Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien, «Derfor dro de», ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.
Som sjuåring måtte jeg flytte fra Osaka til Kobe. Jeg skulle begynne på den norske skolen som holdt til i et rom under kirketårnet på en misjonsstasjon lengst vest i byen. Det var ikke etablert noe internat på den tiden. Jeg skulle bo hos tre misjonærfamilier som holdt til langt øst i byen.
Jeg ble aldri helt klar over hvem jeg i praksis skulle bo hos, selv om senga sto ett sted. Jeg overnattet hos en kvinnelig misjonær og der fikk jeg frokost. Middag fikk jeg i en annen familie, og kvelds et tredje sted. Jeg måtte finne en ledig plass for å gjøre lekser hos dem som hadde det minst travelt fra dag til dag.
Jeg har i årene som har gått fundert på hva foreldrene mine tenkte da de sendte en sjuåring av gårde på skole under slike betingelser. Naturligvis var de ikke glade for det. Første skoleåret valgte de derfor å holde meg hjemme i Osaka. Mor underviste meg etter beste evne, i samråd med lærerne på skolen. Jeg lærte regning hos en kvinnelig misjonær som bodde noen kvartaler unna og som var lærerutdannet.
Men dette ble jo en ensom form for skolegang. Det så også mine foreldre. Etter hva jeg husker, var det aldri alvorlig snakk om å begynne på japansk skole. Jeg skulle jo ruste meg til et liv som nordmann! Og kravene i japansk skole var høye i et helt fremmed pensum. Jeg skulle i tilfelle bare gå der midlertidig. Og det var neppe investeringen verd.
Dilemmaene sto i kø.
Traumatiserende for noen
Jeg ble etter hvert flyttet til en familie som bodde nærmere skolen. Fremdeles var det problematisk å måtte reise til og fra Osaka alene hver helg. Enkelte ganger fulgte mor meg.
Jeg fikk et avbrekk fra alt dette under et opphold i Norge. Før returen til Japan fikk jeg høre at nå skulle alt bli så mye bedre. Det var bygget ny skole for norske barn i Kobe på en fin tomt med flott utsikt over havet. Mye lys og frisk luft, husker jeg de sa. Der var det også internat som skulle sørge for at barn kunne bo hjemmefra i trygge omgivelser med tilsyn og omsorg hele døgnet.
Jeg og søsteren min var blant de første som flyttet inn der. Sammen med bestyrerparet utgjorde vi og noen få andre elever til å begynne med en liten familie. Men gradvis vokste flokken til rundt 30 barn, fordelt på en gutteavdeling og en jenteavdeling. De fleste av oss dro hjem til familiene våre en gang i måneden. Noen reiste hjem litt sjeldnere fordi de hadde lengre vei enn de andre. Men de fikk til gjengjeld noe hyppigere besøk av foreldrene på skolen.
Det skulle vise seg - 30 år senere - at internatlivet for flere av barna hadde vært en traumatiserende opplevelse. For noen handlet det om belastninger som følge av at de hadde vært mye atskilt fra mor og far.
Det alvorligste var likevel kunnskapen som ble avdekket om at et tosifret antall barn på skoleinternatet var blitt utsatt for regelrette seksuelle overgrep. Dette kom ikke for en dag før noen av dem som var rammet av dette, tok kontakt med venninner etter at de var blitt voksne.
LES MER: De som falt utenfor
Knuste forestillinger
Jeg trodde knapt det jeg hørte første gang jeg fikk vite det. Mye ramlet sammen i mine forestillinger om hvordan voksne personer kan oppføre seg. Jeg fikk en brutal leksjon i hvordan lyse og mørke sider i personligheten kan spille ut, og hva som kan foregå i det skjulte.
Jentene visste lite om at overgrepene også hadde rammet andre enn dem selv. De valgte å holde på sine vonde hemmeligheter - helt til de ble voksne og skjønte hva dette innebar.
Dette ble en stor sak som rystet misjonsorganisasjonene. Noen nektet å tro at dette hadde skjedd. Andre var mest opptatt av at slike beskyldninger ville ødelegge for misjonsvirksomheten. Men sentrale misjonsledere tok vitnesbyrdene på dypeste alvor og tok grep.
Da foreldrene tok imot kunnskapen om det som var skjedd, ble mange knust av fortvilelse. Og skyldfølelsen lammet dem. Det gjaldt blant andre mor. Far var død. Hun kom aldri over at hun hadde latt oss bo på et internat der en ansvarlig som hadde hatt tillit hadde sviktet kapitalt og begått lovbrudd.
Det ble en stor belastning for mange da saken ble offentliggjort. En grundig revurdering av hele internatlivet ble satt i gang. I dag er så å si alle internatene nedlagt.
LES MER: Ferden til «fiendeland»
Vonde avskjeder
Den såkalte misjonærbarn-debatten er knapt avsluttet. Og den var levende lenge før bomben sprengte i Vårt Land i 1989. Vi har sett hvordan også misjonærer i tidligere tider har luftet vonde følelser om hvordan barna hadde det. Men det er først i nyere tid at misjonærbarna har engasjert seg kraftig, enkeltvis og i mer organiserte former.
Da jeg var barn, hørte jeg lite snakk om at opprettelsen av et internat kunne være et risikoprosjekt. Likevel merket jeg hvordan en del av foreldrene - særlig mødrene - viste sterke følelser de gangene de skulle hente eller levere barna sine på internatet. Mange av mine jevnaldrende tok situasjonen for gitt: Det var vel slik det var å leve som misjonærbarn?
Det hører med til beretningen om internatet at hverdagene på skolen også bød på mange positive ting. Vi laget avis og installerte morseapparater som vi brukte for å advare kamerater i andre enden av gangen når lærerinspeksjonen nærmet seg om kvelden og ikke alle var i seng i tide. Vi fikk tillatelse til å stikke opp i friområder i høydene bak skolen. Der stekte vi pannekaker på bål. Og vi var nede på stranda og badet, og samlet ting som var skylt i land av bølgene.
Vi dro på utflukter til japanske severdigheter og hadde besøk av japanske grupper som ville oppleve hva norsk skole var for noe. Mange av oss ble sveiset sammen i varige vennskap. På mange måter opplevde vi at vi var en stor søskenflokk.
I sin tid
Avgjørelser om hva som skal skje med barn blir tatt i pakt med den tiden vi lever i. Mine foreldre så det som et framskritt da det ble bygget internat. Det syntes jeg også til å begynne med. Noen hevdet at internatlivet var jo ikke så spesielt for oss som bodde i Japan. Dette visste vi jo. Også mange barn fra grisgrendte strøk i Norge måtte bo på skoleinternat.
Det er utviklet langt bedre innsikt i hva som er akseptable livsbetingelser for barn. I Kobe hadde erfaringene for mange vært vonde. Overgrepssaken kastet lange skygger innover alle samtaler om dette i ettertid. Men diskusjonen om oppvekst i flere kulturer og barns atskillelse fra sine foreldre er temaer det er legitimt å ta opp kritisk, uavhengig av overgrep.
Denne kritikken har misjonsorganisasjonene og misjonærene lært mye av og den har bidratt til å bedre forholdene. I 2003 ble det utarbeidet et dokument av Misjonsselskapet om misjonærbarnas situasjon. Der står det klart at det er først og fremst foreldrene som har ansvar for å ivareta barnas rettigheter under utenlandsopphold og at «misjonærkallet defineres ikke lenger som overordnet foreldrekallet slik vi kanskje kunne se det ble gjort tidligere.»