Sjømannskirkens generalsekretær beklager

Sjømannskirkens generalsekretær Jeffrey Huseby beklager for utfallet i saken om ekteparet Srima og Mika Bandara. Etter 33 år i jobben føler det srilankiske ekteparet seg skvist ut av stillingene sine ved Sjømannskirken i Dubai.

– Det fortjener ikke ekteparet. Derfor må vi se på hva vi kunne gjort annerledes. At saken har tatt den vendinga den har tatt, og fått utfallet den har fått, er veldig trist. Det beklager vi.

Nå varsler Huseby om at organisasjonen vil gå gjennom hvordan situasjonen har blitt håndtert. Sammen med ekteparets støttegruppe har Sjømannskirken tatt initiativ til en samtale med ekteparet. Hensikten er å høre hvordan de har det, anerkjenne det som har gått galt og overbringe en oppriktig beklagelse, opplyser Huseby.

Generalsekretæren er tydelig på at Sjømannskirken har flere ting å lære fra prosessen.

– Vi er svært lei oss for at saken har endt opp der den har gjort. Vi må ha en kritisk gjennomgang av hva som har skjedd, og gjennomgå våre rutiner, sier han.

Samtidig fastholder han at Sjømannskirken og ekteparet har ulik beskrivelse av flere sentrale momenter i saken.

Omstillingsbehov

Mandag skreiv Vårt Land om det srilankiske ekteparet Srima og Mika Bandara, som de siste 33 åra har arbeida som kokk og vaktmester ved Sjømannskirken i Dubai.

Etter en langvarig konflikt rundt ekteparets pensjonstidspunkt opplever de å ha blitt pressa til å levere en søknad om pensjon. Denne måneden måtte de forlate landet – fire måneder før de selv ønska å pensjonere seg. Ekteparets støttespillere hevder at det i realiteten er snakk om en fordekt oppsigelse.

Etter at Vårt Land publiserte saken, har generalsekretær Jeffrey Huseby tatt initiativ til et intervju for å utdype Sjømannskirkens syn på saken. Her forteller han også om noen av lærdommene han tror kirka kan trekke fra prosessen.

Huseby forteller at han selv har vært sjømannsprest i Dubai i 1996 til 2000, og at han derfra kjenner ekteparet godt. Han synes det er vondt at den siste tida har vært så prega av konflikt, og at ekteparet ikke fikk en ordentlig avskjed etter så mange år i tjeneste for Sjømannskirken.

Videre sier generalsekretæren at saken i bunn og grunn handler om ulike behov som må balanseres. På den ene siden har Sjømannskirken ønska å ivareta hensynet til to trofaste medarbeidere. Samtidig har behovet for omstilling vokst de seineste åra.

Da Huseby var sjømannsprest i Dubai i år 2000 hadde de 22.000 besøkende. I fjor var tallet 9.000, hvorav halvparten var svenske statsborgere.

Noen av de andre sjømannskirkene opplever også en reduksjon i antall besøk, sier Huseby. For å svare på dette har kirka som strategi å arbeide mer oppsøkende, og å ha færre arrangementer på utestasjonene.

Til Vårt Land har ekteparets datter, Nilushi Bandara, sagt at Sjømannskirken har «framlagt så mange forskjellige forklaringer at det er vanskelig å stole på hva som er riktig». Huseby er tydelig på at det er omstillingsbehovet som er forklaringa på at Sjømannskirken har ønska at Bandara-paret skal pensjonere seg.

Vi påstår på ingen måte at vi har gjort alt rett

—  Jeffrey Huseby, generalsekretær i Sjømannskirken

Uenige om forhistorien

– Hvorfor kunne ikke ekteparet få jobbe fram til juni, slik de har ønska?

– Det er et høyst relevant spørsmål. Grunnlaget for stillingene deres ble egentlig borte under koronapandemien, som gjorde at kirka måtte stenge i lange perioder. Før pandemien hadde kirka blitt informert om at ekteparet ønska å pensjonere seg i 2021. Da de seinere ønska å utsette tidspunktet fikk de bli i stillingene, da vi syntes det var for galt å si dem opp under pandemien.

Etter dette sier Huseby at pensjonstidspunktet ble utsatt flere ganger, og at daglig leder til slutt ikke ønska å forlenge mer.

Dette står i sterk kontrast til ekteparets egen forklaring. Til Vårt Land har ekteparets talsperson hevdet at pensjonstidspunkt ikke var avtalt, før i desember 2022, da ekteparet fikk beskjed om å slutte i løpet av fire måneder. Selv ønsket ekteparet hele tiden å gå av med pensjon i juni 2024, da Mika fyller 65 år, ifølge talspersonen.

Ekteparets støttegruppe fikk imidlertid framforhandla en avtale om at ekteparet fikk lønn og bosted ut 2023.

– Det er altså en forhistorie her. Nå i ettertid kan man jo spørre om hvorfor vi ikke kunne utsatt det i fire måneder til. For daglig leder handla nok dette om en opplevelse av at vi allerede hadde kommet dem i møte. Jeg syntes det er overraskende at vi nå får så sterk kritikk, men jeg registrerer at de forteller en annen versjon.

Ikke aktuelt med oppsigelse

Ekteparets datter og støttespillere har hevda at saken i realiteten er en oppsigelsessak, og stilt spørsmål ved hvorfor Sjømannskirken ikke har behandla den som dette.

– Når det har vært uenighet om avgangen, hvorfor har dere ikke behandla dette som en oppsigelse?

– Fordi daglig leder i utgangspunktet opplevde at de hadde et ønske om å gå av med pensjon. Jeg tror hun anså det som uproblematisk, og at det ikke var nødvendig å gjøre det til en oppsigelses- eller personalsak.

Dette er ifølge Huseby grunnen til at de påståtte møtene før desember 2022 ikke ble referatført, og at det ikke forelå noen skriftlig avtale før i mars 2023. I ettertid skulle han imidlertid ønska at prosessen ble bedre dokumentert tidligere.

Fikk ikke ha med bisitter

Da to av ekteparets støttespillere, Jan Rønsen og Cornelia Greschner, ønska å være bisittere under en personalsamtale, avlyste Sjømannskirken møtet. I ettertid avviste også Sjømannskirken fullmakten Rønsen hadde fått av Bandara-paret. Begrunnelsen de fikk var at fullmakten ikke var et legalisert dokument i henhold til emiratarabisk lovgivning.

Huseby sier at Sjømannskirken er positive til at alle som ønsker det får ha med bisittere, og at de i noen tilfeller også anbefaler det. Det skulle han ønske ble gjort i denne saken.

– Slik jeg har forstått det var foranledninga til at møtet ble avlyst at Rønsen og Greschner troppa opp uanmeldt. De følte seg overrumpla, og møtet ble avlyst fordi de mente at dette ikke var riktig.

Rønsen bestrider ikke at de troppa opp uanmeldt, men sier at dette skyldes at ekteparet fikk innkalling til møtet kvelden i forveien.

Hva gjelder fullmakten sier Huseby at det på et tidspunkt ble snakk om at Rønsen skulle representere ekteparet uten at de var til stede. Daglig leder valgte da å rådføre seg med lokal juridisk kompetanse, sier Huseby.

– Hun fikk råd om å få en bekreftet fullmakt fordi hun i møtene kunne risikere å utlevere personalopplysninger om ekteparet.

Flere læringspunkter

Huseby vil ikke forskuttere noen konklusjoner fra en gjennomgang, men sier at han allerede nå har noen tanker om hva kirka kan bli bedre på. Kommunikasjon, involvering og oppfølging blir viktige stikkord, sier han.

– Vi påstår på ingen måte at vi har gjort alt rett. Ett av de viktigste punktene, tror jeg, er kommunikasjonen.

Han mener blant annet at kirka i framtida må kvalitetssikre at det som blir kommunisert til lokalt ansatte også blir oppfatta. I tilfeller hvor dette ikke er sikkert må kirka sørge for å ha gode tolker.

Et annet læringspunkt handler om anledninga til å ha med bisittere, sier generalsekretæren. Huseby sier at han godt kan forstå at man kan oppleve et misforhold dersom daglig leder tar med seg noen i personalmøter, og særlig hvis man heller ikke forstår alt som blir sagt.

– Vi må vurdere dette mer nøye. Kanskje må vi ikke bare være tydelige på at alle ansatte får ta med seg bisitter, men også i større grad oppfordre til det.

Mener lokale ansattes arbeidsvilkår er gode

– At man overfor lokalt ansatte forholder seg til lokal lovgivning, er jo ikke nødvendigvis noen stor honnør. Har dere noen sentrale retningslinjer for behandlinga av lokalt ansatte?

– Selv om norsk arbeidsmiljølov bare gjelder i Norge, har vi har som prinsipp at lokalt ansatte skal ha minst like gode betingelser som i tilsvarende stillinger i landet.

Svært ofte er betingelsene bedre, hevder Huseby, Han sier også at alle skal ha arbeidskontrakt og arbeidsbeskrivelse på sitt eget morsmål eller engelsk, og ta del i ei jevn lønnsutvikling.

Ifølge Huseby hadde Sjømannskirken seinest i fjor en gjennomgang av arbeidsbetingelsene til de lokalt ansatte, hvor de daglig ledere måtte rapportere til hovedkontoret om arbeidsbetingelsene til de lokalt ansatte.

– Hva gjelder ekteparet Bandara kan jeg, med hånda på hjertet, si at de har hatt bedre arbeidsbetingelser enn det som er vanlig i tilsvarende stillinger i Dubai.