Kirke

Et misjonærbarn forteller

Det begynte med to pappesker fulle av gamle brev. I dag står den første artikkelen i en serie om norsk misjonshistorie og om Helge Kjøllesdals misjonærfamilie på trykk i Vårt Land.

– Du kan kalle det nostalgi, men jeg prøver å ikke romantisere og sentimentalisere. Jeg var jo selv ute til jeg var 16 år, så det er det klart jeg har følelser til dette.

Helge Kjøllesdal vokste opp i en misjonærfamilie som var i Kina og Japan for Misjonsselskapet. Senere kom han til Vårt Land, hvor han var sjefredaktør fra 1985 til 1994. Og det er historien om hans egen familie og om norske misjonærer som nå bringer ham tilbake til avisa, med en artikkelserie om norsk misjon.

LES MER: Kjøllesdals første artikkel om den norske misjonsvirksomheten

Ordensmennesket

Faren hans var tillitsvalgt for misjonærene i Misjonsselskapet. Han var også et skikkelig ordensmenneske, forteller Helge Kjøllesdal. Slik kunne to brune pappesker med brev og konferansereferater danne utgangspunkt for fortellingen.

– Jeg vegret meg litt for å gå inn i det, for jeg visste at her var det mye. Men jeg gjorde det likevel, for dette handler om en epoke som på mange måter er over. Det er en personlig, subjektiv fortelling. Men man kan ikke stole på hukommelsen alene, så jeg lener meg også på andre, gjennom korrespondanser, bøker og andre kilder.

– På hvilken måte mener du dette handler om en epoke som er over?

– Det har vært en intens misjonsvirksomhet i snart 200 år. Det har ført til nye kirker som nå klarer seg selv, slik at de norske misjonærene nå er ressurspersoner for de lokale. Noen få misjonærer pendler til Japan. På Madagaskar er det nå kanskje 5-6 stykker, mens der tidligere var flere hundre. Hvorfor dro de? Hvorfor ble de? Hva er misjonærkallet? Min morfar var i Kina i 35 år, i en periode med sammenhengende uro og krig. Under krigen mellom Kina og Japan gikk det åtte år uten at han hadde noe kontakt med Norge. Hvorfor ble han værende?

LES OGSÅ: – Folk har rett til å slippe misjon

Dilemmaet

I dag er det en lagt større bevissthet enn før om at misjon – i likhet med bistand og annen vestlig påvirkning – kan skape ringvirkninger for lokalsamfunn som kan være vanskelig å overskue der og da. Kjøllesdal er tydelig på at han ikke ønsker å skjønnmale. Som misjonærer i Kina opplevde hans egne besteforeldre at misjonen ble sett på som noe som kom i kjølvannet av vestlig opiumshandel og imperialisme. For misjonærene innebær dette et dilemma – og bestefaren hans kunne selv gi uttrykk for at han kunne forstå hvorfor misjonærer kunne bli kalt «utenlandske djevler».

– Det kan virke som om misjonsorganisasjonene i dag vektlegger bistand og diakoni, på bekostning av evangelisering?

– Det har alltid blitt satset bredt på humanitær virksomhet. Akkurat i Japan er ikke dette så viktig, for de har sine egne velfungerende systemer. Men i Afrika har hospitaler og skoler vært kjempeviktig. Jeg tror den balansen finnes fortsatt, men at oppgavefordelingen er annerledes. I dag er det mer lokale prester og pastorer som står for evangeliseringen.

Likefullt gir det du beskriver som slutten på en epoke utfordringer for misjonsorganisasjoner som må tenke nytt om hva de skal være. Hvordan synes du de skal løse dette?

– Jeg tror det er avgjørende at de ikke mister kontakten med samarbeidspartnerne der ute. Og jeg er sikker på at det fortsatt er en del utfordringer de norske og utenlandske kan løse sammen – for eksempel her i Norge eller i områder hvor evangeliet ennå ikke har fått innpass.

– Var det misjonærene som brakte den store verden hjem til Norge?

– Det sies vestlandsfolk kunne navnet på flere byer på Madagaskar enn på Østlandet. Jeg vet ikke hvor sant det er, men misjonærene ga et korrektiv til sjøfolkenes røverhistorier. Misjonærene var der lenger, de lærte språket, skrev hjem og var flittige fortellere. Det lærte mange av. Men det har hele tiden vært kontroversielt. Allerede i Peer Gynt skriver Ibsen om de slemme misjonærene fra Stavanger. Men mange skjønte at de ville folk vel. Så er det klart at det var en del som opptrådte uklokt, som hadde en nedlatende holdning til de lokale. Heldigvis ble de ofte korrigert av lokale og av kollegaer.

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kirke