– Det er veldig alvorlig å skulle bryte med hele den vestlige kristendommen, som vi jo er en del av, for å tekkes patriarken i Konstantinopel, sier Idar Kjølsvik, professor i teologi ved Nord universitet i Levanger.
Han reagerer på at Det Lutherske Verdensforbund (LVF) anbefaler å sløyfe formuleringen filiqoue i den nikenske trosbekjennelsen, i en felles uttalelse med representanter for den ortodokse kirke som ble sendt ut i forrige uke.
Filioque betyr «fra sønnen», og ble først lagt til fra 500-tallet for å slå fast at Den hellige ånd ikke bare utgår fra Faderen, men også fra Sønnen. I 1500 år har formuleringen vært et stridsspørsmål mellom Østkirken og Vestkirken, og striden om filiqoue regnes som en hovedårsak til splittelsen mellom Den katolske kirke og Den ortodokse kirke i 1054.
Kjølsvik advarer mot å gå tilbake til den nikenske trosbekjennelsen, slik den var før filioque kom til.
– Dette er den trosbekjennelsen som kom til Norge da Norge ble kristnet, og det er mange gode grunner for at vi skal beholde den. Det er de som vil ta bort filioque som sitter med bevisbyrden og må komme med tungtveiende argumenter for hvorfor vi skal endre den, og det opplever jeg ikke har skjedd.
Hvis man fjerner filioque, forandrer man synet på hele guddommen.
— Idar Kjølsvik, professor ved Nord universitet
Mener saken berører synet på guddommen
Han mener filioque-spørsmålet er helt sentralt i den kristne troen.
– Filioque handler om selve treenigheten, og er en del av det innerste kjernen i den kristne tro, nemlig hvem Gud er. Treenighetslæren er særkjennemerket på kristen tro, og det er det som gjør oss til kristne.
Med filioque blir det tydelig at Faderen og Sønnen er likeverdige, med et like nært forhold til Ånden, påpeker han.
– Hvis man fjerner filioque, forandrer man synet på hele guddommen. Aller mest forandrer man synet på Jesus, slik at Jesus får mindre betydning. Den lutherske kirke har i alle våre 500 år lagt stor vekt på Jesus, og at en evangelisk-luthersk kirke skulle finne på noe slikt, er bak mål, sier Kjølsvik.
Kristine Sandmæl, Den norske kirkes representant i LVF, har avvist at anbefalingen innebærer en endring i teologi. Det beroliger likevel ikke Kjølsvik.
– Å forandre selve trosbekjennelse er selvsagt å forandre troen. Og det er mulig, men da bør man ha bedre argumenter enn å skulle tekkes et fremmed kirkesamfunn, sier han.
– Et lite håpstegn
Carl Petter Opsahl, førsteamanuensis i liturgikk ved MF vitenskapelig høyskole, mener på sin side at det kan være en god idé å fjerne filioque.
Han viser til at filioque ble lagt til av Den katolske kirke lenge etter at Den nikenske trosbekjennelsen ble til under konsilene i 325 og 381.
– Den gangen ble hele kirken enig om en trosbekjennelse, og det har aldri skjedd siden. Når man nå søker tilbake mot det, synes jeg det er et bitte lite håpstegn, sier Opsahl.
Han viser til at uttalelsen kommer som en del av en mangeårig, økumenisk prosess.
– Jeg tenker at det viktigste for oss kristne er vise en form for enhet. Det behøver ikke å bety at vi er enig i alt, men at vi respekterer hverandres syn.
Ser ikke filioque som sentralt
Han viser til at trosbekjennelsen ble til på 300-tallet, i en helt annen verdenssituasjon.
– Den gangen var spørsmålet om Den hellige ånd utgår fra Faderen eller Sønnen et spørsmål om liv og død. Nå er det få som bryr seg, andre enn noen av oss som diskuterer på Facebook. Jeg synes det er et godt tegn at vi kan snakke om disse tingene.
Han viser også til at det i Den norske kirke er den apostoliske trosbekjennelsen som brukes oftest, mens den nikenske trosbekjennelsen brukes gjerne ved høytider og økumeniske gudstjenester.
– Opplever du at filioque har vært sett på som sentralt i den lutherske kirke?
– Jeg opplever ikke det. Som teologistudent møtte jeg filioque først og fremst som et historisk fenomen, og ikke som noe vi jobbet med i forkynnelsen. Jeg tenker det er mye viktigere at vi forkynner om treenigheten og Den hellige ånd.
Hegstad: – Måtte skjedd i kontakt med Den katolske kirke
Også kirkerådsleder Harald Hegstad stiller seg positiv til signalet fra LVF, og kaller ifølge Dagen tilnærmingen mellom ortodokse og lutheranere i dette spørsmålet for «en god nyhet».
Han viser til at Kirkemøtet allerede i 1987 åpnet for at man kan sløyfe filioque fra trosbekjennelsen ved økumeniske gudstjenester.
– Dersom man skulle gjøre noe, burde det være i samråd med andre kirker. Vi har i tusen år vært en del av den vestkirkelige tradisjonen. Derfor måtte en slik endring i så fall skjedd i kontakt med Den katolske kirke, sier han til Dagen.
Det er så langt ikke kjent hvorvidt forslaget skal behandles av Den norske kirke. En endring i trosbekjennelsen må i siste instans behandles av Kirkemøtet.
