Farvel, tvil
Jeg fikk nok av tvilen. Troen kunne ikke handle om meg og mine tanker og følelser.
Den måtte handle om Gud.
– Hvis troen var tro på noe, på noen, og den noen var Gud, ikke en hvilken som helst Gud, men en nådig Gud, kunne ikke det å tro handle om meg og mine tanker og følelser, skriver Åste
Dokka. Bildet viser Thomas tvileren, av Caravaggio (1571–1610).
Wikimedia Commons
Tvilen er blitt rehabilitert. Flere har i det siste holdt fram det positive med tvilen: Den holder oss våkne og lar oss kjenne at noe står på spill. Tvilen er ikke en trussel for troen, men en motor.
Det kan sikkert være sant. Tviler man, er det best å erkjenne det. Men for min egen del er jeg ferdig med å tvile.
Tvil hører for meg sammen med tenårenes kaotiske jakt på identitet og eksistensielle holdepunkter. Et nesten fysisk behov for å finne ut mer, drev meg fram i utforskning av de store spørsmålene. Med det kjente jeg også at jeg risikerte å miste min kristendom. Jeg følte meg grunnleggende utrygg på min egen tro, og samtidig bundet av den. Det var vondt, komplisert og forvirrende. I tillegg var det en grunnleggende selvopptatt og navlebeskuende prosess. Det er ingenting å romantisere.
Bestill abonnement her
KJØP
