Religion

Får bekymringsmeldinger fra leger, tannleger, prester, skoler og barnehager. Men ikke fra imamer

ÆRESVOLD: Mange vet ikke at de har plikt til å si ifra for å avverge vold og mishandling, sier politi Astri Johanne Holm, som vil ha avvergeplikten på pensum. Å blande inn politi vil ofte forverre situasjonen for den sårbare, mener æresvold-ekspert.

– Vi har alle avvergeplikt. Den opplever jeg at er for lite kjent i dag.

Det sier Astri Johanne Holm, seksjonsleder for etterforskning av vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd i Oslo politidistrikts Enhet Øst.

I februar skrev Vårt Land at vold og trusler kan prege livene til mennesker som konverterer til kristen tro i Norge, men at det er svært sjelden at politi og andre offentlige støttefunksjoner blir involvert. Den vanligste reaksjonen er at nære relasjoner vender dem ryggen, men det fortelles også om vold og drapstrusler.

– Jeg hadde mistet tre tenner, jeg spyttet opp blod. Dette er prisen for mitt valg om å følge Jesus, sa «Esther» til Vårt Land. Hun har blitt overfalt flere ganger fordi hun har byttet tro fra islam til kristendom.

Mangle tillit

Astri Johanne Holm opplever at én av grunnene til at det offentlige ikke blir involvert i slike saker, er at de involverte ikke kjenner godt nok til hva som er lov og ikke i Norge. Enkelte har ikke tiltro til det offentlige, og forbinder det med skam og skyld å ta kontakt med politiet hvis nærstående truer med eller bruker vold for at de skal forbli i sitt tidligere trossamfunn. Mange vet heller ikke at alle har plikt til å si ifra for å avverge mishandling i nære relasjoner – den såkalte avvergeplikten.

Jeg hadde mistet tre tenner, jeg spyttet opp blod. Dette er prisen for mitt valg om å følge Jesus

—  «Esther»

– Vi får meldinger fra tannleger, leger, prester, psykologer, barnehager, skole og barnevern, i tillegg til naboer og venner av utsatte, eller at den utsatte selv tar kontakt med politiet. Samtidig opplever vi at mange av våre viktige samfunnsaktører har for liten kunnskap om avvergingsplikten. Jeg har til gode å få bekymringsmelding fra imamer, eller bli kontaktet av en av dem, hvor de ønsker å benytte avvergeplikten etter straffelovens paragraf 196, sier Holm.

Seksjonsleder for etterforskning av vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd Enhet Øst

Blir ofte ikke brukt

Straffelovens paragraf 196 slår fast at alle som har mulighet til det, har plikt til å forsøke å avverge lovbrudd. Det vil i de fleste tilfeller innebære at man kontakter politi, barnevern, eller annen offentlig myndighet med makt til å gripe inn.

Men to offentlige utredninger, fra 2017 og 2020, slår fast at avvergeplikten ofte ikke blir fulgt.

Barnevoldsutvalget viste i 2017 til flere saker, og konkluderte med at det var behov for for større kompetanse om den blant ansatte i offentlige tjenester. Tre år senere, i 2020, gikk et annet regjeringsutvalg gjennom 19 partnerdrapssaker og fant at avvergeplikten var brutt i flere av dem, uten at det fikk noen strafferettslige reaksjoner.

– Vi må stille krav om at alle som skal ha med folk å gjøre i Norge, kjenner sin avvergeplikt. Den må inn i utdanningsløpene til alle yrker som skal jobbe med mennesker. Den må inn i pensumet på barneskolen, slik at skolebarn får vite hva som ikke er lov å utsette dem for, sier Astri Johanne Holm.

Av de 19 partnerdrapssakene som Partnerdrapsutvalget gikk gjennom i 2020, hadde fire saker tilknytning til religiøse miljøer. Et fellestrekk blant dem var at partene hadde oppsøkt hjelp hos privatpersoner som ikke tilhørte det offentlige hjelpeapparatet, slik at informasjon om familievold ble værende i lukkede miljøer, ifølge utredningsrapporten Varslede drap.

---

Avvergeplikt

  • Straffelovens paragraf 196 sier at alle har en plikt til å søke å forhindre at alvorlige straffbare handlinger skjer. Avvergeplikten veier tyngre enn taushetsplikten.
  • Du kan avverge ved å varsle lokalt politi eller barnevernstjenesten. Unnlater du å avverge kan du straffes med bot eller fengsel inntil ett år.
  • Både Barnevoldsutvalget (2017) og Partnerdrapsutvalget (2020) konkluderte med at det rådet usikkerhet om hva avvergeplikten innebærer, og at den ofte ikke følges.
  • På nettstedene plikt.no og dinutvei.no finner du mer informasjon om avvergeplikten.

---

Basim Gozlan: – Blir kontaktet nokså ofte

– Jeg blir kontaktet om familiesaker relativt ofte. Det er sjelden det handler om viss fare for vold, men de gangene har jeg henvist folk til selv å ta kontakt med politiet, sier Basim Gozlan, styremedlem i Det islamske forbundet, også kjent som Rabita-moskeen.

Han forklarer dette med at henvendelsene han får ofte er anonyme, og at det er enklere for vedkommende selv å forklare situasjonen til politiet.

– Jeg vet kanskje ikke nok om avvergeplikten, men tenker at jeg skal melde fra om det er akutt fare. Til nå har det ikke skjedd. Jeg har tillit til politiet, men mener det bør være en fornuftig terskel for å involvere dem. Jeg har sett at en del saker lar seg løse gjennom dialog og megling.

– Hvor kjent opplever du at avvergeplikten er blant muslimske ledere i Norge?

– Jeg har lite oversikt, men tror at de fleste vil håndtere det slik jeg forklarte. Opplever man en alvorlig situasjon og tror at det er en akutt fare for liv eller helse, må man, ifølge den islamske troen, gjøre alt man kan for å avverge det. Politiet er selvsagt den rette aktøren å kontakte.

– Ikke alltid i den utsattes interesse

Unni Wikan er professor i sosialantropologi og mye brukt som ekspert i rettssaker om æresvold. Hun mener det beste er å så langt det lar seg gjøre forsøke å løse slike konflikter uten å bringe inn politi eller det offentlige.

– Generelt sett vil det forverre situasjonen til den sårbare, om man blander inn politi. I kulturer der æresbegrepet står sterkt, er det en belastning for den utsatte og familien at ting bringes inn for utenforstående, sier Wikan.

– Det er en beskrivelse som ser ut til å stride imot avvergingsplikten?

– Ja, det kan lyde som en konflikt, og det kan tyde på at det her er en konflikt mellom det loven sier og hva som vil tjene de utsatte personene best, sier Wikan.

Wikan legger til at hun støtter avvergingsplikten, og at man skal gripe inn der hvor det finnes stor fare for voldsutøvelse. Men hun ser en tydelig verdikonflikt mellom det norske samfunnets tro på at offentlige instanser kan gripe og gjøre en positiv forskjell i den private sfære – og en del andre kulturers vektlegging av å bevare ære og unngå at konflikter blir offentlig kjent.

– I mange samfunn som innvandrere til Norge kommer fra, foretrekker man å løse konflikter med mekling. Meklingssinstitusjonen står sterkt og bidrar positivt. Selv om maktpersoner kan ha et innarbeidet overtak, er det en løsning med mye positiv erfaring fra der jeg har gjort feltarbeid.

Professor Unni Wikan tok imot Nina Karin Monsens før prisutdelingen. - Jeg støtter denne prisen. Monsen har vist stort mot og tatt opp mange viktige temaer. Da snakker jeg ikke bare om ekteskapsloven, sier Wikan.

– Betyr det at vi i Norge oftere bør koble inn en ressurs som konfliktrådet i denne typen saker?

– Jeg kjenner ikke godt nok til apparatet i Norge, men vi har vel ikke tradisjon i Norge for å bruke mekling i særlig grad. Vi er vokst opp med at man kan gå til politi og klageinstanser, mens det i en del andre samfunn er andre institusjoner som er innarbeidet gjennom årtier.

Wikan forteller at hun i forbindelse med flere konkrete saker har savnet bedre utbygde meklingsinstitusjoner, og at hun selv har vært inne i saker hvor en mekling har gitt resultater.

– Det kan for eksempel være saker hvor trusler om tvangsekteskap har ført til brudd i en familie, og hvor det har blitt forsoning gjennom bruk av meglere med betydelig autoritet i miljøet.

Seksjonsleder for etterforskning av vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd Enhet Øst

– Kan ikke dyttes over på et alternativt opplegg

Selv om Astri Johanne Holm i politiet har tro på et prinsipp om å løse konflikter på et lavest mulig nivå, er hun skeptisk til om et alternativt meklingsinstitutt vil ivareta den utsatte part godt nok.

– Den grove kriminaliteten som vold i nære relasjoner er må tas på alvor. Den anses som så alvorlig at den enkelte av oss kan straffes om vi ikke avverger den eller varsler politiet for å stoppe og avverge mishandling i nære relasjoner. Da kan vi ikke samtidig dytte dette over til et alternativt opplegg, uten å kjenne til hvilken kompetanse de har for å løse slike saker, sier Holm.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion