– Unnskyld, maskinen printet ikke ut bagasjelappene. Kan du hjelpe meg? spør en litt stressa passasjer.
– Har du prøvd å printe ut en gang til? Det gjør ikke noe å skanne lappen enda en gang, svarer mannen i oransje refleksvekst med presteskjorte under.
Flyplassprest Torbjørn Olsen står midt i avgangshallen på Oslo lufthavn Gardermoen for å hjelpe til med hva det måtte være, slik han gjør hver eneste dag. Fellesferien går mot slutten, noe som betyr travle dager på flyplassen.
Vårt Land har blitt med Torbjørn Olsen på jobb for å få innblikk i hva en flyplassprest kan bidra med når folk haster hjem fra ferie.
Det ser ut til å være det meste.
Derfor har jeg sluttet å peke
I stillingsbeskrivelsen som lufthavnprest bør det stå smalltalk som eget punkt. Med snippen på prater og forteller han, ler og gestikulerer.
Vårt Land blir med på den faste runden, det daglige ritualet.
Olsen tar folk i hånden i øst og i vest. Han fleiper om hvem som er den strengeste av vekterne, skryter av Norges beste tralleansatte og slår av en prat med kontorarbeiderne på flyplassen.
Flere ganger i året er det folk som drar som par, men så kommer den andre hjem i kiste
— Torbjørn Olsen, lufthavnprest
Reisende huker tak i den oransje vesten, og lurer på hvor de skal. Da er han nøye med ikke å peke ut veien.
– Jeg sier heller: Ja, det vet jeg. Bli med meg så viser jeg deg.
Ofte innser folk først etter at praten er i gang at det er en prest de prater med. Og her kommer det han beskriver som sin magiske skjorte inn i bildet.
– Det er magi altså. Det er ikke Läkerol som får folk til å prate. Det er presteskjorta.
Og på veien til riktig skranke kommer praten i gang. Når man først har en prest på tomannshånd er det mange som benytter sjansen.
– Da kommer historiene, og det kan være ting de ikke har fortalt til noen før.
De forteller at de mistet datteren for 20 år siden, eller at de er på vei til en begravelse. Det kommer mange sørgehistorier.
– Så da dukker spontane sjelesorgsamtaler opp.
– Og derfor har jeg sluttet å peke.
Døden på Oslo Lufthavn
Det er ikke bare dødsfall 20 år etterpå presten forholder seg til. Han forteller om passasjerer som får illebefinnende eller hjerteinfarkt i avgangshallen og som dessverre dør.
Eller om passasjerer som dør i flysetet.
– Jeg har vært med å gå med dødsbudskap til en familie som ventet på far og bestefar.
Mannen sovnet inn i flysetet, og det var Olsen sin jobb å gi beskjeden. Andre ganger har han tatt imot nylige enker og enkemenn.
– Flere ganger i året er det folk som drar som par, men så kommer den andre hjem i kiste.
Det er en arbeidshverdag som rommer det meste. Også bryllup er han med på.
– Hvem er det som gifter seg på flyplassen?
– Det er ofte de som har vært gift før. Noen har vært sammen i 20 år og har bestilt seg en stor reise, som de ønsker å gjøre til en bryllupsreise.
Hvor er røykerommet?
Vi går videre, enda nærmere billettautomatene. De to syttenåringene Emma Gjeldsedt Bendal og Hermine Pettersen Lied fra Ulsteinvik lurer på hvor de skal levere bagasjen.
Torbjørn blir med og viser. Og prater. Han lurer på hvor de skal, hvor de har vært og hva de har gjort. Og jentene svarer pliktskyldig.
Etter å ha levert de to unge passasjerene ved skranken går ferden videre. Denne gangen gjennom sikkerhetskontrollen. På innsiden dukker en utenlandsk kvinne opp, som vil prate med den oransje vesten. Hun lurer på hvor røykerommet er.
– Da må du gjennom tollen og ut av flyplassen. Der kan du røyke!
– Helt ut?
– Ja. Om du synes det er stress kan du jo se på det som en nydelig dag å slutte å røyke på?
Olsen ler, og det samme gjør kvinnen. Han henvender seg tilbake til Vårt Lands flyplasskorrespondent.
– Det er det vanligste spørsmålet jeg får.
Ferden går videre. Så ringer mobilen.
Den er en flyplassprests viktigste våpen. Og nå ringer den altså for første gang. Vårt Land venter spent på om vi skal få være med på «utrykning».
Torbjørn avslutter samtalen, sier ha det bra og legger på.
– Det var avisen Dagen. Jeg sa nettopp opp abonnementet mitt og de vil ha meg tilbake.
Om det er noen jeg leter etter eller skal ha tak i, spør jeg spionene. De vet som regel hvor folk er
— Torbjørn Olsen, lufthavnprest
Diakoni i praksis
I tillegg til mobilen er presten helt avhengig av det han kaller spionene sine.
– Tralletjenesten og de som står i servicedesken har øyne overalt. Om det er noen jeg leter etter eller skal ha tak i, spør jeg spionene. De vet som regel hvor folk er.
Oftest skal han ha tak i passasjerer som ansatte har uttrykt bekymring for. Det kan for eksempel være eldre med demens.
– Andre ansatte kan si «Jeg står her med en som ikke husker hvor han skal. Kan du ta en prat med ham?»
– Hva er målet ditt når du går inn i slike samtaler?
– Det er å hjelpe til. Det er en veldig diakonal stilling, for det handler om å ta vare på dem, passe på dem.
Samtalen pensles over til Jesus
Etter å ha rundet nesten alle delene av Gardermoen kommer vi fram til bagasjebåndene. Vi snubler inn i en lang kø av folk som venter på bagasjen som aldri kom fra London.
Presten tusler bort til Avinor-ansatte Henrik Bergvin, som har med seg flyplasshunden Iata. De står og prater med en norskamerikaner som er forbannet på Heathrow.
Presten kommer til smalltalk-unnsetning.
De prater om løst og fast, stort og smått. Etter hvert penses samtalen over på Jesus, og om hunder kommer til himmelen. Norskamerikaneren er klar på at man ikke kan komme til himmelen uten å tro på Gud, og som hun selv sier:
– Hunder kan ikke tro på Gud.
Presten i verktøykassa
– Det var ei jeg trodde hadde vært i avgangshallen i halvannen uke. Da jeg snakka med henne viste det seg at hun hadde vært her i halvannen måned, forteller Olsen.
Kvinnen som bodde i avgangshallen var i gruppen han kaller «uten reiseevne».
– Det går i psykiatri, folk som har drukket opp pengene sine på flyplassen, folk som har mistet pass og mobiltelefon, østeuropeere som finner billig flybillett hjem om fire uker – og blir her i fire uker.
– Men maten er jo så dyr, det kan vel ikke lønne seg?
– Det er mange måter å løse det på. Spise opp restene til folk, stikke innom når kioskene stenger, plukke fra søppelkassene.
– Den som har vært her lengst, som jeg var borti, var her i tre måneder. Tre måneder.
I slike situasjoner kobles flyplasspresten på som «et verktøy i verktøykassa».
– Jeg prøver å lodde litt dypere. Hvorfor er de her? Hvordan kan vi få dem videre? Hvordan kan vi skyve på dem? Det handler om å ikke bare kaste dem ut, for de kommer tilbake igjen.
