---
Kandidatene til Oslo-biskop
- Når ny biskop i Oslo skal velges, står det nå mellom tre kandidater: Sturla Stålsett, Sunniva Gylver og Ingeborg Sommer.
- I tiden fremover vil Vårt Land publisere intervju med hver enkelt av dem.
- Vi har stilt dem spørsmål om deres engasjement for kirken, om utfordringer i kirken og om aktuelle stridsspørsmål.
---
Fredag formiddag satt Sturla Stålsett dypt i en samtale med en kollega på kaféen Pust.
Kaffebaren ligger et steinkast unna MF vitenskapelig høyskole, hvor han jobber som professor i diakonivitenskap, religion og samfunn. Stedet yrer ofte av studenter og barseltreff om formiddagene.
Stålsett visste godt at denne fredagen skulle bære på nyheter. Men han ble så oppslukt av samtalen med kollegaen at det var først da Vårt Land ringte for kommentar at han fikk vite at han var en av de tre gjenstående kandidatene til å bli Oslo-biskop.
Derfor spør vi også ham hva hans motivasjon bak engasjementet for kirken er.
– Det er troen. Jeg har en sterk tro på at vi trenger tro i vår tid, og at vår tid er åpen for tro.
– For meg er noe av det fineste med kristendommen at den i sin kjerne kobler troen på mennesket og troen på Gud. Selve kjennetegnet ved at vi tror på Gud i Jesus Kristus, er at vi møter det sanne mennesket der hvor Gud er. Og vi møter den sanne Gud der hvor mennesket er.
I troen finner Stålsett en uendelig, ufravikelig verdi i mennesket, som er forankret i Guds kjærlighet. Den gir et ankerfeste gjennom livets utfordringer, slik han opplever det.
– Så sterkt som krig møter oss, så sterkt som utestengelse møter oss, så sterkt som ensomhet kjennes på kroppen av mange, så er troen på at mennesker uansett har denne forankringen i Guds kjærlighet, helt umistelig for meg.
Mener folk er nysgjerrige
Stålsett kaller det en «mulighetens tid», den vi er inne i. Bispekandidaten tror aldri han har opplevd en tidsånd hvor så mange mennesker fra ulike sammenhenger, samfunnslag og kulturer har nærmet seg tro på en nysgjerrig og åpen måte som nå.
– Hvilke egenskaper har du selv satt størst pris på hos dem som har vært dine ledere i kirken?
– En indre ro og trygghet. En raushet. En vilje til fortsatt undring. Og en gå-på-vilje og humør.
– Det er også noe med det litt tilbakelente, skrå blikket på oss selv og på verden. Et glimt i øyet. En raushet med andre og med oss selv.
– Hvilke av dine egne egenskaper tenker du disponerer deg for en rolle som biskop?
– Ja ...
– Dette har du vel måttet svare på i prosessen så langt?
– Jo da. Jeg er alltid nølende til å beskrive meg selv, det er ikke min person som er det viktigste her. Men jeg tror jeg har en evne til å se folk, og til å heie på de sterke sidene til mine medarbeidere.
Stålsett peker på et slags paradoks. Han jobber i akademia, og en del av forskningens vesen handler jo om kritisk analyse.
– Samtidig er min inngang alltid at vi lærer bedre av det vi gjør riktig enn det vi gjør feil. Hva var det som gikk bra da? Hvorfor gikk det bra?
– Og så er det viktig – og det øver jeg meg på – å gi ros, med så nyanserte ord som jeg kan, sånn at det ikke alltid bare blir et alminnelig «det var bra».
Tro gir både mening og utfordring
– Hvis du sitter på trikken, og noen som vet hvem du er, kommer bort til deg og spør «hvorfor tror du på Gud?», hva svarer du da?
– Da svarer jeg at det er fordi jeg har alltid levd med en god gudstro rundt meg, og i meg. Den troen hviler i at Gud er kjærlighet. Det gir livet retning og mening.
– Det gir også utfordring. For det er ikke opplagt i det vi opplever i livet, av motgang og sykdom og hva det måtte være, å tenke at mitt liv og verden holdes oppe i Guds kjærlighet. Men likevel, så ganske enkelt bærer det meg, det inspirerer meg. Og det tenker jeg er verdt å bygge på.
– Hva tenker du er det beste kirken i Oslo kan gjøre for å få folk på gudstjeneste?
– Jeg tenker gudstjenestelivet er en puls. Både for dem som er der og for dem som ikke er der. Det er en slags byens åndedrett, som hver søndag reflekterer hverdagens strev, tar oss ut av det og gir oss et nytt rom å være i. Så det beste vi kan gjøre, er faktisk bare å fortsette å gjøre det, komme sammen og feire gudstjeneste.
– Jeg har lært meg, gjennom de forskjellige tingene jeg har drevet med i livet, å ikke fokusere så mye på dem som ikke er til stede, men alltid ha fullt fokus på dem som faktisk er til stede. Jo mer kvalitet vi har i vårt samvær her, og det vi står for, jo mer tror jeg det vil invitere – så lenge vi holder det åpent og ikke holder det for oss selv.
Likevel tror Stålsett at det kan finnes grep som kan gjøre at det oppleves det mindre spesielt og merkelig å gå på gudstjeneste, og til å vise at den er et sted som kan gi hvile og kraft.
Pusten i nakken
– Men hvordan skal DNK få folk til å ha det på radaren, eller at det framstår relevant for dem?
– Vi må være gode til å lytte til folks erfaringer. Jeg tror vi har for få arenaer hvor anledningen er der til å snakke høyt og undrende: Hva skjedde i gudstjenesten i dag? Hva ga den deg? Hva kunne vært annerledes? Hvordan kan vi variere?
– Samtidig må vi passe på at vi ikke føler pusten i nakken, og blir for opptatt av at ‘oi, oi, oi, vi blir færre og færre’, at nå er det magert og nå er det vanskelig. Det kan tappe inspirasjon og gi dårlig samvittighet. Vi må glede oss over det som faktisk skjer og tenke at det vil ha en egen spredningseffekt.
I et nylig opprop angående KFUK-KFUM sin fremtid skrev en rekke prester følgende:«I den grad unge får tilhørighet og blir engasjert i kristne fellesskap, skjer dette nå oftere i andre, dyktigere og teologisk konservative organisasjoner, eller i andre kirkesamfunn.»
– Hva tenker du om at mange unge finner fellesskap i teologisk konservative organisasjoner, og andre kirkesamfunn enn DNK? Hva bør eventuelt DNK gjøre for å være attraktive for unge og unge voksne?
– Jeg tror vi kan fange opp, lytte til og lære av det som skjer i ungdomskulturen – i litteraturen, i musikken, gjennom ulike kanaler som min generasjon ikke vanligvis er på eller forstår. Enhver ungdomsgenerasjon har sin livsfølelse, sine bekymringer, sitt pågangsmot, og finner sine energier, sine kilder til forankring og tilhørighet.
– Der er det en oppgave for kirken å forsøke å formulere vår egen tradisjon og tro og praksis som kilder til, svar på, eller noe som kan gi gjenklang til disse strømningene i dag. Det er en stor oppgave; i fortolkning, kommunikasjon og dialog.
Erklæring: – Uenig
– Hva tenker du om den felleskristne erklæringen, som blant annet slo fast at det kun finnes to kjønn?
– Etter min mening er bygger den på et sviktende grunnlag, både når det gjelder å forstå Bibelen, og når det gjelder å forstå biologien. Derfor er jeg er glad for preses Olav Fykse Tveits klare tale om at ingen menigheter i DNK bør slutte opp om den erklæringen.
Stålsett påpeker at disse organisasjonene og menneskene er i sin fulle rett til å erklære sine synspunkter på dette, som en del av et demokratisk og livssynsåpent samfunn.
– Men jeg synes ikke dette representerer kristen tro på en sakssvarende eller god måte i det offentlige rom. Derfor mener jeg det er viktig å si seg uenig.
– Hvordan kommer du til å forholde deg til dine meningsmotstandere som potensiell biskop?
– I et kirkelig fellesskap vil vi ha ulike meninger om hvordan vi skal forstå verden rundt oss i lys av troen på Gud, og hva som er innholdet i den kristne troen.
– Men det hører også til å være en del av et fellesskap at det er noen ting vi må holde fast, noe som forener oss, noe som er grunnlaget for det fellesskapet vi er en del av. Av og til er uenighetsfellesskapet et utfordrende sted å være. Men vi har en grunnleggende forpliktelse på å ta hverandre i beste mening. Og å la den andre komme til orde, og lytte.
Samtidig trekker Stålsett frem prinsippet «do no harm», som det heter i humanitært arbeid.
– Vi har også en forpliktelse på å ikke gjøre skade, rett og slett. Mange av konfliktspørsmålene bryter på dypt vann, og for kirkelig ledelse vil det være viktig å beskytte mot utestengelse, eller at noen blir såret eller skadet i det fellesskapet. Det er vår største etiske forpliktelse.
– Noen ganger er det en årsak til å si klart ifra om hva slags uenighet som er grei, og hvilken som ikke kan rommes i fellesskap fordi den går på livsmotet løs.
