Kirke

Når det manglet penger, fantes tro

Misjonærene måtte bruke mange krefter på å overbevise ledelsen og misjonsvennene hjemme om at det trengtes mer ressurser. Av og til gjorde misjonærene vedtak de ikke hadde dekning for i budsjettet. Det kalte de troshandlinger.

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Misjonærene måtte kjempe for at de skulle få tilført flere medarbeidere og økonomiske midler fra Norge for å komme skikkelig i gang. De brukte mye krefter på dette.

I et rundskriv forteller far sine kolleger om at han måtte bruke «kvasse ord» i korrespondansen med misjonsledelsen i Norge når beslutninger trakk ut. Utreiseklare misjonærer ble sittende i Norge og vente på klarsignal lengre enn planlagt, fordi det ikke var penger til å skaffe dem bolig i Japan. Hva gjorde det med motivasjonen at de måtte vente i uvisshet? De følte dette var meningsløst, ikke minst når kollegene i Japan ropte på avlastning fra en mengde oppgaver som måtte løses i et voksende arbeid.

Ryddet til gudstjeneste

Flere steder måtte misjonærene lenge holde gudstjenester i stuene sine, fordi det trakk ut med bevilgninger til kirkebygg. Misjonslederne mente til å begynne med at kirkebygningene i Japan skulle finansieres av japanerne selv. Japanere hadde jo penger, trodde de. Men de skjønte etter hvert at det kravet ble for strengt for små menigheter uten store donorer.

Misjonærene var saktens villige til å stable stoler og rydde bort ting fra stua si hver gang det skulle være en samling. Men når de opplevde regelrette brudd på løfter om bevilgninger eller det de oppfattet som sommel i saksbehandlingen i Norge, da kunne det sprekke også for en forholdsvis tålmodig person som min far. Det var ikke misjonærenes ansvar å skaffe finansiering. Det måtte de som styrte hjemme gjøre, mente han.

Press på bindeleddet

Far hadde egentlig et godt forhold til dem som sto for styre og stell hjemme. Han hadde evne til å se tingene også fra deres perspektiv. Han visste at de fleste av misjonslederne hadde misjonærerfaring og selv hadde opplevd å vente på bevilgninger. Men når dagene ble lange for misjonærene i Japan, når det ble for lite søvn, når telefonene kimte om alt mulig og språkbarrierene gjorde kommunikasjonen med japanerne vanskelig - da kunne det tippe over når det kom avslag på de mest opplagte budsjettforespørslene. Far opplevde sterkt at han sto mellom barken og veden. Han var bindeleddet mellom ledelsen og kollegene i Japan.

Det går igjen i alle typer organisasjoner som har medarbeidere plassert rundt om i verden at det oppstår kamp om budsjettene. Ivrige medarbeidere så muligheter og kom med forslag. Misjonssekretæren som skulle presentere sakene for landsstyret hjemme var ofte med på notene fordi han hadde vært og sett på forholdene. Han fikk de folkevalgte med seg på å legge inn flere ting i første budsjettrunde, selv om han ante at det kunne være over evne. Trosbudsjett, ble dette kalt.

Men så viste det seg at inntektene fra misjonsvennene ikke holdt tritt med forventningene, verken hos ledelsen eller blant misjonærene ute. Det måtte kuttes fordi de ikke visste før uti desember måned hvordan regnskapsåret ville ende opp.

LES MER: Misjonærene kunne være svært forskjellige. Men i et fremmed samfunn var de fullstendig avhengige av hverandre.

Troshandlinger

Så var det enda en ting som bremset ønsker både hjemme og ute: Valutarestriksjoner! I en rekke år etter Den annen verdenskrig satte Finansdepartementet i Norge grenser for hvor mange kroner som kunne sendes ut av Norge. Det rammet også misjonsorganisasjonene. Selv når pengene fantes, kunne de ikke uten videre sendes til misjonsfeltene.

Alle disse tingene ble opplevd som «løftebrudd». Fordi de hadde fått forespeilet penger som likevel ikke kom. Så kunne det naturligvis diskuteres hvor mye misjonsledelsen kunne klandres for det.

Det hendte at misjonærene tok sjansen og kjøpte en kirketomt som lå laglig til, uten å skaffe seg dekning i beslutninger hos landsstyret i Norge. De kalte dette en troshandling. Men de var forberedt på å få kjeft hjemmefra for å bedrive en aldri så liten selvtekt. Oftest ble det en ordning til slutt, for å sikre en kirketomt som alle var enige om var nødvendig, var jo en fremtidsrettet handling.

Spesielt kostbart land

Det oppsto en noe dragkamp mellom arbeidet i Japan og de andre misjonsfeltene, i Kamerun, på Madagaskar, i Sør-Afrika og i Hongkong og Taiwan. Japan hadde et stort handicap i konkurransen om misjonens midler. I dette landet var det meste mye dyrere enn alle andre steder der Misjonsselskapet drev virksomhet. En misjonærbolig måtte eksempelvis anskaffes på det kostbare husmarkedet i byene. En leilighet her kostet like mye som flere boliger på Madagaskar.

Skulle virkelig NMS satse så stort i et så dyrt land, spurte styremedlemmer i Norge?

Jeg husker at mine foreldre og andre slet med problemstillingen. Det gjorde de fordi de visste at den var oppe i diskusjonen sentralt i Misjonsselskapet. Når statistikken for gudstjenestebesøk og antall døpte jevnt over var lave, underbygget dette ikke akkurat ønsket om å øke bevilgningene til arbeidet i Japan.

Det var ingen som sa det høyt noen gang som jeg hørte det, men det lå snublende nær å regne kostnadene om i antall døpte. Misjonærene i Japan tviholdt på at et menneske er akkurat like mye verd, enten hun eller han vokser opp i et «dyrt» eller «billig» land å drive misjon. Mennesker må få kjennskap til evangeliet selv om det kostet mer å bringe budskapet videre i et moderne østasiatisk land, sammenliknet med landsbygda i Afrika.

Derfor var det viktig «å tale Japans sak», som det sto i brevene mellom misjonærene som var ute og de som var på norgesopphold. Fanen måtte heises høyt på generalforsamlinger og store misjonsmøter rundt om i Norge - og når de besøkte noen av de 7000 foreningene.

Kirkeskip

Det store blikkfanget for misjonsarbeidet i Japan kom da Misjonsselskapet bygget Betelskipet. Fiskeribefolkningen langs kysten krevde andre typer virkemidler dersom kirken skulle klare å få dem i tale. En driftig misjonær med røtter på Sørlandet og forstand på båter og fiskere foreslo at de måtte skaffe et skip med møtesal under dekk og plass til et lite mannskap ombord. Dette kunne seile fra havn til havn og invitere fiskere til forkynnelse og opplæring, mente han.

Det tok sin tid å realisere planen. Det japanske byråkratiet maler stundom langsomt. Og tiltaket var knapt noe byråkratene skjønte så mye av. Fartøyet skulle ikke fiske og ikke frakte. Skipet skulle være en slags kirke! Det var ingen spøk å få konsesjon for å bygge og drifte en slik båt. Men omsider skled den av stabelen og ut i Japanhavet. Skipet ble brukt for alt det var verd for å fremme «Japans sak». Dette viste at kirken og misjonærene kunne være kreative i et land der det var en utfordring å finne innganger til folks hverdagsliv.

Lobbyreiser

Jo, misjonærene var helt avgjørende ambassadører for kirken i Japan. De brukte store deler av norgesoppholdet, også kalt ferien, til å reise rundt, snakke med misjonsvenner og andre, overnatte hos ildsjeler som brukte atskillige krefter på å vaske sengetøy og stelle i stand mat til omreisende utsendinger fra ulike misjonsfelter. Misjonærene strakk seg langt - nesten til strikken røk - med å reise rundt til de minste steder i Norge. Samtidig fikk misjonærene inspirasjon. De mottok heiarop fra misjonsvenner for å fortsette ute.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke