– Nu ble æ litt rørt!
Sara Ellen Anne Eira er ikke redd tårer.
Samtalen har så vidt begynt da hun spør hva de har sagt, noen få som kjenner henne godt som vi har ringt på forhånd. De beskriver en sterk kvinne som er målbevisst og får til mye, men ikke nøyer seg med det. Hun bryr seg virkelig om andre.
Det er da stemmen blir en bølge og øynene blir blanke. Det kommer igjen senere også, som signal om at noe betyr noe.
Eira brenner for verdiene som er innlært og integrert i den samiske levemåten, kulturen, troen og hvordan man møter mennesker. Men vil verdiene bli?
– I hverdagen hjemme i Kautokeino tenker jeg sjelden over at det ikke er bare enkelt å være same. Jeg tenker heller på hvor rikt liv jeg har, som er født som same i Kautokeino. Som lærer prøver jeg å få ungdommene til å forstå hvor heldige vi er som har den kulturen vi har og de verdiene vi har.
Verdiene slo inn den morgenen under Fosen-aksjonene da hun våknet og så at tantebarnet var båret ut av lobbyen i Olje- og energidepartementet. Hun skrev e-post og meldte seg ut av Arbeiderpartiet.
– Jeg tenkte at et sånt parti kan jeg ikke identifisere meg med lenger. Det her er ikke mine verdier, det er ikke meg.
Hun fikk ikke svar.
– Jeg fikk ikke en takk en gang for at jeg har vært medlem. Det forteller meg mer enn kanskje mye annet. De har ansatte som leser mail. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var så galt av meg å melde meg ut. De har ikke sett nytten av å ha meg som medlem, i hvert fall.
Fra NRK til Samisk kirkeråd
Regn har slått over i sol i Trondheim dagen før Kirkemøtet åpner. For Eira startet den halv fire på morgenen. Hun kjørte på uberegnelige veier fra Kautokeino til flyplassen i Alta. Etter mildvær ble natta kald, og så kom regn som frøs til is.
Reisinga er noe av det hun ser fram til å få mindre av, når hun nå etter åtte år trer av som leder for Samisk kirkeråd.
– Disse årene har gitt meg utrolig mye, personlig, men også faglig. Jeg har lært så mye, sier Eira.
Hun var overrasket over å bli foreslått den gangen i 2016. I 12 år hadde hun vært i NRK Sápmi som journalist og redaksjonssjef, og var over i ny jobb på Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino. Som journalist kunne hun ikke ha et slikt verv, men nå var det mulig.
En naturlig tro
Eira vokste opp i en reindriftsfamilie i Kautokeino. De var tre søstre og en bror. Fram til hun var seks-sju år bodde de i besteforeldrenes hus, sammen med tanter og onkler. Etter at foreldrene bygde hus, bodde også etter hvert både mormor og mormors søster der etter at de ble enker.
– Verdien med å ha fått oppleve det, kan ikke beskrives. Og den lærdommen man har med seg, kan ikke kjøpes med penger, sier Eira.
Særlig morfar var en dyktig historieforteller.
– Han fortalte oss alle fortellingene, lærte oss hvordan være med kjørerein, hvordan sette opp lavvo og hvordan te seg i lavvo, og hvordan te seg i naturen. Pappa var opptatt med reinflokken og det var hans jobb. Morfar var en eldre mann som hadde slutta med rein og god tid til barnebarn og til å lære oss opp.
Hjemme var det også gudsord og salmesang. Det var det særlig mor og mormor som stod for. De ba morgenbønn, aftenbønn og Fadervår med barna, og sang.
– Det var en helt naturlig del, og jeg har aldri tvilt på det. Selv når livet har skjedd, når ting har butta imot, har jeg ikke tenkt på hvorfor skjer dette, eller om det er en straff fra Gud. Det er heller der jeg finner trøst når ting skjer.
Om sommeren flytta familien med reinflokken til kysten, til Kvænangen i Nord-Troms. Der var de på stevner og møtte læstadianske venner.
Mor og mormor likte joik og så stort på ting, selv om joik ble regnet som synd og ikke var del av den kristne troen. For Eira har det ikke vært konfliktfylt. Hun tror morens holdning har hatt mye å si.
– Vi har aldri hørt at noen er bedre enn andre. Alle har lik verdi. Uansett hvem som kom for å tale, dro vi dit. Man skulle ikke gjøre forskjell på folk. Det gjør nok at jeg er den personen jeg er i dag.
---
Sara Ellen Anne Eira
- Assisterende rektor ved Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino.
- Samboer, har to barn på 14 og 24 år.
- Gikk av som leder for Samisk kirkeråd under Kirkemøtet i Trondheim i april.
---
Alle er knytta til hverandre
– For meg handler det om å tro på noe som er større enn oss, sier Eira om hva tro er.
Hun kan ikke huske å ha lurt på hvem de henvendte seg til i salmene, eller når de var ute og ba om lov før de satte opp lavvo.
– Det var noe større enn oss som vi må forholde oss til.
Når reinen ble slaktet, korset de under hornene når hornene ble tatt av.
– Det er en måte å opptre på der man viser at man ikke er over noen, man er på linje med alt det skapte i naturen.
Å beskrive den samiske troen kort er ikke enkelt, men Eira sier at det handler om en holistisk og ikke hierarkisk tenkning.
– Alle er knytta til hverandre på en eller annen måte. Ingen er over, ingen er under, og vi lever i samspill med hverandre. Og det igjen påvirker hvilke verdier vi har og hvordan vi tenker om ting.
Det var sett at det skulle bli sånn
Eira var 13-14 år da moren fikk påvist kreft, og ung voksen da moren døde da hun var 60-år. 25 år gammel opplevde Eira at faren til hennes første barn omkom i en scooterulykke. Da var sønnen ett år og ti måneder.
– Det var en stor krise for meg, selv om vi ikke var sammen. Da var gudsord trøsten, og bønn og salmesang, og tanken om at alt har en mening.
Eira tar fram et samisk ordtak som sier noe om at det var sett at det skulle bli sånn.
– Det er en måte å trøste seg på, som jeg tror har gjort at man opp gjennom historien har klart å komme gjennom alt som skjer og alt som har hendt.
Eira sier at hun har full respekt for de som ikke tenker på den måten.
– Men det har vært min måte å finne trøst på, ellers vet jeg ikke om jeg hadde klart alt.
Og så betydde storfamilien alt.
De stilte opp slik at hun kunne bli journaliststudent. Som del av studiet dro hun på reise jorda rundt da sønnen var tre år gammel.
– Da sa mamma og pappa at du reiser, du er student bare én gang og ikke tenk på Nils Olav, han har det fint hos bestemor og bestefar.
Mistet språket for tro
I juni i fjor var hun på plass i Stortinget da Sannhets- og forsoningskommisjonen overleverte sin rapport om fornorsking og urett mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner. I august holdt hun innlegg på MFs fagdag om rapporten. Da hadde hun lest deler av den og gjort seg flere tanker. Hun understreket at mens mange samer på grunn av fornorskingen ikke lenger har språket, har hun ikke mistet sitt samiske språk.
– Men fornorskingen førte kanskje til at jeg tapte det språket som trengs for åpent å kunne snakke om min kristne tro, om mine verdier som same, og tørre å framsnakke og bruke aktivt de samiske verdiene i møte med myndigheter og øvrigheta, sa Eira.
Samisk kultur og åndelighet ble sett på som uforenlig med kristen tro. Samers tradisjonelle virkelighetsforståelser ble tiet om, og uttrykk for tro og kultur ble utøvd nærmest i det skjulte, i den private sfæren, og levde videre i historier og fortellinger.
– For meg faller det ikke naturlig å snakke om min kristne tro, og jeg gjør det i hvert fall ikke med andre samer. Jeg har ikke før i den senere tid blitt oppmerksom på dette, sa Eira.
Hun lurer på om det også er en årsak til at veldig få samer tar kirkelig utdannelse.
– Selv om jeg bestandig har vært knytta til kirka, har jeg aldri tenkt på å ta kirkelig utdannelse. Hvorfor har jeg ikke gjort det?
Eira tror dette har begynt å endre seg. Hun ser lokale, unge folk som søker seg til jobber i kirka.
– Det er så gledelig å se.
Jeg tenker at de kanskje er lost i sine verdier. At pengene har fått så stor makt i samfunnet at folk utenfra, storkapitalen i verden, klarer å styre hva vi skal gjøre med våre verdifulle landområder.
Fikk klippe feil i koftestoffet
Som barn var Eira ofte med sin mor rundt om på besøk. Hun kunne gjerne rette på det som ble gjengitt etterpå.
– Jeg var så nysgjerrig, og skulle få med meg alt. Og alt skulle være rett. Og det er jeg veldig opptatt av, rettferdighet og at ting er rett, sier Eira.
I storfamilien er hun kjent som den som vet hvordan kofter og pynt skal være. På spøk blir hun kalt koftepolitiet.
Selv lærte hun å sy kofte av å få være med når mormor gjorde det. At barna er med på alt og lærer gjennom det, er en sterk del av den samiske kulturen, og da handler det ikke bare om å se på.
– Bestemor lot meg klippe feil. Da visste jeg at det måtte jeg ikke gjøre neste gang. Det var aldri sånn at dette er dyrebart stoff, dette må ikke du klippe i. Så ble det litt dyrere, men jeg lærte av det.
Å komme til enighet
Men Eira er også lært opp til å prøve å komme til enighet. I reindrifta er det avgjørende å bli enige om hvor reinflokken skal flyttes og når, og når reinen skal samles for slakting. Hun er redd den verdien ikke står like sterkt generelt i det samiske samfunnet lenger.
Kanskje er den noe av bakteppet for Eira når hun går til nattverd på Kirkemøtet eller andre steder – men ikke hjemme i Kautokeino.
– Det er forbundet med mye regler og forventninger i Kautokeino. Min måte å leve på passer kanskje ikke helt inn i de rammene. Jeg er samboer og ikke gift med ham jeg bor sammen med.
Hun har vokst opp med at det er slik, har respekt for det og sier at det er helt greit for henne.
– Hvordan er det å ta imot nattverd?
– Å, det er en viktig handling, og veldig godt å ta del i nattverdsmåltidet. Det er helt naturlig for meg når jeg er andre plasser. Den hadde du ikke venta! sier Eira.
– Håper du at det kan bli naturlig å gå til nattverd i Kautokeino og at man kan joike i kirka?
– Jeg tenker ikke så mye på det. Vi forandrer oss, samfunnet rundt oss har forandret seg, og troen forandrer seg. Det er jo noen utenfra som har kommet og sagt at joik er synd. Om alle hadde hørt på misjonærene som sa at joik er synd, hadde vi ikke hatt joik i dag. Vi har fortsatt å joike, men vi har ikke joika der i deres arenaer.
En del eldre har fortsatt det synet at joik ikke hører hjemme i kirka. Hun er veldig glad for at menigheten respekterer det.
– At vi har den respekten for de som er eldre enn oss og deres meninger er en del av de samiske verdiene.
Verdien i å ha et urfolk
På reisen som journaliststudent møtte hun urfolk andre steder i verden. Hun så mye felles i verdigrunnlaget og håndverk.
– Men jeg ser at vi ikke er så flinke til å snakke om verdier. Andre urfolk er mye mer tydelige på at dette er våre verdier og sånn gjør vi det, og at respekten for eldre er så tydelig. Den savner jeg litt i dagens Sápmi.
Eira savner også en mye sterkere verdiforankring hos norske myndigheter.
– Ser du noen verdier på den siden som forsvarer vindkraftutbyggerne?
– Nei, jeg tenker at de kanskje er lost i sine verdier. At pengene har fått så stor makt i samfunnet at folk utenfra, storkapitalen i verden, klarer å styre hva vi skal gjøre med våre verdifulle landområder.
Hun mener at naturen ikke ser ut til å ha noen verdi i møte med den store vindkraftindustrien.
– Og hva er vi i Norge kjent for? Vårt kjennemerke er mye dyrebar, uberørt natur. Nå går våre fremste politikere frem og lar pengemakta rå over naturen, uten å tenke på hva vi etterlater til våre etterkommere. Hva skal de skal leve av? Hva etterlater vi til dem? Søppel i naturen, plastavfall, store ødeleggelser og en natur som ikke har den verdien den kunne hatt.
I oppgjøret som nå kommer mener hun det blir avgjørende å få til en prosess der storsamfunnet og det samiske folket ser hverandre som likeverdige.
– Det er ikke alle land som er så heldige at de har et eget urfolk, med språkene, kulturen, og de verdiene urfolket har, som majoritetssamfunnet kan lære av, som å ta vare på det vi har rundt oss til kommende generasjoner.
– Det kan bli spennende å se om du nå dukker opp i en politisk sammenheng?
– Vi får se. Det blir i hvert fall ikke Arbeiderpartiet, det kan jeg love deg.
---
Fire raske
- Gud er: Ipmil, som er stort, nært og trygt.
- Boka alle må lese: Árvvut – Árvo – Vierhtie – Samiske verdier
- Jeg klarer meg ikke uten: Kaffe, det første jeg drikker når jeg står opp og det jeg må ha før jeg legger meg.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: Det tenker jeg må være opp til familien å bestemme
---