Det Lutherske Verdensforbund (LVF) anbefaler å sløyfe en formulering i Den nikenske trosbekjennelsen kalt «filioque», mer enn 1500 år etter den først oppstod.
Det kommer frem i en felles uttalelse mellom LVF og flere ortodokse kirker, som ble sendt ut denne uken.
Filioque er en formulering i Den nikenske trosbekjennelse som har vært et kirkelig stridsspørsmål helt siden 500-tallet. Først het det i den nikenske trosbekjennelse at Den hellige ånd «utgår fra Faderen», men med formuleringen filioque ble det hetende at Den hellige ånd «utgår fra Faderen og Sønnen».
Østkirken har hele tiden motsatt seg formuleringen. Uenigheten om den regnes som en hovedårsak til «det store skismaet» – splittelsen mellom Den katolske kirke og Den ortodokse kirke i 1054.
Striden om filioque sto flere hundre år før den lutherske kirke oppstod. Nå slår Det Lutherske Verdensforbund fast at reformatorene arvet den nikenske trosbekjennelse med filioque, uten at de anså det som problematisk.
«Med en verdsettelse av denne gamle og ærverdige økumeniske kristne teksten, foreslår vi at oversettelsen av den greske originalen (uten filioque) brukes, i håp om at dette vil bidra til å helbrede eldgamle splittelser mellom våre samfunn, og gjøre det mulig for oss å bekjenne sammen troen fra de økumeniske konsilene i Nikea i 325 og Konstantinopel i 381», heter det i uttalelsen fra LVF.
1000 år gammelt tillegg
Filioque ble først lagt til den nikenske trosbekjennelsen i 589, i et lokalt konsil i Toledo i dagens Spania. Formuleringen ble lagt til for å markere avstand til arianismen, en bevegelse som vokste frem fra 300-tallet og hevdet at Gud Fader og Guds Sønn er ikke av samme vesen.
– Man antar at tillegget ble gjort for å understreke Sønnens guddommelighet. Hvis Den hellige ånd utgår også fra Sønnen, så betyr det at Sønnen også er guddommelig og på linje med Faderen, forklarer Stig Frøyshov, professor emeritus i kirkehistorie på Det teologiske fakultet.
Fra slutten av 500-tallet ble filioque brukt i økende grad i vestkirken, helt frem til pave Benedikt VIII tok formuleringen inn i den sentrale, latinske trosbekjennelsen i 1014.
Ulike syn på treenigheten
Frøyshov er selv ortodoks, og synes signalet som nå kommer fra LVF er svært positivt.
– Det er gledelig at de vil gå tilbake til den opprinnelige ordlyden. Samtidig håper jeg at det også kan ledsages av en teologisk forståelse ved at man går inn i treenighetslæren. Der er det historisk en vesentlig forskjell mellom østlig og vestlig forståelse av treenigheten.
Han forklarer at Gud i den østkirkelige forståelsen er Faderen i primær forstand, og Faderen er det ene opphavet til både Sønnen og Ånden.
– Hvis Ånden utgår også fra Sønnen har man har to opphav, og det vil det bryte med ideen om at Faderen er det ene opphavet.
– Tror du dette vil føre til mer økumenisk samarbeid mellom lutherske og ortodokse kirker?
– Det er fortsatt flere ting som skiller oss, men én faktor mindre er bare positivt. Det kan godt føre til nærmere bånd, sier Frøyshov.
Først og fremst gir dette et håp om videre relasjon mellom ortodokse og lutherske kirker.
— Kristine Sandmæl, leder for Mellomkirkelig råd og Den norske kirkes representant i LVF
Avviser endring i teologi
Kristine Sandmæl, leder for Mellomkirkelig råd og Den norske kirkes representant i LVF, forklarer at uttalelsen er et resultat av dialogarbeid som har pågått over flere år.
Uttalelsen har betydning for lutherske kirkers relasjon til ortodokse kirker, påpeker hun. Hun avviser at den innebærer en endring i teologien.
– Man fastholder treenigheten og Åndens nærhet til Sønnen, og har en forståelse av at tillegget ble satt inn for å vise avstand til arianismen. Først og fremst gir dette et håp om videre relasjon mellom ortodokse og lutherske kirker.
Hun viser til at Den norske kirke allerede i dag har muligheten for å sløyfe filioque ved økumeniske gudstjenester.
– Hva bør Den norske kirke gjøre med det signalet som nå kommer fra LVF?
– Det må tas opp til vurdering og samtale, og Bispemøtet må finne ut om det er noe vi ønsker å innføre. Dette må diskuteres i rette forum.
– Må tas veldig alvorlig
Den nikenske trosbekjennelsen er én av to trosbekjennelser som brukes i gudstjenester i Den norske kirke. Signalet som nå kommer fra internasjonalt luthersk hold er oppsiktsvekkende, mener Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk ved Teologisk fakultet.
– Jeg måtte lese uttalelsen flere ganger for å se om dette kunne være riktig, for dette er veldig radikalt.
Hun forklarer at den nikenske trosbekjennelsen siden 2011 har vært likestilt med den mer kjente apostoliske trosbekjennelsen i gudstjenester i Den norske kirke.
Den nikenske trosbekjennelsen kan brukes i alle gudstjenester uten dåp, men er særlig vanlig å bruke ved høytidsdager, forklarer hun.
– Den har noen formuleringer som er litt annerledes, og som mange menigheter har blitt glad i. Den har en poesi ved seg, som ikke er like fremtredende ved den apostoliske trosbekjennelsen.
– Er det naturlig for Den norske kirke å nå sløyfe filioque?
– Slik jeg kjenner Den norske kirke, vil dette bli en lang, byråkratisk prosess. Dette må tas opp i Teologisk nemnd, og så må biskopene, som har læreansvaret, ta ballen videre. Men dette som har kommet nå må tas veldig alvorlig, sier Thomassen.
Frikirken: – Positivt avventende
Foruten Den norske kirke, er også Frikirken i Norge medlem i LVF. Frikirkens synodeleder Tor Erling Fagermoen forklarer at Den nikenske trosbekjennelsen ikke brukes ofte i gudstjenester i trossamfunnet, men at den gjerne kan brukes ved høytider.
– Jeg har respekt for at disse samtalene pågår på høyt nivå mellom lutherske og ortodokse kirker for å se om man kan nærme seg hverandre. Dette handler om synet på hvem Gud er, så dette er en viktig samtale.
Han stiller seg positivt avventende til signalene som nå kommer.
– For oss det ingen stor sak om vi skal ha med dette tillegget som har vært etablert praksis i 1.000 år. Hvis man blir enige om denne endringen globalt, tenker jeg det er fullt mulig for oss å gå tilbake til originalen, sier Fagermoen.
