Tre hendelser i 2019 er symptomer på utviklingen i Kirke-Norge som helhet. Sammen med alle de andre endringene forteller de ikke bare hva som har vært viktig i tiåret som er tilbakelagt. De gir også en pekepinn på hvor vi er på vei.
Den siste av dem – debatten om såkalt homoterapi – er et tydelig eksempel på ulike verdensbilder på kollisjonskurs. Striden i KRIK om samlivsformen til frivillige medarbeidere forteller noe om den teologiske utviklingen i tradisjonelt konservative kristne organisasjoner og kirker.
Men den forteller også noe mer: Nemlig at konfliktlinjene i den frikirkelige og lavkirkelige delen av Kirke-Norge er i ferd med å forskyves. Det siste er også debatten etter prekenen til Alv Magnus på fellesmøtet i Råde kirke et eksempel på.
1) Vi må være forberedt på flere verdikonflikter mellom sekulære og konservative kristne.
Når verdensbilder kolliderer blir debattene uhåndterlige. Homoterapi-debatten er et typisk eksempel på en slik debatt. I realiteten er det knapt grunnlag for debatten. Ingen har klart å påvise reelle eksempler på praksisen i Norge, og alle er enige om at press til å endre seksuell legning er en uting.
Likevel har folk stått i kø for å ta avstand fra fenomenet. Mistenksomheten har ost, følelser har kokt og fakta har hatt skrinne kår.
Vi har sett flere slike debatter det siste tiåret. Den største av dem var reservasjonsstriden, som kulminerte i 2014. Temperaturen sto på ingen måte i forhold til sakens realiteter, og problemet viste seg å ha en ganske enkel løsning. Også diskusjonen om fosterreduksjon («tvillingabort») hadde elementer av det samme, selv om retningsstriden i KrF gjorde den mer komplisert.
Sannsynligvis må disse debattene først og fremst tolkes som uttrykk for den motviljen mange opplever mot verdikonservative religiøse miljøer.
Du trenger ikke overnaturlige evner for å spå at det kommer til å bli flere slike konflikter framover. Og de kommer slett ikke bare til å ramme den mest konservative delen av kirken. Spriket mellom den sekulære liberalismen og det kristne menneskesynet er nemlig økende. I flere spørsmål er også folkekirken en konservativ bastion.
Eutanasi er ett av temaene som vil skape konflikt framover. Bioteknologi – ikke minst i spørsmålet om såkalt genredigering – er et annet konflikttema. Abortspørsmålet kan bli aktuelt på nye måter på grunn av den teknologiske utviklingen.
Interessen for slike spørsmål tar gjerne først av når enkeltmenneskers interesser kommer i konflikt med etikken. Da er det for sent å ta den prinsipielle debatten. Hvis kirken ønsker å bli hørt må den med andre ord være svært tydelig i forkant. Det kan faktisk også dempe debatten når den kommer.
2) Strid om homofili og kjønn vil fortsette i kirken.
KRIK-striden viser konfliktpotensialet i homofili-spørsmålet også det neste tiåret. Nå står resten av Kirke-Norge for tur. I Metodistkirken – som er det frikirkesamfunnet som ligner mest på Den norske kirke – er vedtaket om å åpne for to syn så godt som gjennomført. Hvilke konsekvenser det vil få er fortsatt usikkert.
Deretter vil mer konservative kirker måtte behandle saken: Frikirken, Baptistkirken og Frelsesarmeen kommer til å ha dragkamper i full offentlighet. De kan bli lange og utmattende. Det samme kommer antakelig til å skje i Normisjon. Deretter står Pinsebevegelsen og Misjonskirken Norge for tur.
De eneste organisasjonene som vil styre unna debatten de neste ti årene, er de aller mest konservative. Det tydeligste eksempelet er Misjonssambandet. Deres svært tydelige profil i spørsmålet gjør at det ikke finnes noen opposisjon som vil ta opp kampen.
Til gjengjeld vil Misjonssambandet få sin omkamp om kvinnesynet. Organisasjonen anerkjenner fortsatt ikke at kvinner kan få såkalt åndelig lederansvar. Her er muligens et flertall klar for endringer allerede.
Også Den norske kirke risikerer homofili-kamp framover. Den vil ikke handle om ja eller nei til vigsel, men om man skal fortsette å tillate to syn. Her vil presset først og fremst komme utenfra.
Alle disse debattene kan dempes hvis man tar tak i problemstillingene og finner løsninger som alle kan leve med – før striden og splittelsen oppstår. Skal det skje, må noen ta belastningen det er å sette en upopulær tematikk på dagsorden før det er krise. Du skal være modig som leder for å gjøre det.
3) Splittelsen i kirken blir forskjøvet.
Spørsmålet om kjønnsnøytrale ekteskap har delt Kirke-Norge i to, mer eller mindre på midten. Både KRIK-saken og Alv Magnus-debatten forteller oss at polariseringen vil fortsette, men at selve skillelinjen er i ferd med å flytte seg. Debatten vil ikke lenger gå mellom konservative og liberale, men mellom moderat konservative og sterkt konservative.
Stadig flere i fri- og lavkirkeligheten kommer antakelig til å velge KRIK-linjen. Aksepten for ledere med ulikt syn på ekteskapet vil øke. Noen av de konservative kirkesamfunnene har slike ledere allerede, men de er få og ligger lavt. Det neste tiåret vil de bli flere og mer synlige. Dette kan igjen føre til at spørsmålet gradvis vil bli sett på som et adiaforon – et spørsmål av mindre viktig karakter.
Å åpne for et nytt syn på ekteskapet er ikke en nødvendig konsekvens av denne utviklingen. De ulike retningene i Kirke-Norge har mange særpreg som opprettholdes, uten at de dermed har status som bekjennelsesspørsmål. Derimot vil en mer avslappet holdning kunne gi fleksibilitet til å finne løsninger som ikke splitter.
Det er heller ikke veldig sannsynlig at radikal teologi oversvømmer disse fellesskapene. I motsetning til Den norske kirke er fri- og lavkirkeligheten forankret i en langt mer enhetlig tradisjon – med klare evangelikale trekk. Det vil prege teologien i mange år framover. Kanskje vil den også bli vitalisert av nye generasjoner.
Utviklingen vil derimot føre til en kraftig debatt mellom moderat konservative og den tydeligste konservative fløyen – som ser på det liberale synet på ekteskapet som kirkesplittende vranglære. Den kan også føre til en marginalisering av den sistnevnte gruppen. Kristne flest orker nemlig ikke å bruke livet sitt på kamp. De mest konservative står i fare for å bli sett på som bråkmakere.
Denne fløyen vil likevel høre fra seg i flere tiår ennå. Kanskje vil kreftene samles og dermed revitaliseres. Lederskikkelser vi ikke har hørt om i dag kan stå fram, og nye bevegelser kan dukke opp som motreaksjoner, særlig dersom samfunnet oppleves som for ensporet og trangt.
LES OGSÅ:
[ Slik blir kirkeåret 2020: Dette sier trossamfunnene selv ]
Kommentarer av Alf Gjøsund:
[ Hva er homoterapi – og hva er det ikke? ]
[ KRIK-konflikten er et symptom på identitetskrise i lavkirkeligheten ]
:quality(70)/s3.amazonaws.com/arc-authors/mentormedier/9ab1dd66-816c-4ed5-af07-ad2c6f65b9dd.png)