvis å svare ja på alle slike spørsmål, men den spørrende holdningen er et nødvendig utgangspunkt i møte med lukkede miljøer.

LES OGSÅ:

[ Psykolog: Knutby minner oss om at mennesker kan reise seg igjen ]

[ Alf Gjøsund: At kirkeledere tar avstand fra de ekstreme forholdene i Knutby, er egentlig ikke så interessant ]