– Paradoksalt nok synes jeg at jeg kan få jobbe enda mer som evangelist i en ordinær folkekirkemenighet, enn det jeg har fått anledning til i menigheten jeg har vært i, sier Vidar Mæland Bakke.
Etter ti år som prest i Bymenigheten Sandnes har han byttet jobb, og blitt vikarierende sokneprest i Gand menighet. I det ordinære arbeidet som sokneprest, med bryllup og begravelser, har han innsett at han møter flere mennesker som er kirkefremmede enn han har gjort som prest i Bymenigheten, hvor oppdraget i større grad var å jobbe gjennom andre aktive kristne.
– Så nå har jeg sagt at jeg blir her så lenge det er bruk for meg. Og om soknepresten kommer tilbake, så humper jeg videre. Men da primært til en annen folkekirkemenighet, sier Bakke.
Nyheten om Bakkes jobbskifte ble først omtalt av Dagen.
Et flaggskip uten følge
Bymenigheten Sandnes har siden 2006 vært flaggskip for valgmenighetsordningen i Den norske kirke. Poenget ha vært å åpne for menighetsfellesskap som ikke er definert av geografisk inndeling av sokn, men heller definert av andre fellestrekk – for eksempel at en søker mot en mer karismatisk gudstjenesteform.
– Utad kan det virke som at vi er et uroelement i Den norske kirke. Men jeg opplever at et av de viktigste avtrykkene vi har nå i Sandnes, har vært et brobyggende arbeid mellom forskjellige menigheter, blant annet gjennom nettverksarbeid, felles arbeid rundt forkynnelse og utvikling av studiemateriell til grupper. Den frie rollen har gitt oss mulighet til å være i kontakt med en større bredde, sier Bakke.
Jeg tror det er bra for Den norske kirke å ha dette rommet for menigheter som går litt andre veier.
— Vidar Mæland Bakke
Da Kirkerådet i 2019 gjorde prøveordningen til en permanent ordning, var noe av begrunnelsen at «sosiale og kulturelle utviklingstrekk, for eksempel demografiske endringer i samfunnet og økt mobilitet» kunne forklare at en del søker til andre menighetsfellesskap enn menigheten de geografisk sokner til. I Danmark har ordningen vært en del av Folkekirken siden 1968.
Men fem år etter at Kirkerådet gjorde ordningen permanent, er Bymenigheten i Sandnes fortsatt den eneste valgmenigheten i Den norske kirke.
– Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere valgmenigheter, sier Bakke.
Han er overbevist om at modellen har noe for seg, særlig i byer der det finnes flere alternativer.
– Jeg tror det er bra for Den norske kirke å ha dette rommet for menigheter som går litt andre veier, spesielt i større byer, fordi det gir rom for innovasjon og eksperimentering. Så gir det også et sted å være for de som kanskje ikke opplever at den lokale menigheten treffer deres behov.
---
Valgmenighet
Den norske kirke har åpnet for at det kan opprettes menigheter som supplerer de geografisk bestemte soknene. Dette kalles en valgmenighet.
Bortsett fra at en valgmenighet ikke er begrenset til et bestemt geografisk område, er den organisert som et sokn og underlagt tilsyn av biskopen i bispedømmet der den ligger.
Ordningen startet som prøverordning i 2006 og ble gjort permanent i 2019. Bymenigheten Sandnes er den eneste valgmenigheten i Norge.
---
En dårlig deal?
Men rammebetingelsene er krevende, mener han. Fra Den norske kirke får Bymenigheten Sandnes dekket 20 prosent av prestens lønnskostnader, samt midler til trosopplæring. Det betyr at kun én tredel av trosstøtten Den norske kirke får for medlemmer i Bymenigheten, når fram til menigheten de går i. Bakke forteller at de likevel har vært tilbakeholdne med å ønske seg større pengeoverføringer, blant annet fordi det hele tiden har være et poeng at valgmenigheters virksomhet ikke skal tappe midler fra det øvrige menighetsarbeidet i området.
– Noe av Bymenighetens profil har jo vært at vi ønsker å vise at det er mulig å ta eierskap til egen menighet og selv bidra til så mye av økonomien som mulig. Der mener vi at vi går foran og viser en retning flere i Den norske kirke kan bli nødt til å følge framover. Det er krevende i praksis. Men frikirkene må klare det, og da tenker vi at en menighet som vår også bør kunne klare det.
Stiftsdirektør i Stavanger bispedømme Jorunn Kraft Vistnes skriver i en e-post til Vårt Land at tilskuddene til Bymenigheten er gitt etter samme modell som for andre menigheter:
– Gudstjenesten i Bymenigheten er en del av biskopens gudstjenesteforordning, og det er Kirkerådet som har vedtatt rammene for valgmenigheten. Bymenigheten har fått 20 prosent støtte til prestetjeneste hos sine medlemmer fra bispedømmet, ut ifra en ressursfordelingsmodell som er lik for alle menigheter.
– Samler mennesker på bakgrunn av relasjoner mer enn geografi
I kirkepolitikken har ordningen med valgmenigheter først og fremst fått støtte de som opplever at De norske kirke for øvrig har tatt en for liberal dreining. Da Kirkemøtet (Den norske kirkes øverste valgte organ) i 2019 valgte å gjøre ordningen permanent, var noe av begrunnelsen at ordningen kunne fungere som et rammeverk for forholdet mellom Den norske kirke, og menigheter som er tilknyttet organisasjoner.
– Med den teologiske spennvidden som nå er i Den norske kirke, så vil en valgmenighet synliggjøre den bredden som finnes og det som det skal det være rom for. Så tror jeg også valgmenigheter kan bidra til at færre går til frimenigheter, sier Bakke. Han opplever at menigheten har stått for en bedehusaktig lavkirkelighet som har stor appell i Sandnes-området.
Mæland Bakke tror noen trosfellesskap som kunne blitt valgmenigheter, velger å ikke gjøre det – fordi de ikke gis noe skikkelig økonomisk insentiv. Men slik han ser det handler tilknytningen til Den norske kirke om mer enn penger.
– Jeg har opplevd det som godt å være en del av et kirkelig fellesråd: Det å være regna med, å delta i bispedømmet og få tilsyn av biskop. Samtidig tror jeg det er viktig at valgmenigheter får frihet til å være et kreativt supplement til det som ellers finnes av menigheter.
– Tror du det kunne vært en modell for migrantmenigheter?
– Ja, det har vi snakket om lenge. Vi må finne en løsning der migrantmenigheter kan passe inn i strukturen. For prinsippet er jo egentlig det samme: At man samler mennesker på bakgrunn av relasjoner mer enn geografi.
– Ingen ønsket situasjon
Eirik Kongsvik, er nestleder i Bymenighetens menighetsråd, er lei seg for at de nå må finne en ny prest.
Det er ikke en ønsket situasjon, på noen måte. Vi mister en profilert leder, og er en utfordring. Men vi ser likevel lyst på fremtiden og mulighetene med ny prest.
– Hvordan vurderer du nå menighetens situasjon?
Vi er en giverbasert menighet som har sett en økning i gavene dette året, som gir oss gode rammer for tiden som kommer.
Stiftsdirektør i Stavanger bispedømme Jorunn Kraft Vistnes skriver i en e-post til Vårt Land at «Vidar Mæland Bakke har lagt ned en stor innsats og bidratt til at Bymenigheten har vært et viktig fellesskap og et godt tilskudd til menighetsmangfoldet, med særskilt mandat om å prøve ut nye gudstjenesteformer og arbeidsmåter for menighetsarbeid i Den norske kirke».
