Erling Rimehaug: Liturgi ingen hindring
NYE ERFARINGER: Åndelig liv og spontanitet blir hindret av fastlåst, gammel liturgi, tenkte jeg. Men så fikk jeg noen nye erfaringer.
PÅSKE: Ortodokse kristne i Gravkirken i Jerusalem. Her venter de på at patriarken skal komme ut fra det de tror er Jesu gravsted med «den hellige flammen» som sedes rundt til alle kirkegjengere under påskefeiringen.
GREG MARINOVICH
Jeg kommer tidlig og stiller meg inntil en søyle ganske langt framme i lokalet. Det er nesten ingen andre der. Det henger en eim av røkelse og stearinlys i halvmørket. Snart begynner en stemme å lese en tekst. Mannen står ikke langt unna meg, men jeg kan ikke skjelne ordene. Langsomt fylles lokalet. En dypere stemmer slutter seg til – og nå synger de vekselsang.
Det begynner å bli trangt. Jeg presses mot søylen. Lysene tennes. Et kor blir med i vekselsangen. Prester i strålende drakter stiller seg opp i koret. Biskopen kommer, velsigner oss, sprer røkelse. En bibel bæres fram under storslåtte ritualer. Biskopen leser fra bibelen. Mer vekselsang, korets toner stiger sammen med røkelsen. Biskopen skifter drakt, musikken blir mer jublende og jeg skjønner at vi nærmer oss høydepunktet: Nattverden.
Første gang jeg opplevde en ortodoks messe, var i selveste gravkirken i Jerusalem, og det var patriarken som forrettet. Da jeg tumlet ut i mørket fire timer senere, hadde jeg en følelse av å ha vært i en annen verden, en vakrere og dypere verden. Selv om jeg ikke forsto særlig mye av det som ble sagt, forsto jeg stort sett hva som foregikk.
