Vi har sett en opprømt kirke de siste månedene. Den har oppdaget noe den egentlig visste, men ikke har tatt på alvor: Mennesker lar seg finne på nettet. Prester og pastorer forteller om en «gudstjenestedeltakelse» som er mange ganger høyere enn de er vant til. Behovet for Guds ord var større enn de ante.
Det er en nyttig oppdagelse, men vil det vare? Det er kjent fra tidligere kriser at mennesker søker til troen – og kirken – når tidene er vanskelige. Under den andre verdenskrig var kirkesøkningen større enn på lenge, men da freden kom, ble tallene normale igjen.
Slik vil det antakelig også bli denne gangen. Behovet for å være sammen om noe – en felles skjebne og et felles håp – vil avta når trusselen mot fellesskapet svekkes. Behovet for å se en direktesendt gudstjeneste på nettet med varierende kvalitet på lyd og bilde, vil nok ikke holde seg i lengden.
Bak skjermene
Men det er ikke hele sannheten. For én ting er det midlertidige behovet etter noe samlende som oppstår i kriser. En annen ting er den konstante letingen etter meningen med livet som faktisk finnes bak tusenvis av skjermer der ute. Den var der før koronakrisen, og den vil være der etterpå.
Vi omtaler det nærmest som en virtuell virkelighet, bruker uttrykk som «nettet» og «skyen». Men bak hver eneste skjerm sitter et menneske av kjøtt og blod. Mennesker som Gud elsker, som Kristus ga sitt liv for. Disse har kirken ikke nådd fram til nå, for den har overlatt nettet til andre.
Muligheter for vekst
Nå har kirken sin mulighet. Mange menigheter har gjort mer ut av situasjonen enn bare å produsere en enkel gudstjeneste på video. De har lagt vekt på kvalitet, investert i lyd og bilde, engasjert mennesker med kompetanse og laget talkshows og konserter. Om de ikke kan konkurrere med TV-kanalenes tekniske og faglige kvalitet – så kan de det på innhold.
Denne kompetansen vil antakelig utvikle seg videre de neste månedene. Jo lenger unntakstilstanden varer, jo flere muligheter vil oppdages. Det vil ikke bare handle om å gi et tilbud om å være passiv tilskuer, det vil handle om å knytte mennesker til fellesskapet, gi dem mulighet til å engasjere seg, til å bli en del av noe større. Klarer kirken det, kan den vokse.
I virkeligheten har kirken kommunikasjonsmuligheter som fortidens misjonærer ville misunt den. Misjonsbefalingen kan oppfylles hvis kirken forstår mulighetene og er villig til å gjøre de nødvendige investeringene – gjerne i et samarbeid.
En virkelig kropp
Men nettet er ikke nok. De av oss som tilhører et fysisk menighetsfellesskap, savner dette nå, kanskje mer enn vi trodde.
Kristi kropp er ikke digital, den er fysisk. Mennesker blir disipler ved å bli døpt med fysisk vann. Nåden blir gitt oss, ikke bare gjennom det vi hører, men gjennom å spise brød og drikke vin sammen. Vi utvikles som kristne – ikke bare ved å ta imot – men ved å gjøre gode ting mot hverandre.
Et godt eksempel er den diakonale tjenesten. Kirkens ord om Guds kjærlighet blir innholdsløse uten diakonien. Gud elsker gjennom mennesker.
Akkurat nå, mens disse ordene leses, er et menneske i butikken og handler for en som ikke kan gå ut selv. Et annet menneske deler ut suppe eller matpakker til hjemløse. Akkurat nå finnes mennesker som har behov for at en eller annen – kanskje du – tar imot gudstjenestens kall til å gå ut og «tjene Herren med glede».
For kirken er i sin karakter universell. Gud ble menneske for å tjene alle mennesker, uten unntak. På samme måte er kirkens kall å være der for alle – også de som ikke kan nås digitalt.
Klarer kirken både å bruke nettet til å nå inn til mennesker – og til å utfordre dem til å forlate sine skjermer og tastaturer – da har kirken vokst på krisen.
HVA NÅ, NORGE – OG VERDEN?
Vi går nå inn i en ny fase i korona-krisen. Les hvordan Vårt Lands redaktører og kommentatorer vurderer veien videre:
• Politisk redaktør Berit Aalborg, om det politiske landskapet og debatten om beredskap